Regn rekorder og andre ting som ikke er greit

Juni, du juni. Denne måneden har ikke vært helt enkel, med masse masse regn, regn-rekorder visstnok, og jeg lurer på når vi skal slutte å få alle disse rekordene, det er en ny en hvert eneste år, regn, regn og atter regn. Jeg vet ikke om det har vært alt regnet, eller det at mormor døde tidligere i vår, eller alle de tidlige morgenene med barna, og dernest alt for lite søvn, men juni har bare vært tråkig, som å trakke i tjære, den har vært slitsom. Kanskje tidens humør er en kombinasjon av alt, og jeg kjenner at jeg lengter etter sol og varme, etter lette dager, som stryker varsomt forbi, og etterlater seg duften av sol på huden når man kryper til sengs om kveldene, jeg lengter etter å trippe rundt uten sokker, på gulvet, på terrassen, etter å sitte på terrassen lenge nok til å kjenne at det er sommer, og ikke måtte haste inn igjen og stenge døren etter meg, fordi det bare var 14 grader selv om solen er ute. Jeg lengter etter et høytrykk inni meg, som tåler å stå opp klokken 6 om morgenen og likevel være glad. Jeg lengter etter å akseptere at mennesker kommer og går i denne verden, og at døden skal skje med oss alle. Men himmelen stormer over meg, vinden er sterk i kastene, regnet øser ned, og lavtrykkene står bare i kø der ute.

Vestlandet, livet, det er så hardt av og til.

Vi hadde fint besøk fra Berlin i midten av juni. Tommy fikk tilbringe en helg på det regnfulle vestlandet

Selv om været var dårlig, så var maten vi lagde sammen veldig god!

Jeg fikk gått meg en fjelltur en sjelden ettermiddag solen kom frem, og skogen var så utrolig fin den dagen

Ellers har jeg slått et slag for god, hjemmelagd brunch når været er for dårlig til å være ute. Favoritten om dagen er eggerøre med basilikum og revet parmesan. Helt hinsides godt!

 

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

Mandag

Uken startet med en telefon fra min fine søster. “Vil du være med på fjelltur?” JA!

Jeg tok Freya med meg i bæreselen og møtte henne. Vi gikk verdens fineste tur, i sol og god temperatur, til Fossevatnet og videre over Vassberget. Utsikten fra Vassberget var helt enorm!

Jeg følte meg sterk og flott på toppen! Har ikke gått en så hard tur siden før jeg ble gravid med Freya.

Vi byttet på å bære Freya, siden den siste etappen opp til Vassberget var ganske hard.

Jeg blir så inspirert når jeg er ute i det fri. Stillheten, luften, alle de grønne markene og skråningene nå som det er vår. Jeg blir helt euforisk og full av livsgnist! I tillegg er det så godt å få bruke kroppen i terrenget.

Jeg følte meg takknemlig og glad for for at jeg bor akkurat her, i Nordhordland. For at det er så vakkert rundt meg, og for at jeg har tilgang til alt dette helt gratis. Det er jo bare fantastisk.

Virkelig verdens beste start på denne uken!

Grå kveld

Det er slik jeg husker den. Sommeren.

Kjølige, friske kvelder, med våt asfalt etter en regnbyge. Havet som ligger grått og ensomt foran meg. Å gå langs en stille vei, se inn i mørke hus som ligger tett i tett bortover. Det er ingen som har lys på inne i huset i juni, selv på de mørkeste kveldene. Det går i mot årstidens uskrevne regler, i mot midtsommerens budskap om at det er dette, nettopp dette, vi har ventet på gjennom alle de mørke vinterdagene. Fargerike sommerblomster som vaier lett i vinden utenfor inngangen til de fleste husene. Den syrlige lukten av dem i luften. Fleecejakken tett inntil kroppen min, som varmer godt fra den kjølige, våte luften. Ønsket om at det skal være ordentlig sommer, mer enn 13 grader i alle fall. Våt asfalt og lett bris i håret. En og annen mygg i luften. Skydekket over meg, flekkete i hvitt og grått. Tungt, ingen blå himmel, ingen håp. Den stille, ensomme veien, ingen biler, rolige tider. Ingen mennesker å se noe sted, verken innendørs gjennom hus vinduene, eller utendørs. Pene hager som ikke brukes. Nye sommermøbler, uten puter.

Det er slik jeg alltid vil huske den. Sommeren.

drops-690570_960_720