Husmor logistikken

Her er en tekst jeg skrev forleden, når jeg følte meg sånn cirka 100% som en husmor. Den er skrevet med en god porsjon ironi, fordi jeg elsker å sette ting på spissen! God lesning 🙂

En gang for ikke så veldig lenge siden, reiste jeg verden rundt på kontinuerlig basis. Jeg gjorde yoga i India, så på buddhister og templene deres i Laos, gikk på fullmånefester i Thailand, sjekket ut verdens eldste tempelruiner i Kambodsja og besøkte hver eneste strand som fantes i Australia, for å nevne noe. Så skjedde det noe. Jeg ble mamma.

To barn har blitt født i løpet av en toårsperiode. Jeg løper nå mellom barnehagen og amming, mellom Rema 1000 og apoteket, og i tillegg har jeg begynt å merke noe vesentlig i det siste: jeg har forandret meg.

Det hele begynte med at jeg satt i en sosial settting hvor husvask ble diskutert, og istedenfor å fnyse av temaet, hørte jeg plutselig stemmen min høyt og tydelig si: «jeg bruker den engangs moppen fra JIf, den er utrolig god til å vaske vekk middags-restene fra gulvet med.» To sekunder senere sitter jeg der, totalt forvirret over mitt eget utsagn og med en sterk følelse av at jeg ikke er meg selv, mens seks andre mødre/venninner sitter og venter på at jeg skal utdype dette høyst interessante temaet. Hva skjer?

Jeg kjenner det har tatt over sinnet mitt nå. Diverse husmor logistikk. Husk milo til ullvask, hvordan få vekk flekker fra tøy, hvordan lage kvikke og næringsrike middagsmåltider med en hånd, alltid ha grovbrød med leverpostei i hus til kveldsmaten, hvordan holde huset ryddig nok til at det i det minste er hyggelig å være der, hvordan lettest få smuler opp fra kjøkkengulvet uten å støvsuge, ha klar sunne snacks for sønnen min i det han kommer hjem fra barnehagen, hvordan faktisk holde seg til en handlerunde i uka, planlegging, planlegging, planlegging, frysing av brød, frysing av alt egentlig, bretting av kilometer på kilometer med tøy, alltid ha nok bleier i skapet, lette snacks tilgjengelig for foreldre med lavt blodsukker, ja dere skjønner tegningen.

Og jeg kjenner ofte på at siden husmor logistikken som regel er mer enn nok å å holde styr på for et menneskehode, gjør det direkte vondt i hjernebarken dersom jeg våger å la tankene mine flyte til andre, mer kreative ting. De hjernecellene mine som en gang var både eventyrlystne og spontane, er nå kraftig bedøvet og tilsidesatt, og som et resultat befinner jeg meg konstant i et slags tanke-maraton hvor planlegging og rydding alltid står øverst på listen. Hjelp!

Hvem er denne nye meg? Jeg som en gang reiste verden rundt, som tok risikoer og aldri var redd, som lo av ulike sikkerhetstiltak, og bare skulle være ung for evig? Jeg har nå blitt redusert til en hverdags kjerring som iherdig tørker opp smuler, rester og dritt fra gulvet etter ungene mine. Jeg er fremdeles «bare» 33, men likevel er det som om jeg på magisk vis har entret en annen verden, og på grunn av disse ungene mine, har jeg nå blitt en snusfornuftig, sikkerhets-opptatt og hverdagslig mamma-figur. Jeg føler meg faktisk eldgammal, og er opptatt av helt håpløse ting, som økologisk bomull, samsoving og siste forskning innen barneoppdragelse. Hvordan skal dette gå egentlig? Når skal jeg finne tilbake til meg selv? Frie, bekymringsløse og ungdommelige meg?

Det tar kaken når jeg har en venninne på besøk, med ungene sine selvfølgelig, og vi bruker to timer på å snakke om ungenes leggetid! Resten av tiden bruker vi på å mekle mellom ungene, og prøve å snakke høyt nok til at vi hører hverandre gjennom lydmuren som til stadighet blir brutt av ungenes lek på stuegulvet. Ikke en eneste gang snakket vi om når vi var ute på en herlig middag i byen sist, eller om vi planlegger noen spenstige reiser til Asia. Det går simpelthen kun i unger og hverdags pjatt! Jeg lurer på når denne koloniseringen av hjernen min skal ta slutt. Eller er det bare i å innfinne seg med at dette maset kommer til å fortsette helt inn i pensjonsalderen?

Men, det hører vel også med til historien at jeg har lært mye av den nye meg. Hun er ikke så verst egentlig, denne dama, som nå har ansvar for to små mennesker. Hun har, takket være ungenes ankomst, nådd nye høyder innen effektiv jobbing og multi-tasking, og hun smiler fortsatt etter netter med kun 5 timers søvn (ikke sammenhengene vel og merke). Hun er ti tusen ganger mer tålmodig, denne nye meg. Hun er emosjonell og gråter av alt mulig, favorittprogrammet hennes er “fødeavdelingen”, og hun blir kjempesint når hun leser om urettferdighet. Hun er en mamma med alt det som mamma rollen innebærer, og det nytter ikke å se seg tilbake nå.

Det er vel egentlig bare å forberede seg på at livet har tatt nye veier, vel vitende om at når alt kommer til alt, så kan verken historiske tempelruiner i sør-øst Asia eller strandferier i Australia måle seg med hverdags gleden disse små barna mine gir meg, helt gratis, hver eneste dag. (Helt sant).!

 

pust i bakken

Akkurat nå sitter jeg ved macén min på kjøkkenet, med en god kopp kaffe, og bare nyter at mine to små ligger og sover i stuen. Odin er hjemme fra barnehagen på andre dagen siden han ble syk natt til tirsdag. Nå er han på bedringens vei, og det merkes på energi nivået, så han er nok fin og klar for barnehagen i morgen. Jeg prøver å motstå fristelsen til å rydde, og heller bare nyte kaoset med tog-baner, lego og bøker overalt. Å bare være i det, livet i denne småbarns-heimen, og la barna få sette sitt preg på den og gjøre den til sitt eget lille univers. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg prøver å gi slipp, prøver å la ting få utfolde seg akkurat slik de skal.

Min gode Freya er snart 3 måneder, og prater, smiler og ler.

To små skatter som jeg er så uendelig glad i.

Processed with VSCO with b1 preset

Om å skulle bli mamma for andre gang

Det kom plutselig over meg i natt. Sånn rundt klokken 04:00. Regnet tappet lett mot ruten. Mørket gjorde tankene mer dramatiske enn de kanskje egentlig er. Det har som regel den effekten.

Jeg så for meg den vesle gutten min i rommet ved siden av, sovende, drømmende. Og for første gang tenkte jeg ordentlig gjennom hvordan den neste måneden vil bli for han. Vil han forstå alt dette som skal skje? Hva vil han tenke når jeg plutselig er borte, på kvinneklinikken, og hvordan vil han reagere når han kommer på besøk der for første gang?  Vil han gråte når han må gå hjem igjen? Hvem vil gråte mest, meg eller han? Hvordan vil han synes det er at mamma har fått en ny baby? At han må i barnehagen, mens babyen får være med mamma over alt. Hadde aldri tenkt at tankene om alt dette skulle bli så vanskelige, men klokken 04:00 i natt, 13 dager før termin, lå jeg altså der.

Første gang jeg skulle bli mamma, handlet denne tiden mer om tanker om fødselen og det faktum at jeg ikke hadde peiling på verken babyer, barseltid eller amming. Nå tenker jeg mer på han som allerede er her enn hun som kommer. Hvordan vi skal tilrettelegge slik at ting blir mest mulig ok for han i alt dette nye. Han er enda så liten, bare 2 år, og tankene mine er helt og holdent fokusert på han og hvordan han skal få det greit med alt dette.

Men nok en gang er det alt dette ukjente som vekker meg i natten, akkurat slik som første gangen jeg skulle bli mamma. Denne gangen handler det om hvordan det blir å være 4, ikke 3. Et like ukjent territorium.

Jeg føler jeg nok en gang stor ovenfor ukjent hav. Jeg aner ikke hva som skjuler seg under bølgene.

img_2215