Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431

Onsdags tanker

Sangen på radioen, en tilfeldig onsdag, trekker meg plutselig tilbake til farne tider. Til tider da jeg ikke ante at det var akkurat dette øyeblikket, denne tiden, som skulle vise seg å være den frieste tiden i livet mitt. At det er nå det skjer. This is it. Jeg ante jo ikke det da. Jeg vet heller ikke om det var mulig å ane det da. Slik er livet. Alt blir klart for en først når det er over.

Jeg savner det. Den tiden. Jeg gjør det. Men på samme tid er den så fattig. Jeg var så ung, så intetanende, så lite vant til livet, og dets utfordringer. Selv om jeg sitter her nå, i midten av en regnfull norsk sommer, på jobb, med papirarbeid foran meg, så er livet mitt totalt sett så mye rikere nå. Ungdommens tid er så angstfull, jeg savner ikke det, den er så rotløs, jeg vil ikke dit igjen.

Det gjør likevel vondt å vite at det er sånn livet er, at det kommer og går videre, helt uten noe forvarsel, går det bare videre. Det er ingen som advarer en, som sier til en, at det er nå du er ung, at det er nå du lever, kanskje er det noen som prøver å si det, men du hører ikke etter, klarer ikke ta det inn. Nå innser jeg, at mange ting vil aldri skje igjen, men nye ting åpenbarer seg hele tiden. Man kan bare ikke gå tilbake. Det er umulig å gå tilbake.

IMG_0414-2

 

Ingen er som deg

Det er ingen som gjør meg så glad som deg, gutten min.

Det er ingen som får hjertet mitt til å smile mer enn deg, vakre deg, når du kommer mot meg og skal fortelle meg hva som skjedde i barnehagen i dag.

Det er ingenting som er så fullkomment som de øyeblikkene hvor vi er nære, og du legger deg inntil meg, fordi du trenger det, og fordi jeg er mammaen din.

Det er ingenting som gjør mer vondt i meg enn når du gråter, etter at du har slått deg, eller noe gikk galt.

Det er ingenting i verden som kan måle seg med tiden jeg er sammen med deg, når jeg får se deg vokse, utvikle deg litt mer hver eneste dag, bli litt klokere.

Å se deg forstå litt mer av denne verden i lever i for hver dag som går, og se at du er trygg i den.

Å se deg vite at du er elsket, at vi alltid passer på deg, at du er fri til å ta stegene litt lenger bort fra oss, fordi du vet at vi alltid er der, at vi aldri forsvinner fra deg.

Det er ingenting i verden som føles bedre enn å overgi meg til kjærligheten jeg har for deg, gutten min; å se verden gjennom nettopp denne kjærligheten har gitt meg meg ro i sjelen, og mykhet i hjertet.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with f2 preset IMG_0751

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

Grå kveld

Det er slik jeg husker den. Sommeren.

Kjølige, friske kvelder, med våt asfalt etter en regnbyge. Havet som ligger grått og ensomt foran meg. Å gå langs en stille vei, se inn i mørke hus som ligger tett i tett bortover. Det er ingen som har lys på inne i huset i juni, selv på de mørkeste kveldene. Det går i mot årstidens uskrevne regler, i mot midtsommerens budskap om at det er dette, nettopp dette, vi har ventet på gjennom alle de mørke vinterdagene. Fargerike sommerblomster som vaier lett i vinden utenfor inngangen til de fleste husene. Den syrlige lukten av dem i luften. Fleecejakken tett inntil kroppen min, som varmer godt fra den kjølige, våte luften. Ønsket om at det skal være ordentlig sommer, mer enn 13 grader i alle fall. Våt asfalt og lett bris i håret. En og annen mygg i luften. Skydekket over meg, flekkete i hvitt og grått. Tungt, ingen blå himmel, ingen håp. Den stille, ensomme veien, ingen biler, rolige tider. Ingen mennesker å se noe sted, verken innendørs gjennom hus vinduene, eller utendørs. Pene hager som ikke brukes. Nye sommermøbler, uten puter.

Det er slik jeg alltid vil huske den. Sommeren.

drops-690570_960_720

En helg i juni

Helgen var akkurat slik helger i juni skal være.

Tidlige morgener, med solen som skinner rett inn soveromsvinduet (og nok en påminnelse om å kjøpe tette blendingsgardiner).!

Lange frokoster i morgen-solskinn på terassen, med god kaffe og enda bedre eggerøre på surdeigsbrød!

Processed with VSCO with f2 preset

Bading og leking, og litt soving i skyggen for en liten kropp når den trenger det.

Hjemmelaget lørdags-pizza, med mozarella, fetaost, chorizo, mais og fersk basilikum.

pizza

Besøk av familie, som koser og leker, og er verdens beste “dadda” for Odin

Processed with VSCO with b1 preset

En kjempefin helg i juni!

Om tid

“Jeg kjeder meg sånn, kan ikke tiden gå fortere”, sier niesen min på 10 år til seg selv, i rommet ved siden av der jeg sitter.

Jeg husker hvordan det er å være 10 år.

Jeg husker hvordan dagene går uendelig sakte, og livet er som en uendelig lang vei foran en. En vei en tviler på at noen gang slutter. Tankene går iallefall aldri dit, til slutten, når man er 10 år.

Jeg husker følelsen av å ha uendelig muligheter foran seg, og å være sikker på at bare jeg blir voksen, så blir alt fantastisk.

Hvordan det er å kjenne kriblingen i magen bare ved tanken på fremtiden; på livet etter barneskolen, videregående, studentlivet, musikk, reiser, å finne den rette, få barn, bare livet, og alt det som livet skal bringe.

Jeg husker den tiden, når det ikke fantes noe slutt, eller begynnelse for den saks skyld, når dagene bare skyllte inn som rolige bølger, og så ut igjen om kvelden, med en følelse av at slik skal det være til evig tid.

Nå er dagene mest som som korte glimt jeg prøver å huke tak i, prøver å føle noe i, prøver å tenke over, men ofte er de over før jeg får kjent eller tenkt så mye.

“Jeg orker ikke at tiden går så fort” hvisker jeg til meg selv i rommet ved siden av den 10-år gamle niesen min.

Jeg er fremdeles ung, men jeg vet om slutten nå.

IMG_7300

 

 

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880

Om vennskap

En gang i tiden, når jeg var mye yngre enn det jeg er nå, var det lett å møte nye venner. Kriteriene som måtte være på plass for å kalle et vennskap levelig var relativt enkle, og eksempler på dette kunne være matchende Adidas bukser, identiske Russell Athletic gensere eller en interesse for Levis 501. Kanskje man var naboer, bodde i samme gate, hadde lik hårfarge eller tilfeldigvis gikk i samme klasse. Uansett kom vennskapene rimelig lett. Det var alltid noe å finne på, alltid noen å ringe til på hustelefonen om kveldene eller å henge med i friminuttene.

På universitetet var det mye av det samme. Studier i Australia gjorde at jeg ble venner med hver eneste nordmann som kom min vei, ofte av den enkle grunn at de var norske. Og så var det jo alle de andre nasjonalitetene, ikke minst australske, som jeg var så heldig å møte på. Det kunne til tider føles som om nye venner kom flygende mot meg fra alle kanter.

I dag er situasjonen litt verre, spesielt nå som jeg har flyttet tilbake til det lille stedet i Norge hvor jeg en gang vokste opp. Man innser ganske fort at folk man en gang kjente er spredd for alle vinder. Selv ble jeg boende i Australia i over elleve år, og da jeg omsider returnerte til Norge hadde jeg vært så lenge borte at folk nesten hadde glemt at jeg fantes her på jord. Det var og på høy tid å utvide nettverket mitt, og å stifte noen nye bekjentskaper her i det kalde nord.

Men hvordan angriper man egentlig den saken, når livet har forandret seg til å inkludere både mann og barn?

I det daglige rushet med jobb, barnehage, handling, matlaging, rengjøring og andre nødvendige aktiviteter, merker jeg at venner stadig blir sittende litt i baksete og jeg er smertelig klar over at de jeg allerede har i livet mitt trenger all den oppmerksomheten de kan få. Heldigvis er de fleste av vennene mine også i småbarnsfasen, og det er jo fantastisk i seg selv. De er med andre ord forståelsesfulle når det plutselig har gått månedsvis siden siste telefonsamtale, og de vet like godt som meg at helgene ofte ikke er lang nok til å romme de store aktivitetene foruten et par timer på lekeplassen og en handletur til Rema.

Men til tross for mangel på tid til det meste, kjenner jeg ofte på behovet for å sprite opp livet mitt med noen nye bekjentskaper. Venner fra barndommen er selvsagt kjekke å ha, men det er ikke alltid like greit at de eneste vennene du har er de som også husker at du spiste så mange hot dogs at du spydde i 6-års dagen din, eller at du fikk hodelus en gang i 2. klasse. Slike fakta er jo koselige nok, men av og til kan det være litt befriende å være sammen med mennesker som bare kjenner til «den voksne Sandra».

Så hvordan treffer man nye mennesker når man er en voksen mamma uten alt for mye tid, og ikke minst hvor?

Jo, den siste tiden har de faktisk kommet til gjennom et par nye og muligens overraskende kanaler.

Det faktum at mannen min er Australsk og at vi nå bor i Norge, ser ut til å ha automatisk kvalifisert oss til å bli kjent med det som er av flerkulturelle og multinasjonale par i en vid omkrets. Hver gang vi treffer et par som også er 50/50 norsk-utenlandsk, er det som om vi hører sammen i en slags symbiose uten at vi engang nødvendigvis trenger å ha noe mer til felles.  Ofte “bonder” vi over de enkleste ting, som for eksempel at vi har vært gjennom mange av de samme prosessene i Norge. Lang søknads-tid fra UDI. Check. Problemer med søking av skattekort og åpning av kontoer. Check. Problemer med hjemlengsel. Check. Derfor er det ekstra fint å møte disse parene fordi vi ofte har de samme utfordringene i hverdagen, og fordi vi alle som regel hater å spise fiskeboller til middag!

Videre har den australske mannen min nærmest fungert som en magnet for nye bekjentskap den siste tiden. Det virker som om nordmenn er spesielt interessert i denne typen fra «down under», kanskje nettopp fordi det er så innmari langt borte, eller fordi man en gang så Steve Irwin takle en 5 tonns krokodille på tv. Og selv om han verken kjører bil barbeint, takler slanger i hagen eller kaster seg frivillig ut fra høye fjelltopper, så er han faktisk veldig australsk denne mannen min: rolig, morsom og avslappet. «No worries mate». Og folk faller som fluer.

Ellers hender det jo at jeg møter blikket til en annen mamma i barnehagen, i det vi begge står og dytter matbokser med halvspiste leverposteiskiver ned i identiske fjellreven sekker. Og det hender man finner litt tonen. Det hender man blir bedt hjem på middag til noen med barn i samme barnehage, av den enkle grunn at man har barn i samme barnehage. Disse vennskapene varer muligens bare så lenge som ungene er søte og små. Men de er ikke mindre fine av den grunn!

Så er det gjengen fra barselgruppen, den gangen poden var nyfødt og jeg var mamma for første gang.  Noen dager var det simpelthen fantastisk å henge sammen med andre voksne som også hadde baby spy over hele genseren, og som heller ikke visste hvordan de skulle lage en kopp kaffe, siden poden bare ville bli bært rundt dagen lang. Vi gikk trilleturer sammen og klagde over lite søvn. Over sene kvelder og tidlige morgener, før vi omsider delte skremmende fødehistorier over lunsj. Og plutselig, i et stille øyeblikk, innser jeg at et par av disse fra barselgruppen som i begynnelsen bare var kvinner med jevnaldrende babyer, har blitt til ordentlige venner. Finere blir det ikke.

Så selv om det til tider føles som om fritiden min nå om dagen stort sett består av bleieskift, rydding av matrester fra gulvet og fantorangen på NRK Super, er det godt å innse at det er rom for både nye vennskap og nye impulser i livet mitt, selv om disse koblingene nå oppstår på helt andre steder enn i skolegården eller i kollektivet.

Identiske Adidas bukser er heldigvis ikke nødvendig lenger.

Processed with VSCOcam with f2 preset

1 2