Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Fredag

I dag er det fredag, og nesten litt vårlig ute, overskyet, lett regn, men med det spesielle lyset som lover meg at vinteren definitivt er over og at våren er her snart.

Jeg får lyst å plante stemorsblomster ved inngangen til huset vårt, gå en lang tur og puste dypt inn, synge litt ekstra til Freya mens hun sitter i vippestolen på kjøkkenet og ser på at jeg lager lunsj.

Hun har på seg klær i størrelse 68 for første gang i dag, og jeg både feirer og sørger over at hun har blitt så stor. Det er så godt, men så vemodig på samme tid, men selvsagt mest fantastisk at hun er her, at hun vokser, at hun er så frisk og fin, ler og smiler.

Jeg har kjøpt en majestetisk, hvit hortensia som skal stå på stuebordet vårt, et vårlig tilskudd til heimen vår denne helgen.

Jeg leste en artikkel i går hvor det stod at musikk har utrolig mye å si for god helse, at den påvirker oss psykisk og gir oss lavere blodtrykk, mindre angst og at den utløser masse endorfiner i hjernen vår. Det er sånt jeg alltid har følt, men som er fint å lese at faktisk er fakta.

God helg!

IMG_3839

 

 

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

A weekend latergram

Sist helg var så rolig, og stille, så november-aktig, med korte dager hvor solen ikke varmer i det hele tatt, kuldegrader om natten, frostrøyk ut av munnen på gåtur, lange, fine frokoster sammen på kjøkkenet, havregrøt med blåbær og honning til lunsj, innendørs leking og husbygging i senga, en kjempefin lur sammen på sofaen, en gryte med kjøtt putrende på ovnen hele søndags ettermiddag, åpenbaringen av en liten gutt som forstår mer og mer for hver uke som går, som er en fryd å observere, å snakke med, som hele tiden overrasker meg med alt han kan og får til.

Kanskje dette var siste helgen vår som familie på 3?

Processed with VSCO with b5 preset img_2285 img_2295 Processed with VSCO with f2 preset

November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

Om å skulle bli mamma for andre gang

Det kom plutselig over meg i natt. Sånn rundt klokken 04:00. Regnet tappet lett mot ruten. Mørket gjorde tankene mer dramatiske enn de kanskje egentlig er. Det har som regel den effekten.

Jeg så for meg den vesle gutten min i rommet ved siden av, sovende, drømmende. Og for første gang tenkte jeg ordentlig gjennom hvordan den neste måneden vil bli for han. Vil han forstå alt dette som skal skje? Hva vil han tenke når jeg plutselig er borte, på kvinneklinikken, og hvordan vil han reagere når han kommer på besøk der for første gang?  Vil han gråte når han må gå hjem igjen? Hvem vil gråte mest, meg eller han? Hvordan vil han synes det er at mamma har fått en ny baby? At han må i barnehagen, mens babyen får være med mamma over alt. Hadde aldri tenkt at tankene om alt dette skulle bli så vanskelige, men klokken 04:00 i natt, 13 dager før termin, lå jeg altså der.

Første gang jeg skulle bli mamma, handlet denne tiden mer om tanker om fødselen og det faktum at jeg ikke hadde peiling på verken babyer, barseltid eller amming. Nå tenker jeg mer på han som allerede er her enn hun som kommer. Hvordan vi skal tilrettelegge slik at ting blir mest mulig ok for han i alt dette nye. Han er enda så liten, bare 2 år, og tankene mine er helt og holdent fokusert på han og hvordan han skal få det greit med alt dette.

Men nok en gang er det alt dette ukjente som vekker meg i natten, akkurat slik som første gangen jeg skulle bli mamma. Denne gangen handler det om hvordan det blir å være 4, ikke 3. Et like ukjent territorium.

Jeg føler jeg nok en gang stor ovenfor ukjent hav. Jeg aner ikke hva som skjuler seg under bølgene.

img_2215

The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

– Olav H. Hauge –

Dette diktet av Olav H. Hauge er så vakkert, og jeg tenker på hvor mye denne mannen egentlig forstod om livet, selv om han bare levde et enkelt liv på et småbruk i Ulvik.

For meg, får dette diktet så utrolig godt frem selve mystikken ved livet, og håpet som vi alle bærer på, om at noe vidunderlig kommer til å skje, og at det er like rundt hjørnet, hele tiden. Og at det er netopp dette håpet som holder oss gående, at vi skal få oppleve at drømmene våre blir til virkelighet, og at vi en dag skal befinne oss et på et vakkert sted, både fysisk og psykisk, “på ein våg me ikkje har visst um”.

Så utrolig fint, på alle måter!

Forandring

Det er som om det ligger i luften, som om det viser seg i horisonten der fremme, et sted, men jeg ser det ikke enda, vet bare at det skal skje, som den dagen du lå på sofaen og sov, i bare body og strømpebukse, og jeg satt meg ned med deg, strøk deg over kinnet, kjente varmen fra pusten din, vel vitende om at du i morgen skulle begynne i barnehagen, at et nytt liv skulle begynne, både for meg og deg, og at tiden ikke lar seg stoppe, selv om klumpen i brystet vil det.
Og jeg sørget over alle de dagene sammen med deg som nå var over, et avsluttet kapittel, ferdig, og jeg visste det så godt, kjente det så sterkt i hjertet, at vi aldri skulle komme tilbake hit, at jeg aldri skulle få se deg akkurat slik, på denne måten, så sårbar, så vandt til dette vesle livet, sammen med meg, vårt lille liv her, sammen, var nå over, og du skulle aldri kjenne det igjen, slik du hadde kjent det så lenge nå, og tårene brant i øynene, for å innse nettopp dette, gjør livet så innmari vondt, men også godt, å leve.

 

odin

Inspirasjons-tyranniet

Hvis jeg må lese enda en artikkel, eller et blogg innlegg, hvor fasadene om et trendy, interiør-riktig hjem kombineres med 3 unger og fulltidsjobb, så spyr jeg.

Hva er det som skjer med verden? Skal man sluke alt det som dukker opp på dagens Internett, er jeg redd det er oppskriften på depresjon og ulykkelighet.

«Inspirasjon» kaller bloggerene det, og gjemmer seg bak fasader hvor babyer sitter på rene, eike-hvite gulv, i hvite (og selvsagt rene) klær, mens mor og far leser avisen, spiser croissanter og trykker på macen. «Slik har vi det hjemme» innlegg viser intet annet enn nypolerte hjem, fasjonable marimekko kopper og varm gjærbakst, rett fra ovnen så klart, mens 3 unger sitter pent på stoler og «hjelper mamma å bake». Vi lar oss «inspirere» av disse bildene, eller la meg heller si «torturere», for når 2-åringen min hjelper meg med gjærbaksten, er det alt annet enn inspirerende!

Men tro meg, jeg har gått veien selv. Da var jeg var nybakt mor for 2 år siden, med alt det som den situasjonen medfører, var jeg både opptatt av å ha et rent hjem og se ut som om jeg taklet alt dette nye helt perfekt. «Don´t worry, we´ve got this», tenkte jeg da besøkende ramlet inn i døren og jeg bare var sjeleglad for at jeg hadde tvunget mannen til å støvsuge klokken 11:30 kvelden før. Jeg prøvde meg på bakverk mens ungen sov og jeg i virkeligheten bare skulle hvilt litt selv. Og jodda, jeg endte riktignok opp med nybakte boller som jeg kunne poste et bilde av på instagram (se hvor flink jeg er!), men også en ekstrem frustrasjon over hvor sliten jeg var senere på dagen når jeg ikke hadde brukt tiden riktig til å hvile når jeg kunne!

Jeg har alltid vært en ryddig person, og hadde store problemer med å innse at det å få barn, innebærer å gi slipp på en hel del ting som ikke lenger er mulig (iallefall ikke for meg, om jeg skal ha energi til å ta meg av barnet og meg selv). Jeg leste «inspirerende» blogger og websider, jeg scrollet nedover instagram for enda mer «inspirasjon», og på den tiden, for 2 år siden, slukte jeg det meste rått. Jeg styrte og plukket i mitt eget hjem, prøvde febrilsk å holde det ryddig, og det er jo til en viss grad mulig når man har en baby (som ikke kan gå!). Jeg var fornøyd med min egen innsats og speilet meg selv gjennom all denne inspirasjonen jeg fant på nettet. Helt til ungen begynte å gå, å løpe, å kaste, og å leke her og der og over absolutt alt. Boblen sprakk. Knekkebrød smulene begynte å dukke opp på de mest umulige steder. Teppet i tv-stuen lukter råtten melk hvis du lener deg inntil. Bolia sofaen har til tross for et beskyttende teppe over seg, fått permanent skade. Ungen har tegnet på veggen OG på Strings hyllen i stuen. Hjemmet mitt, en gang inspirerende, ble mer og mer brutt ned for hver dag. Og veikrysset kom: hva i helsike skal jeg gjøre?

Jeg besøkte noen venner, som bor i et helt vanlig hus, med helt vanlige møbler, og 2 barn. De har voksduk på bordet, og spiser helt vanlig, norsk mat. For en befrielse! Barna leker overalt, og foreldrene er ikke redde for verken hybelkaniner eller andre utysker, men lar hjemmet være et sted hvor barna får totalt utfolde seg. De driter i interiør, eller i trendye saker. Det ble vendepunktet for meg. Nå er det nok!

Så nå har jeg sluttet å surfe nettet for «inspirasjon». Nå har jeg sluttet å kjenne den følelsen av håpløshet, når bloggerne displayer sine super-trendye hjem og rene gulv. Nå vet jeg at det meste av dette bare er fasader, og at det bak det hele antageligvis står en super sliten mamma eller pappa, som bare løper fortere og fortere i hamsterhjulet, rundt og rundt og rundt, og dessverre ikke klarer å stoppe.

Egentlig er det hele bare mest trist. For midt oppi jakten på perfeksjon, ligger en helt forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

Den har jeg heldigvis kvittet meg med nå.

img_1764 img_1765 img_1763

 

1 2