Fedje

Forrige uke tok vi oss en tur til vakre Fedje.

Fedje er en øy i havgapet, utenfor Austrheim kommune i Nordhordland.

Å ankomme Fedje med fergen, er som å ta et stort og herlig steg tilbake i tid.

Øyen har små, hvite hus overalt, og et lite sentrum med tonnevis av sjel. En landhandel, en nærbutikk, og noen utrolig fine kafeer og restauranter.

Jeg er helt frelst i Fedje nå. Tenk å ha en liten hytte på denne øyen en gang i fremtiden? Oh lykke!

Vi spiste italiensk pizza på Kafe Losen. Anbefales!

Det var så dreamy på Fedje denne dagen. Måtte bare ta masse bilder.

The food of Greece

Tidligere i sommer dro vi til Hellas, ellers nærmere bestemt Kreta, på en aldri så liten 2 ukers ferie. Etter å ha bodd i landet med flest utflyttede grekere i hele verden, nemlig Australia, i over et tiår, har jeg blitt så vanvittig glad i gresk mat (og det til tross for at jeg aldri hadde satt min fot i Hellas før i fjor sommer). Så nå drar vi mest til Hellas for å spise, det er liksom det som er planen og det vi gleder oss mest til når vi drar nedover. Det er jo selvsagt og kjekt med sol og varme, og ikke minst litt strandliv. Men maten, ahhh, ja, den er bare himmelsk. Jeg elsker de freshe og smakfulle salatene, de reine smakene av hvitvin og olivenolje fra all sjømaten, som grillet octopus, calamari, blåskjell og kongereker, de deilige dippene med nystekt brød til forrett, som tsatsiki, taramusalata (kaviar dip) og eggplant (aubergine) dip, fylte zucchini blomster, moussaka, de store, solmodne tomatene de bruker i den greske salaten, den lokal produserte fetaosten fra geitemelk, ah, ja det er sant, jeg virkelig ELSKER gresk mat!

IMG_0982 IMG_1182 IMG_1157 IMG_1021 IMG_1002 IMG_1210 IMG_1212

Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Akkurat nå

Helgen var himmelsk. O vekket meg kl. 07:00 lørdags morgen, og kl. 07:30 satt jeg med kaffekoppen på terrassen og tok inn den fantastiske morgenstemningen som var ute. Himmelen er så blå. Gresset så utrolig grønt. Luften lukter av blomster, av varme, av sjø. Vi kjører med åpne vinduer i bilen og løper barbeint ned til en strand. O plasker i vannet, fryder seg, mens jeg ligger på gresset og betrakter han. Den vakre, gode O. Som sier “bade, bade”, fordi dette er det kjekkeste han vet nå om dagen.

Sommeren.  Livet. Alt er så himmelsk akkurat nå.

IMG_0496 IMG_0503 IMG_0487

Våren

Da var den endelig her. Våren. Etter det som har føltes som en utrolig lang vinter, begynte endelig temperaturene å stige i mai. Over et par varme, solfylte dager forandret naturen seg totalt og grønne blader kom til over alt. Jeg går sene turer om kveldene og tar inn synet av det utrolig vakre, grønne gresset i veikanten. I den bleke, fargeløse vinteren glemmer jeg alltid hvor vakker våren er.

Som vanlig er våren kvikk; jeg ventet og forberedte meg i april, men luften var fremdeles kald, og regnet og de mørke skyene hadde fremdeles overtaket.  Så kom mai og våren sprang ut i full blomst over en uke med solskinn. Og plutselig, før jeg nå vet ordet av det, er det snart juni. Snart sommer. Det er lyst når vi legger oss om kveldene. Så utrolig vakkert. Jeg blir glad og trist på samme tid, for jeg vet hvor dyrbare disse dagene frem mot midtsommer er,  men de forsvinner så fort. Jeg begynner allerede å tenke på høsten som ligger bak og ulmer, den er alltid der, minner meg på at det skal bli mørkt igjen, at dette ikke kommer til å vare.

Men for nå, så skal jeg bare nyte. Bare leve, puste og drømme inn våren. Ta den inn i kroppen min og nyte den i fulle drag. Være ute og puste inn naturens lukter; alle blomstene, alt det grønne, solen, våren!

IMG_0343IMG_0344IMG_0374