Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Biblioteket i mitt hjerte!

På tirsdag var jeg på biblioteket og lånte med meg noen bøker. Er det noe jeg har stor elsk for her i livet så er det nettopp biblioteket. For et fantastisk sted det er, hvor man bare kan vandre inn og ta med seg bøker ut igjen. Hvor man kan kjøpe en kopp kaffe, sette seg ned i en komfortabel stol og lese alle landets store aviser, gjerne internasjonale også, til lukten av bøker og lesestoff og andre mennesker som summer rundt og småprater. Det er en sånn herlig atmosfære på bibliotek, jeg elsker det. Mitt favoritt sted i det offentlige rom, uten tvil. Jeg elsker hyllene med nye utgaver, hvor jeg finner novellesamlinger, dikt og romaner, med nåtidens temaer og samfunnsengasjement. Når jeg blir pensjonist skal jeg gå på biblioteket hver dag, og bare suge til meg all lærdom og alt lesestoff som finnes der.

Men akkurat nå er jeg småbarnsmor, og selv om det er relativt enkelt å gå på biblioteket med barna, og spesielt med Freya som bare henger fast på kroppen min i en ergobaby bæresele for eksempel når det er sol og jeg kan gå til biblioteket, så får jeg ikke nok tid til å lese ordentlig i disse dager. Det hender jeg sitter og leser mens jeg ammer! Som fungerer veldig fint. Eller jeg leser litt på kveldstid, når Freya sover lett inntil brystet mitt etter å ha ammet, og mannen min ser på “the walking dead” med ørepropper. Når Freya sover på dagtid pleier jeg å bruke tiden til å rydde eller skrive selv. Det blir sjelden til til lesing da.

Uansett, det er en tid for alt her i livet. Selv om denne fasen innebærer at jeg ikke får lest så mye som jeg kanskje ønsker, så setter jeg utrolig pris på de stundene jeg faktisk får lest. Og at biblioteket alltid ligger der, klart til at jeg kommer på en visitt når det måtte passe meg.

IMG_3811

Om vennskap

En gang i tiden, når jeg var mye yngre enn det jeg er nå, var det lett å møte nye venner. Kriteriene som måtte være på plass for å kalle et vennskap levelig var relativt enkle, og eksempler på dette kunne være matchende Adidas bukser, identiske Russell Athletic gensere eller en interesse for Levis 501. Kanskje man var naboer, bodde i samme gate, hadde lik hårfarge eller tilfeldigvis gikk i samme klasse. Uansett kom vennskapene rimelig lett. Det var alltid noe å finne på, alltid noen å ringe til på hustelefonen om kveldene eller å henge med i friminuttene.

På universitetet var det mye av det samme. Studier i Australia gjorde at jeg ble venner med hver eneste nordmann som kom min vei, ofte av den enkle grunn at de var norske. Og så var det jo alle de andre nasjonalitetene, ikke minst australske, som jeg var så heldig å møte på. Det kunne til tider føles som om nye venner kom flygende mot meg fra alle kanter.

I dag er situasjonen litt verre, spesielt nå som jeg har flyttet tilbake til det lille stedet i Norge hvor jeg en gang vokste opp. Man innser ganske fort at folk man en gang kjente er spredd for alle vinder. Selv ble jeg boende i Australia i over elleve år, og da jeg omsider returnerte til Norge hadde jeg vært så lenge borte at folk nesten hadde glemt at jeg fantes her på jord. Det var og på høy tid å utvide nettverket mitt, og å stifte noen nye bekjentskaper her i det kalde nord.

Men hvordan angriper man egentlig den saken, når livet har forandret seg til å inkludere både mann og barn?

I det daglige rushet med jobb, barnehage, handling, matlaging, rengjøring og andre nødvendige aktiviteter, merker jeg at venner stadig blir sittende litt i baksete og jeg er smertelig klar over at de jeg allerede har i livet mitt trenger all den oppmerksomheten de kan få. Heldigvis er de fleste av vennene mine også i småbarnsfasen, og det er jo fantastisk i seg selv. De er med andre ord forståelsesfulle når det plutselig har gått månedsvis siden siste telefonsamtale, og de vet like godt som meg at helgene ofte ikke er lang nok til å romme de store aktivitetene foruten et par timer på lekeplassen og en handletur til Rema.

Men til tross for mangel på tid til det meste, kjenner jeg ofte på behovet for å sprite opp livet mitt med noen nye bekjentskaper. Venner fra barndommen er selvsagt kjekke å ha, men det er ikke alltid like greit at de eneste vennene du har er de som også husker at du spiste så mange hot dogs at du spydde i 6-års dagen din, eller at du fikk hodelus en gang i 2. klasse. Slike fakta er jo koselige nok, men av og til kan det være litt befriende å være sammen med mennesker som bare kjenner til «den voksne Sandra».

Så hvordan treffer man nye mennesker når man er en voksen mamma uten alt for mye tid, og ikke minst hvor?

Jo, den siste tiden har de faktisk kommet til gjennom et par nye og muligens overraskende kanaler.

Det faktum at mannen min er Australsk og at vi nå bor i Norge, ser ut til å ha automatisk kvalifisert oss til å bli kjent med det som er av flerkulturelle og multinasjonale par i en vid omkrets. Hver gang vi treffer et par som også er 50/50 norsk-utenlandsk, er det som om vi hører sammen i en slags symbiose uten at vi engang nødvendigvis trenger å ha noe mer til felles.  Ofte “bonder” vi over de enkleste ting, som for eksempel at vi har vært gjennom mange av de samme prosessene i Norge. Lang søknads-tid fra UDI. Check. Problemer med søking av skattekort og åpning av kontoer. Check. Problemer med hjemlengsel. Check. Derfor er det ekstra fint å møte disse parene fordi vi ofte har de samme utfordringene i hverdagen, og fordi vi alle som regel hater å spise fiskeboller til middag!

Videre har den australske mannen min nærmest fungert som en magnet for nye bekjentskap den siste tiden. Det virker som om nordmenn er spesielt interessert i denne typen fra «down under», kanskje nettopp fordi det er så innmari langt borte, eller fordi man en gang så Steve Irwin takle en 5 tonns krokodille på tv. Og selv om han verken kjører bil barbeint, takler slanger i hagen eller kaster seg frivillig ut fra høye fjelltopper, så er han faktisk veldig australsk denne mannen min: rolig, morsom og avslappet. «No worries mate». Og folk faller som fluer.

Ellers hender det jo at jeg møter blikket til en annen mamma i barnehagen, i det vi begge står og dytter matbokser med halvspiste leverposteiskiver ned i identiske fjellreven sekker. Og det hender man finner litt tonen. Det hender man blir bedt hjem på middag til noen med barn i samme barnehage, av den enkle grunn at man har barn i samme barnehage. Disse vennskapene varer muligens bare så lenge som ungene er søte og små. Men de er ikke mindre fine av den grunn!

Så er det gjengen fra barselgruppen, den gangen poden var nyfødt og jeg var mamma for første gang.  Noen dager var det simpelthen fantastisk å henge sammen med andre voksne som også hadde baby spy over hele genseren, og som heller ikke visste hvordan de skulle lage en kopp kaffe, siden poden bare ville bli bært rundt dagen lang. Vi gikk trilleturer sammen og klagde over lite søvn. Over sene kvelder og tidlige morgener, før vi omsider delte skremmende fødehistorier over lunsj. Og plutselig, i et stille øyeblikk, innser jeg at et par av disse fra barselgruppen som i begynnelsen bare var kvinner med jevnaldrende babyer, har blitt til ordentlige venner. Finere blir det ikke.

Så selv om det til tider føles som om fritiden min nå om dagen stort sett består av bleieskift, rydding av matrester fra gulvet og fantorangen på NRK Super, er det godt å innse at det er rom for både nye vennskap og nye impulser i livet mitt, selv om disse koblingene nå oppstår på helt andre steder enn i skolegården eller i kollektivet.

Identiske Adidas bukser er heldigvis ikke nødvendig lenger.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Om kontantstøtten

I Aftenpostens lederartikkel onsdag 9 mars, kan vi lese at avisen stiller seg bak forslaget om å avskaffe kontantstøtten. Argumentene som brukes er at det ikke er statens ansvar å betale foreldre til å være hjemme med barna, og at kontantstøtten i tillegg hemmer integrering av en sårbar gruppe som trenger å integreres gjennom arbeid i Norge: nemlig innvandrerkvinnene. KRF er per dags dato det eneste partiet på stortinget som fremdeles er for kontantstøtten. Høyres likestillingsutvalg foreslår både stopp av kontantstøtten og endring av barnetrygden.

Debatten om kontantstøtten er til stadighet på dagsorden, og rettmessig så. Den utgjør en av mange større utgiftsposter i det nasjonal budsjettet vårt, og er en politisk sak som engasjerer mange. MEN når Aftenposten bruker argumentene lav oljepris og en historisk flyktningkrise for å avskaffe en av de grunnsteinene som gjør oss til verdens mest familievennlige land, synes jeg vi beveger oss ut på litt for tynn is. Med denne retorikken er det vel bare snakk om tid før 49 ukers foreldrepermisjon er historie også. For hvis ikke staten skal hjelpe til med å finansiere at foreldre er hjemme med barna sine etter at de har fylt ett år og frem til toårsdagen, forsvinner ikke argumentet for at de skal finansiere det første året også?

Vi skal være forsiktige med å tenke på kontantstøtten som et velferdsgode som nødvendigvis gagner foreldre. Støtten er ment til å gi større valgfrihet til de som ønsker å utsette barnehagestart for barna sine. Grunnene til at foreldre ønsker dette kan være mange. Det er for eksempel fortsatt ikke nok forskning som kan forsikre oss at barnehagestart ved 10-12 måneders alderen IKKE er skadelig for barna. Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisol nivå ved å være borte fra mamma eller pappa så tidlig i livet, over en så lang periode som en dag i barnehage er. Det er også et poeng at barnet som til nå har vært hjemme og fått full oppmerksomhet fra mor eller far, vil i barnehagen måtte bli vant til å være sammen med opptil 14 andre barn på en gang. Det blir med andre ord betraktelig mindre oppmerksomhet til dette ene barnet, og det er ikke alle som er enig i at et barn skal måtte oppleve dette så tidlig som ved 10 måneders alderen.  I tillegg er alle barn ulike, og således deres utvikling ved 10-12 måneder. For de mest sårbare barna, vil det å være sammen med mor eller far istedenfor å være i barnehagen være det absolutt beste. Noen barn er simpelthen ikke klare for den adskillelsen så tidlig, og det må få være opp til foreldrene å bestemme dette. For andre barn derimot, som er veldig aktive og utadvendte, kan barnehagestart ved 10-12 måneder være mer gunstig. Men det er ikke noe fasit svar her, og det er derfor viktig å kunne holde et nyansert bilde av barns ulike behov ved denne alderen.

Det vi skal også være litt forsiktige med, er å la likestillingskampen føre an i debatten om avskaffelsen av kontantstøtten. Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Det er ikke rom for forskjeller eller andre måter å tenke på. Alle barn skal i barnehagen på 10 måneders dagen, og slik er det med den saken. Jeg stiller meg spørrende til at målet ser ut til å være et homogent samfunn hvor alle på død og liv skal ta de samme valgene.  Kontantstøtten sikrer i det minste at de som ønsker det, har en reell valgmulighet til å være hjemme med barna lenger. Dersom barnet har eldre søsken, har de også god nytte av at mor, eller far for den saks skyld, er hjemme en tid i livet der de trenger ekstra omsorg. Dessuten koster det samfunnet mye mer enn 6000 kroner i måneden å ha et barn i barnehage. Hvis alternativet er subsidiert barnehage som koster staten masse, kontra å være hjemme og få ingenting, blir dette en betraktelig forskjellsbehandling basert på valg. Noen får masse, andre får ingenting. I likestillingens navn.

«De neste årene vil bli svært krevende for norsk økonomi, og det norske velferdssamfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft», skriver Aftenposten som et av argumentene for at foreldre skal slenge ungene i fulltidsbarnehage på 10 måneders-dagen. Det er da finurlig at det er småbarnsforeldre som skal ta ansvar for dette. Denne gruppen er jo som regel i full jobb, bortsett fra når barna er små.  Hva med alle de som av diverse grunner ikke jobber i det hele tatt her til lands? De som hever trygd og Nav’er hele livet og sjelden bidrar med noe som helst. Når skal de måtte ta ansvar for velferdssamfunnet? Og hva med alle innvandrere som ikke er i jobb? Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at av alle registrerte arbeidsledige her til lands, er hele 37% innvandrere (2015), og dette gjelder ikke bare innvandrerkvinner som er hjemme med barn i regi av kontantstøtten. Er det ikke på tide å prøve få alle disse i jobb, istedenfor å stå og skubbe i småbarnsforeldre som allerede er bidragsytere?

Saken er den at småbarnsforeldre som regel er i jobb. Unntaket er det første året av barnas liv, og for noen strekker dette seg til barnet er to år med kontantstøtte som eneste inntekt.  Det er også viktig å vurdere oppfostring av barn som en jobb i seg selv.  Alt arbeid som foregår innenfor husets fire vegger, som for det meste er ulønnet arbeid, er viktig for den økonomiske utviklingen av landet vårt på sikt. Som samfunn har vi alt igjen for å investere tid og energi i barna våre, spesielt i den sårbare fasen som de første årene i livet deres er. Vi må ikke glemme at barna våre er morgendagens ledere, politikere og statsministre.

Hvilket leder meg til mitt siste poeng: å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv. Det er tidlige morgener med høyt aktivitetsnivå, vasking og rydding etter matpauser, utelek, høytlesing, maling, tegning og annen aktivisering. Foreldre sitter ikke hjemme og ser på God Morgen Norge med kaffekoppen i hånden og slapper av i sofaen mens de «plyndrer» staten for 6000 kroner i måneden. De aller fleste gjør en stor og viktig jobb i barnas liv, en jobb de ønsker å gjøre mens barna er små. Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.