Regn rekorder og andre ting som ikke er greit

Juni, du juni. Denne måneden har ikke vært helt enkel, med masse masse regn, regn-rekorder visstnok, og jeg lurer på når vi skal slutte å få alle disse rekordene, det er en ny en hvert eneste år, regn, regn og atter regn. Jeg vet ikke om det har vært alt regnet, eller det at mormor døde tidligere i vår, eller alle de tidlige morgenene med barna, og dernest alt for lite søvn, men juni har bare vært tråkig, som å trakke i tjære, den har vært slitsom. Kanskje tidens humør er en kombinasjon av alt, og jeg kjenner at jeg lengter etter sol og varme, etter lette dager, som stryker varsomt forbi, og etterlater seg duften av sol på huden når man kryper til sengs om kveldene, jeg lengter etter å trippe rundt uten sokker, på gulvet, på terrassen, etter å sitte på terrassen lenge nok til å kjenne at det er sommer, og ikke måtte haste inn igjen og stenge døren etter meg, fordi det bare var 14 grader selv om solen er ute. Jeg lengter etter et høytrykk inni meg, som tåler å stå opp klokken 6 om morgenen og likevel være glad. Jeg lengter etter å akseptere at mennesker kommer og går i denne verden, og at døden skal skje med oss alle. Men himmelen stormer over meg, vinden er sterk i kastene, regnet øser ned, og lavtrykkene står bare i kø der ute.

Vestlandet, livet, det er så hardt av og til.

Vi hadde fint besøk fra Berlin i midten av juni. Tommy fikk tilbringe en helg på det regnfulle vestlandet

Selv om været var dårlig, så var maten vi lagde sammen veldig god!

Jeg fikk gått meg en fjelltur en sjelden ettermiddag solen kom frem, og skogen var så utrolig fin den dagen

Ellers har jeg slått et slag for god, hjemmelagd brunch når været er for dårlig til å være ute. Favoritten om dagen er eggerøre med basilikum og revet parmesan. Helt hinsides godt!

 

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Onsdags tanker

Sangen på radioen, en tilfeldig onsdag, trekker meg plutselig tilbake til farne tider. Til tider da jeg ikke ante at det var akkurat dette øyeblikket, denne tiden, som skulle vise seg å være den frieste tiden i livet mitt. At det er nå det skjer. This is it. Jeg ante jo ikke det da. Jeg vet heller ikke om det var mulig å ane det da. Slik er livet. Alt blir klart for en først når det er over.

Jeg savner det. Den tiden. Jeg gjør det. Men på samme tid er den så fattig. Jeg var så ung, så intetanende, så lite vant til livet, og dets utfordringer. Selv om jeg sitter her nå, i midten av en regnfull norsk sommer, på jobb, med papirarbeid foran meg, så er livet mitt totalt sett så mye rikere nå. Ungdommens tid er så angstfull, jeg savner ikke det, den er så rotløs, jeg vil ikke dit igjen.

Det gjør likevel vondt å vite at det er sånn livet er, at det kommer og går videre, helt uten noe forvarsel, går det bare videre. Det er ingen som advarer en, som sier til en, at det er nå du er ung, at det er nå du lever, kanskje er det noen som prøver å si det, men du hører ikke etter, klarer ikke ta det inn. Nå innser jeg, at mange ting vil aldri skje igjen, men nye ting åpenbarer seg hele tiden. Man kan bare ikke gå tilbake. Det er umulig å gå tilbake.

IMG_0414-2

 

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

Grå kveld

Det er slik jeg husker den. Sommeren.

Kjølige, friske kvelder, med våt asfalt etter en regnbyge. Havet som ligger grått og ensomt foran meg. Å gå langs en stille vei, se inn i mørke hus som ligger tett i tett bortover. Det er ingen som har lys på inne i huset i juni, selv på de mørkeste kveldene. Det går i mot årstidens uskrevne regler, i mot midtsommerens budskap om at det er dette, nettopp dette, vi har ventet på gjennom alle de mørke vinterdagene. Fargerike sommerblomster som vaier lett i vinden utenfor inngangen til de fleste husene. Den syrlige lukten av dem i luften. Fleecejakken tett inntil kroppen min, som varmer godt fra den kjølige, våte luften. Ønsket om at det skal være ordentlig sommer, mer enn 13 grader i alle fall. Våt asfalt og lett bris i håret. En og annen mygg i luften. Skydekket over meg, flekkete i hvitt og grått. Tungt, ingen blå himmel, ingen håp. Den stille, ensomme veien, ingen biler, rolige tider. Ingen mennesker å se noe sted, verken innendørs gjennom hus vinduene, eller utendørs. Pene hager som ikke brukes. Nye sommermøbler, uten puter.

Det er slik jeg alltid vil huske den. Sommeren.

drops-690570_960_720