Første uken i juli

Forrige uke var vi på ferie i Bærum, hos min fine kusine Isabella. Å kjøre til Oslo fra Bergen med to små barn gikk overraskende greit. Selv om det selvsagt var slitsomme øyeblikk inni der.

I Bærum har vi slappet av, hatt gode samtaler, sett på barna som leker så godt i lag, drukket vin, spist reker og nytt sommeren utendørs.

På veien østover kom vi over denne lille kafen i Eidfjord, hvor vi kjøpte skikkelig god kaffe og nydelige kanelknuter. Jeg blir så glad når du kan finne kvalitets kaffe og god hjemmebakst midt inni fjellheimen i Noregs land!

Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

Summer life

 

Den siste uken har vært som en drøm værmessig, og jeg kjenner hvordan solen, varmen og lyset visker ut ethvert minne om vinterens mørke og kulde.

Det er nå det skjer. Alt det som er så hinsides vakkert.

17-mai

Jeg elsker 17-mai.

Jeg begynner å kjenne sommerfuglene i magen dagen før. De kribler mens jeg vasker skjorter, gjør klar bunaden, finner frem sko og tar frem flaggene fra boden.

I år våknet vi til strålende sol på 17-mai. Bjørketrærne er grønne, himmelen blå. Det kunne ikke blitt bedre.

På champagne frokost skålte vi “hurra”.

I toget veivet vi flagget ekstra høyt “hipp, hipp”.

Da nasjonalsangen ble sunget, kom det både en tåre og to til i øyekroken under solbrillene. Slik er det med meg hver eneste 17-mai, etter at jeg fikk barn og flyttet hjem igjen til Norge.

Jeg kommer aldri til å slutte å sette pris på friheten vi har i Norge. Jeg kommer aldri til å ta for gitt vårt demokrati og våre sunne, rettferdige verdier.  Jeg kommer aldri til å glemme hvor heldig jeg og familien min er som får bo her. Jeg kommer aldri til å bli vant til den vakre naturen rundt meg i mai, den tar meg med storm hvert eneste år. Jeg kommer aldri til å slutte å lengte ut i verden, men hjertet mitt vet likevel hvor hjemme er for meg. Jeg kommer aldri til å ta for gitt hvor godt og fantastisk livet mitt virkelig er, og alltid har vært.

Hurra for grunnlovsdagen vår, hurra for 17-mai!

 

 

Barnedåp

Søndag 19 februar hadde vi barnedåp for Freya. Vi synes det er et fint rituale og i tillegg er det kjekt å samle familien til fest! Selve dåpen fant sted i Knarvik kirke, en utrolig fin kirke som har vunnet diverse arkitektoniske priser.

Knarvik-Kyrkje028

(Foto: Jan Lillebø, BT).

Freya brukte dåpskjolen som jeg selv brukte da jeg ble døpt. Farmoren min heklet kjolen for over 40 år siden, slik at alle i familien skulle kunne bruke den i anledning dåp. Odin brukte kjolen da vi døpte han for 2 år siden, med blå silkebånd. Er det ikke fantastisk? Jeg bare elsker den kjolen!

IMG_3513

Jeg bar Freya til dåpen. Jeg synes det var fint å kunne få bære jenta mi, som jeg tross alt hadde i magen min i 9 måneder, til dette ritualet. Odin var ikke like tålmodig under dåpsritualet, som dere kan se på dette bildet.

IMG_1656

Etterpå hadde vi dåpsfest med kjempegod tapas lunsj på Westland Hotel, som var så god at jeg helt glemte å ta bilder.

Noen bilder av bordet

IMG_1702

IMG_1697

Og gavebordetIMG_1706

Verdens fineste kort, laget av Freyas kusine på 11 år.IMG_1707

Det var selvsagt duket for kaffe og kaker etter lunsjen.IMG_1728

En fantastisk fin dåpsdag for Freya, som vi tar med i hjertene våre videre.

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

Lokale bringebær og egg

Like ved her jeg bor, finnes det en gård hvor de dyrker bringebær. Jeg gikk på barneskolen med hun som driver gården, og første gang jeg smakte bringebærsyltetøyet hennes var da jeg kjøpte det på et julemarked i desember i fjor. Siden har jeg vært hekta. På lørdag kjøpte jeg 4 glass bringebær av henne, pluss en liten kurv deilige bringebær rett fra markene hennes. Etter det, kjørte vi til en annen gård, hvor de har høner. Her kan du åpne en liten luke i låven, ta ut en 30 pakning med egg og legge igjen pengene som det koster i en kasse. Dersom man ikke har penger akkurat da, bare skriver en seg opp i en liten bok og kommer tilbake med penger neste gang. Som et slags honesty system, som jeg faktisk bare trodde eksisterte på film (og i Hardanger under plomme sesongen).

Jeg klarer simpelthen ikke skjule min entusiasme for denne typen livsstil. Jeg rett og slett elsker det.

bringebær

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

1 2