Størst av alt er kjærligheten

Jeg husker fremdeles hvordan det føltes første gang hun lå inntil meg.

Jeg fikk henne på brystet umiddelbart etter fødselen, det var naturlig, fint, akkurat slik det skal være. Jeg husker hvordan hun føltes inntil meg; klam, litt våt, men varm og levende mot huden min. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, jeg bare holdt henne så tett jeg kunne, lot morsinstinktet styre handlingene mine. Jeg husker lettelsen, gleden og kjærligheten jeg følte, alt var enormt, alt var fantastisk.

Den første natten lå jeg med henne i armene alene på barselavdelingen, halvt sovende, halvt våken, i en slags transe av ekstrem lykke, høy på kjærlighet, vel vitende om at livet hadde gitt meg enda en dimensjon, at hjertet hadde utvidet seg enda en gang, og at dette var mulig, selv om det er vanskelig å fatte på forhånd.

Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, snuse på henne, hun var perfekt for meg, og jeg forstod ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten henne helt til nå. Hun var kjent for meg, som om jeg alltid hadde visst om henne, at hun skulle komme, men på samme tid, følelsen av dette store, og ukjente, dette nye, men mest fantastiske, og følelsen av at det er dager som dette, øyeblikk som dette, som står ut som de vakreste i livet mitt.

IMG_3412

 

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

Forandring

Det er som om det ligger i luften, som om det viser seg i horisonten der fremme, et sted, men jeg ser det ikke enda, vet bare at det skal skje, som den dagen du lå på sofaen og sov, i bare body og strømpebukse, og jeg satt meg ned med deg, strøk deg over kinnet, kjente varmen fra pusten din, vel vitende om at du i morgen skulle begynne i barnehagen, at et nytt liv skulle begynne, både for meg og deg, og at tiden ikke lar seg stoppe, selv om klumpen i brystet vil det.
Og jeg sørget over alle de dagene sammen med deg som nå var over, et avsluttet kapittel, ferdig, og jeg visste det så godt, kjente det så sterkt i hjertet, at vi aldri skulle komme tilbake hit, at jeg aldri skulle få se deg akkurat slik, på denne måten, så sårbar, så vandt til dette vesle livet, sammen med meg, vårt lille liv her, sammen, var nå over, og du skulle aldri kjenne det igjen, slik du hadde kjent det så lenge nå, og tårene brant i øynene, for å innse nettopp dette, gjør livet så innmari vondt, men også godt, å leve.

 

odin

Om vennskap

En gang i tiden, når jeg var mye yngre enn det jeg er nå, var det lett å møte nye venner. Kriteriene som måtte være på plass for å kalle et vennskap levelig var relativt enkle, og eksempler på dette kunne være matchende Adidas bukser, identiske Russell Athletic gensere eller en interesse for Levis 501. Kanskje man var naboer, bodde i samme gate, hadde lik hårfarge eller tilfeldigvis gikk i samme klasse. Uansett kom vennskapene rimelig lett. Det var alltid noe å finne på, alltid noen å ringe til på hustelefonen om kveldene eller å henge med i friminuttene.

På universitetet var det mye av det samme. Studier i Australia gjorde at jeg ble venner med hver eneste nordmann som kom min vei, ofte av den enkle grunn at de var norske. Og så var det jo alle de andre nasjonalitetene, ikke minst australske, som jeg var så heldig å møte på. Det kunne til tider føles som om nye venner kom flygende mot meg fra alle kanter.

I dag er situasjonen litt verre, spesielt nå som jeg har flyttet tilbake til det lille stedet i Norge hvor jeg en gang vokste opp. Man innser ganske fort at folk man en gang kjente er spredd for alle vinder. Selv ble jeg boende i Australia i over elleve år, og da jeg omsider returnerte til Norge hadde jeg vært så lenge borte at folk nesten hadde glemt at jeg fantes her på jord. Det var og på høy tid å utvide nettverket mitt, og å stifte noen nye bekjentskaper her i det kalde nord.

Men hvordan angriper man egentlig den saken, når livet har forandret seg til å inkludere både mann og barn?

I det daglige rushet med jobb, barnehage, handling, matlaging, rengjøring og andre nødvendige aktiviteter, merker jeg at venner stadig blir sittende litt i baksete og jeg er smertelig klar over at de jeg allerede har i livet mitt trenger all den oppmerksomheten de kan få. Heldigvis er de fleste av vennene mine også i småbarnsfasen, og det er jo fantastisk i seg selv. De er med andre ord forståelsesfulle når det plutselig har gått månedsvis siden siste telefonsamtale, og de vet like godt som meg at helgene ofte ikke er lang nok til å romme de store aktivitetene foruten et par timer på lekeplassen og en handletur til Rema.

Men til tross for mangel på tid til det meste, kjenner jeg ofte på behovet for å sprite opp livet mitt med noen nye bekjentskaper. Venner fra barndommen er selvsagt kjekke å ha, men det er ikke alltid like greit at de eneste vennene du har er de som også husker at du spiste så mange hot dogs at du spydde i 6-års dagen din, eller at du fikk hodelus en gang i 2. klasse. Slike fakta er jo koselige nok, men av og til kan det være litt befriende å være sammen med mennesker som bare kjenner til «den voksne Sandra».

Så hvordan treffer man nye mennesker når man er en voksen mamma uten alt for mye tid, og ikke minst hvor?

Jo, den siste tiden har de faktisk kommet til gjennom et par nye og muligens overraskende kanaler.

Det faktum at mannen min er Australsk og at vi nå bor i Norge, ser ut til å ha automatisk kvalifisert oss til å bli kjent med det som er av flerkulturelle og multinasjonale par i en vid omkrets. Hver gang vi treffer et par som også er 50/50 norsk-utenlandsk, er det som om vi hører sammen i en slags symbiose uten at vi engang nødvendigvis trenger å ha noe mer til felles.  Ofte “bonder” vi over de enkleste ting, som for eksempel at vi har vært gjennom mange av de samme prosessene i Norge. Lang søknads-tid fra UDI. Check. Problemer med søking av skattekort og åpning av kontoer. Check. Problemer med hjemlengsel. Check. Derfor er det ekstra fint å møte disse parene fordi vi ofte har de samme utfordringene i hverdagen, og fordi vi alle som regel hater å spise fiskeboller til middag!

Videre har den australske mannen min nærmest fungert som en magnet for nye bekjentskap den siste tiden. Det virker som om nordmenn er spesielt interessert i denne typen fra «down under», kanskje nettopp fordi det er så innmari langt borte, eller fordi man en gang så Steve Irwin takle en 5 tonns krokodille på tv. Og selv om han verken kjører bil barbeint, takler slanger i hagen eller kaster seg frivillig ut fra høye fjelltopper, så er han faktisk veldig australsk denne mannen min: rolig, morsom og avslappet. «No worries mate». Og folk faller som fluer.

Ellers hender det jo at jeg møter blikket til en annen mamma i barnehagen, i det vi begge står og dytter matbokser med halvspiste leverposteiskiver ned i identiske fjellreven sekker. Og det hender man finner litt tonen. Det hender man blir bedt hjem på middag til noen med barn i samme barnehage, av den enkle grunn at man har barn i samme barnehage. Disse vennskapene varer muligens bare så lenge som ungene er søte og små. Men de er ikke mindre fine av den grunn!

Så er det gjengen fra barselgruppen, den gangen poden var nyfødt og jeg var mamma for første gang.  Noen dager var det simpelthen fantastisk å henge sammen med andre voksne som også hadde baby spy over hele genseren, og som heller ikke visste hvordan de skulle lage en kopp kaffe, siden poden bare ville bli bært rundt dagen lang. Vi gikk trilleturer sammen og klagde over lite søvn. Over sene kvelder og tidlige morgener, før vi omsider delte skremmende fødehistorier over lunsj. Og plutselig, i et stille øyeblikk, innser jeg at et par av disse fra barselgruppen som i begynnelsen bare var kvinner med jevnaldrende babyer, har blitt til ordentlige venner. Finere blir det ikke.

Så selv om det til tider føles som om fritiden min nå om dagen stort sett består av bleieskift, rydding av matrester fra gulvet og fantorangen på NRK Super, er det godt å innse at det er rom for både nye vennskap og nye impulser i livet mitt, selv om disse koblingene nå oppstår på helt andre steder enn i skolegården eller i kollektivet.

Identiske Adidas bukser er heldigvis ikke nødvendig lenger.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Kvinnedagen

I dag er det 8 mars og kvinnedagen.

Eg har skreve eit innlegg til lokalavisene i Nordhordland, på nynorsk (sidan det er målforma avisene brukar). Eg synes det er viktig å beherska begge målformer, og er glad for å kunne skriva både på bokmål og nynorsk i denne bloggen. Her kjem innlegget:

Den 8 mars markerast den internasjonal kvinnedagen verda over. Medan mange europeiske og vestlege land slit med å hindra at kvinner vert diskriminerte i arbeidslivet, kan Norge klappa seg på skuldra med god grunn. Vårt lovverk og vår velferdsmodell sikrar at kvinner har høve til å kombinera arbeid og familie på ein reell og funksjonell måte. Vi treng ikkje reisa langt for å sjå at dette ikkje er tilfelle i andre deler av Europa. I land som Tyskland, Italia og Portugal har kvinner med høgare utdanning nærmast slutta å føde barn, fordi dei ynskjer å bruka utdanninga si i arbeidslivet i staden for å risikera å verta ufrivillige husmødre på heiltid. Velferdsordningar som 49 veker foreldre pengar, subsidierte barnehageplasser og ekstra sjukedagar for å vera heime med borna er ikkje å oppdriva utanfor Skandinavia, og det er i hovudsak dette som skal til for at kvinner, så vel som menn, skal kunne ha ein reell sjanse til å kombinera familieliv med arbeidsliv.

Her heime er vi i mellomtida flinke til å aldri vera nøgde med det vi har. Eg seier ikkje at alt er perfekt, men denne kvinnedagen kjenner eg faktisk for å juble over kor utrulig godt vi har det. LO og ei rekkje feministar har heilt sikkert tenkt å bruka dagen på å klaga over at kvinner i større grad vel å jobba deltid etter at dei har fått ungar. For meg handlar kvinnedagen i staden for om valet til å gjera nettopp dette.

Nemleg, valet til å vera heima med barnet det første leveåret med betalt foreldrepermisjon, delt mellom begge foreldra. Valet til at ein av foreldra kan fortsetja å vera heime med barnet etter eittårsdagen, med kontantstøtte på 6000 kroner kvar månad fram til barnet fyller to år. Valet til å heller nytta seg av ein barnehageplass og betale ein lav sum for dette kvar månad.

Så om kvinner, eller menn, vel å jobba 60 eller 80 prosent for å bruka meir tid med borna sine mens dei enno er små, kva er eigentleg problemet med dette? Er det ikkje opp til den enkelte familie å bestemma kva som fungerer for dei? Ulike familiar har ulikt forbruk, og så lenge ein får sitt eige budsjett til å balansera, er det vel ikkje naudsynt for LO eller nokon andre å blanda seg inn. Ein ting er ufrivillig deltid, men det er ei anna sak, og dei to sakene bør aldri vurderast som eit problem med same løysing. Realiteten er at mange kvinner og menn ynskjer å vera tilgjengeleg for borna sine i større grad, og dette løyser dei ved deltidsarbeid. Som samfunn har vi alt igjen for at borna kjenner seg prioriterte av foreldra gjennom barndommen.

Denne kvinnedagen er eg takksam for at eg bur i eit land som Noreg. For at eg har mogligheita til å få born OG framleis kunne gjera det eg vil i arbeidslivet. For at eg ikkje kan få sparken fordi ungen min er sjuk, og for at eg framleis hadde den same jobben å gå tilbake til etter eg hadde vore i foreldrepermisjon. For at eg kan senda sonen min til ein trygg og god barnehage der eg veit han blir tatt godt vare på kvar einaste dag, og betale ein latterleg lav sum for dette kvar månad. For at eg som kvinne kan få dei borna eg ynskjer, utan å måtte tenka på dei økonomiske tapa eller åfrykta at det ikkje er plass til småbarnsmødre i arbeidslivet.

Vi er nok ein gong dei heldigaste i verda denne kvinnedagen.