Permisjons-fredag!

I går kom endelig min etterlengtede permisjons-fredag, og siste dag på jobb før mamma permisjonen offisielt starter på mandag. Det er rart hvordan denne datoen blir noe å jobbe frem mot, nesten på lik linje med termindato, som om verden begynner på nytt nå som jobb er ferdig, og jeg kan konsentrere meg om å hvile, vaske babyklær, gjøre klart baby rommet, og ikke minst gjøre de siste innkjøpene. Det er nesten uvirkelig å skulle kjøpe bittesmå smokker, og bleier i størrelse 2! Så vel som amme innlegg, og små ull bodyer som skal holde babyen varm den første tiden i november.

Da jeg var på kontroll hos jordmor i går (forresten en perfekt ting å gjøre på permisjons-fredagen), sa hun “nå kan du godt pakke fødebagen, slik at den er klar”. Vi snakket om fostervann og rier, og det hele begynner å bli mer virkelig, men det er også rart å vite at det skal skje, og det nå snart. Jeg er ikke ambivalent, men det føles uvirkelig, kanskje fordi tiden har gått så fort nå de siste månedene, og hodet ikke helt henger med kroppen.

Jeg føler meg for det meste veldig bra, selv om gåturene blir kortere, og behovet for å hvile blir større for hver uke som nå går. Jeg er heldig som har hatt et svangerskap uten komplikasjoner, bare med helt vanlige symptomer som trøtthet og litt bekkenplager dersom jeg styrer på for mye eller går en alt for lang tur. Jeg føler takknemlighet for kroppen min som nok en gang gjør en vanvittig god jobb og lar meg få produsere enda et etterlengtet barn, og for at vi skal snart skal få oppleve det største i verden: å bli foreldre til enda et lite barn, at vi skal få kjenne hvordan hjertet vokser og utvider seg i møte med dette fantastiske mirakelet, som man liksom ikke finner helt ord til å forklare.

Nå skal jeg nyte høstdagene ute, og kjenne på spenningen i luften, over at alt snart skal forandre seg. Snuse inn den kalde høstluften, og vite at snart er vi fire. Fire mennesker i verden som vil bety alt for hverandre.

Processed with VSCO with f2 preset

Til Odin

Du er meg så inderlig kjær. Vet du det?

Du er den første jeg tenker på, i det jeg våkner og leter etter lyder fra deg. Er du våken der inne, på rommet ditt, eller sover du enda?

Du gir fra deg dagens første klynk, og jeg våkner umiddelbart av lyden fra deg. Det er som om du alltid er der, i tankene mine, selv når jeg sover.

Du er den fineste å holde inntil seg. Den vesle kroppen din smelter inn i min, og jeg snuser inn lukten av hodet ditt. Det er den beste lukten i hele verden.

Du vil sitte på fanget mitt, og jeg kjenner hvordan du siger sammen og slapper helt av i tryggheten fra meg. Jeg sitter musestille, og holder deg forsiktig, kjenner at jeg vil fryse dette øyeblikket i hodet mitt slik at jeg kan huske det den dagen du er voksen og ikke trenger meg lenger.

Du holder hånden min og vi går sammen nedover veien. Jeg titter ned på deg og ser hvor fin du er,  ser hvor fint du tripper avgårde, og lurer på hva riktig jeg har gjort for å kunne være så heldig.

Du vokser så fort, og noen dager er det så travelt at jeg glemmer å huske på hvilket mirakel du er. Da kommer følelsen plutselig sigende, etter at du har lagt deg og huset er stille. Den som varmer hjertet mitt slik ingenting annet kan og som bringer meg til tårer. Den som får meg til å smyge meg inn på rommet ditt og stå ved sengen din, se på deg, vakre deg, og stryke deg forsiktig over kinnet.

Du er meg så inderlig kjær, Odin <3

Processed with VSCOcam with b1 preset

baby time

There is no greater joy than being at home with a 7 week old baby. Every morning I wake up feeling the warmth of his little body next to mine, his silent breathing, eyes closed, the warmth from the blanket embracing both our bodies. Time stops, rain on the window, the sound of the autumn wind rushing by outside. Small feet up against my tummy, little hands on my chest. The world stops for no one, except us. Right here, right now.

IMG_8385

crazy, english summer

There is nothing that screams melancholy more than Faithless does, well to me at least.
Their tracks remind me of my youth – young & vulnerable, and bound up in a quest for love & affirmation.
This track is particularly dear to me – crazy english summer – and the lyrics make me feel sombre & quiet inside, in the most beautiful kind of way:
Fields of fire that passed the train.
The sky is victorious but here comes the rain.
Friday is taking me home again,
And I’ve nothing but you on my mind.
Grass is greener without the pain,
I think that I’m changing but I’m just the same
My sun is a ascending again
And I’ve nothing but you on my mind
Sometimes I feel like I’m glad to be free,
Sometimes I still want your arms around me
Sometimes I’m glad to have left you behind,
The Crazy English Summer has put you back on my mind.
Life’s a riot a lover a friend,
Pity the day that it has to end
Friday come speed me home again,
I’ve nothing but you on my Mind.
Sometimes I feel like i’m fine on my own,
Fifty Thousand miles from home.
Sometimes I’m weak and the past is my guide,
Summer returns and puts you back on my mind
hqdefault untitled9

 

the new july

when i was living in melbourne, july was the coldest month of the year. i had started to associate july with short, rainy days, poor indoor heating systems, blankets & rugs & trackies, electric blankets in bed, cardies & mockies, bottles of red on a wednesday night and lots and lots of hot chocolate.

in norway, july is the month of absolute summer joy. the days are humid and warm, and as most people are on holiday from work, there is this real sense of peace and serenity around us. traffic is good, supermarkets half empty and the residential streets are filled with happy kids on school holidays. the rugged fjord landscape has been turned into impromptu swimming spots, and people are setting up their little “take away” barbecues anywhere and everywhere. our short winter days have been replaced with never ending summer nights, that just go on and on, and you wonder when you’re going to be able to have an early night, because it is simply impossible to hit the sack before 1 am. in the balmy night, we dream of dark, green grass, and black rocks leading into the dark blue sea. in the morning, we wake early, full of anticipation of what’s to come, another day in july, the month we dream of all year, and that keeps us sane during the darkest of times.

sometimes, you couldn’t ask for more, and we know it so well. this is bliss, this is life at its best, knowing that everything happens right now, and we are lucky enough to be here to experience it.

IMG_7748 IMG_7759  IMG_7775

new life

Tuesday last week, my brother in law discovered one of his ponies had given birth over night. I was lucky enough to catch a glimpse of the young foal when it was less than 12 hours old, and it was an amazing sight. I saw the spot where it had been born, still full of signs that a birth had recently taken place, and the fiercely protective mother watching over her baby while it still wasn’t capable of standing up straight. I heard the sounds she made to communicate with her newborn, and witnessed how utterly dependent he was on her at this extremely vulnerable stage of his life. As I walked into this beautiful scene, I found myself in complete awe of nature, and what it is capable of achieving. I also realised in that moment how similar all species are, and that we share so much more than we’ll probably ever fully understand.

When I came back the following day (equipped with a camera), the foal was already running around, teasing his mum to chase him, which she did because she is, after all, a worried mother. It’s been wonderful to observe his development over the last few days, and witness the miracle new life really is. IMG_7670 IMG_7665 IMG_7657 IMG_7652 IMG_7648 IMG_7644