A weekend latergram

Sist helg var så rolig, og stille, så november-aktig, med korte dager hvor solen ikke varmer i det hele tatt, kuldegrader om natten, frostrøyk ut av munnen på gåtur, lange, fine frokoster sammen på kjøkkenet, havregrøt med blåbær og honning til lunsj, innendørs leking og husbygging i senga, en kjempefin lur sammen på sofaen, en gryte med kjøtt putrende på ovnen hele søndags ettermiddag, åpenbaringen av en liten gutt som forstår mer og mer for hver uke som går, som er en fryd å observere, å snakke med, som hele tiden overrasker meg med alt han kan og får til.

Kanskje dette var siste helgen vår som familie på 3?

Processed with VSCO with b5 preset img_2285 img_2295 Processed with VSCO with f2 preset

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Grå kveld

Det er slik jeg husker den. Sommeren.

Kjølige, friske kvelder, med våt asfalt etter en regnbyge. Havet som ligger grått og ensomt foran meg. Å gå langs en stille vei, se inn i mørke hus som ligger tett i tett bortover. Det er ingen som har lys på inne i huset i juni, selv på de mørkeste kveldene. Det går i mot årstidens uskrevne regler, i mot midtsommerens budskap om at det er dette, nettopp dette, vi har ventet på gjennom alle de mørke vinterdagene. Fargerike sommerblomster som vaier lett i vinden utenfor inngangen til de fleste husene. Den syrlige lukten av dem i luften. Fleecejakken tett inntil kroppen min, som varmer godt fra den kjølige, våte luften. Ønsket om at det skal være ordentlig sommer, mer enn 13 grader i alle fall. Våt asfalt og lett bris i håret. En og annen mygg i luften. Skydekket over meg, flekkete i hvitt og grått. Tungt, ingen blå himmel, ingen håp. Den stille, ensomme veien, ingen biler, rolige tider. Ingen mennesker å se noe sted, verken innendørs gjennom hus vinduene, eller utendørs. Pene hager som ikke brukes. Nye sommermøbler, uten puter.

Det er slik jeg alltid vil huske den. Sommeren.

drops-690570_960_720