Fredag

Av og til har man skikkelig fine dager i mamma permisjon.

Som i går.

Solen skinte og jeg tok begge barna med i søskenvognen og gikk til barnehagen. Fuglene kvitret, luften var vårlig.

Etter at vi hadde levert O i barnehagen, tok jeg vesla med meg på tur rundt en skogs-løype like ved. Det var rolig og fredelig der, og jeg bare nøt å være i bevegelse, og å få bruke kropppen.

Vesla sov søtt i vognen.

Etterpå gikk vi hjemover via senteret. Jeg kjøpte grove rundstykker og godt pålegg fra meny som vi tok med oss hjem.

Plukket med meg dagens avis fra postkassen. Jeg har helge abonnement på Bergens Tidende, hvilket betyr at jeg får e-avis alle dager, men papiravis fredag og lørdag. Elsker virkelig papiravisen, altså.

Vesla våknet, jeg kokte te, dekket bordet for en.

Etterpå koste jeg masse med jenta mi, som er så fin og våken nå, og som vokser så alt for fort.

En fin fredag, på vei inn i våren.

 

Torsdag

Torsdag forrige uke bestemte jeg og mannen min for å ta en oss en velfortjent lunsj date. Mannen min jobber frilans som arkitekt, og er på mange måter sin egen sjef. Veldig herlig når man plutselig får et påfunn som dette, siden jeg er i foreldre permisjon.

Vi har lenge villet besøke Colonialen kafe og brasserie på Litteraturhuset i Bergen. Så vi tok oss dit, utstyrt med både barnevogn og paraply.

Brasseriet er kun åpent for middag etter kl. 16:00, så det ble kafe på oss denne gangen. Den deilige kaffelukten slo i mot oss da vi kom inn, og det var generelt sett veldig godt stemning. Jeg poset med et glass vin, men egentlig drakk jeg ingenting siden jeg både ammer og kjørte bil.

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg spiste et nydelig smørbrød (surdeig) med prosciutto og pecorino. Nydelig. Mannen min gikk for hjemmelagde pølser med potetmos. Like godt.

IMG_3575

Freya våknet (så klart, når man trenger at hun sover), så vi kunne ikke bli til dessert. Hun hadde fremdeles behov for å sove og sutret litt, så vi gikk ut på brosteinen i byen hvor hun sovnet igjen på magisk vis. Da gikk vi til Colonialen i Strandgaten (delikatesse butikken/kafe) og bestilte oss en capucchino og en sjokolade brownie hver, mens Freya sov i vognen rett utenfor. Brownien var skikkelig mektig og god, med sterk sjokoladesmak, og et dryss av havsalt.

IMG_3577

Etter det, holdt vi hender gjennom en regnfull by, før vi satte kursen hjemover igjen. Vi hentet to-åringen i barnehagen og kjørte hjem for å kose oss. Det hadde begynt å styrtregne på veien hjem, og siden det var så guffent ute hoppet jeg like gjerne i pysj buksen når jeg kom hjem. Altså, finnes det noe herligere enn det?!

IMG_3580

En kjempefin ettermiddag!

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

Mandag

På mandag, dagen før selveste nasjonaldagen, var det 2. pinsedag og fridag.

Det var fantastisk herlig å våkne opp og vite at dagen, den var vår.

Vi laget deilig frokost, eggerøre på nybakt surdeigsbrød fra Colonialen, med stekte tomater og fetaost. En favoritt blant både store og små! Og selvsagt, deilig kaffe til (med nybrente kaffebønner fra Lippe kaffebryggeri).

frokost

Etter frokost gikk vi på lekeplassen, og det var sol ute og knallblå himmel!

sol

Etter at Odin hadde fått sovet litt, benyttet vi anledningen til å vanne den flotte rodedendroen vi nylig plantet ved inngangen til huset vårt.

ute

Så laget vi middag, deilige kjøttboller fra en fantastisk kokebok kallt “Jerusalem”, skrevet av Yotam Ottolenghi, med masse bra oppskrifter fra midtøsten. I recommend! Ved siden av hadde vi en gresk salat, og selvsagt hommus og tsatsiki.

hommus

Senere på kvelden, etter at Odin var i seng, satt vi her og betraktet det fantastiske lyset som er ute nå, og alt det grønne som har oppstått i løpet av en superkort periode. Det er så vakket at jeg blir helt rørt!

Etter det så vi episode av den australske serien “My kitchen rules”, som vi for øvrig er litt hekta på.

En skikkelig bra fridag altså!

 

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880