Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

Det beste med juni

  • lange, lyse dager, hvor solen nærmest aldri går ned
  • tanken om at sommeren fremdeles er lang, med et hav av tid og øyeblikk som ligger foran en
  • nybakte hveteboller på en lørdags formiddagIMG_0622IMG_0613
  • energi til tidligere morgener, selv om kveldene ofte blir sene. Jeg finner det nærmest umulig å sove mer enn 7 timer med alt dette lyset rundt meg
  • Viten om at det snart er sommerferie, at snart skal vi ha fri fra hverdags-jaget med jobb og barnehage, og bare nyte deilige dager sammen. Jeg, M og vesle O
  • Jordbær og vaniljeis en onsdags kveld. Jeg spiser så mye jordbær jeg klarer om dagen, for å bare nyte, nyte, NYTE denne fantastiske årstiden med alle disse bærene tilgjengelig i butikkene (noe en savner så vanvittig i midten av kaldeste januar) IMG_0572
  • Nytt bad i huset vårt! Som det tok hele 3 uker for arbeiderne å gjennomføre, men som var verdt hver eneste sekund med støv og boss og hamring og saging. Nå kan O bade i et stort badekar hver eneste kveld, og han elsker det! IMG_0629
  • Prøving av nye oppskrifter, som f.eks disse kyllingbollene med zucchini, vårløk, cumin, fersk mint og koriander fra Yotam Ottolenghis fantastiske bok “Jerusalem”IMG_0637

Juni altså. En kan ikke klage!

Akkurat nå

Helgen var himmelsk. O vekket meg kl. 07:00 lørdags morgen, og kl. 07:30 satt jeg med kaffekoppen på terrassen og tok inn den fantastiske morgenstemningen som var ute. Himmelen er så blå. Gresset så utrolig grønt. Luften lukter av blomster, av varme, av sjø. Vi kjører med åpne vinduer i bilen og løper barbeint ned til en strand. O plasker i vannet, fryder seg, mens jeg ligger på gresset og betrakter han. Den vakre, gode O. Som sier “bade, bade”, fordi dette er det kjekkeste han vet nå om dagen.

Sommeren.  Livet. Alt er så himmelsk akkurat nå.

IMG_0496 IMG_0503 IMG_0487

Våren

Da var den endelig her. Våren. Etter det som har føltes som en utrolig lang vinter, begynte endelig temperaturene å stige i mai. Over et par varme, solfylte dager forandret naturen seg totalt og grønne blader kom til over alt. Jeg går sene turer om kveldene og tar inn synet av det utrolig vakre, grønne gresset i veikanten. I den bleke, fargeløse vinteren glemmer jeg alltid hvor vakker våren er.

Som vanlig er våren kvikk; jeg ventet og forberedte meg i april, men luften var fremdeles kald, og regnet og de mørke skyene hadde fremdeles overtaket.  Så kom mai og våren sprang ut i full blomst over en uke med solskinn. Og plutselig, før jeg nå vet ordet av det, er det snart juni. Snart sommer. Det er lyst når vi legger oss om kveldene. Så utrolig vakkert. Jeg blir glad og trist på samme tid, for jeg vet hvor dyrbare disse dagene frem mot midtsommer er,  men de forsvinner så fort. Jeg begynner allerede å tenke på høsten som ligger bak og ulmer, den er alltid der, minner meg på at det skal bli mørkt igjen, at dette ikke kommer til å vare.

Men for nå, så skal jeg bare nyte. Bare leve, puste og drømme inn våren. Ta den inn i kroppen min og nyte den i fulle drag. Være ute og puste inn naturens lukter; alle blomstene, alt det grønne, solen, våren!

IMG_0343IMG_0344IMG_0374