Permisjons-fredag!

I går kom endelig min etterlengtede permisjons-fredag, og siste dag på jobb før mamma permisjonen offisielt starter på mandag. Det er rart hvordan denne datoen blir noe å jobbe frem mot, nesten på lik linje med termindato, som om verden begynner på nytt nå som jobb er ferdig, og jeg kan konsentrere meg om å hvile, vaske babyklær, gjøre klart baby rommet, og ikke minst gjøre de siste innkjøpene. Det er nesten uvirkelig å skulle kjøpe bittesmå smokker, og bleier i størrelse 2! Så vel som amme innlegg, og små ull bodyer som skal holde babyen varm den første tiden i november.

Da jeg var på kontroll hos jordmor i går (forresten en perfekt ting å gjøre på permisjons-fredagen), sa hun “nå kan du godt pakke fødebagen, slik at den er klar”. Vi snakket om fostervann og rier, og det hele begynner å bli mer virkelig, men det er også rart å vite at det skal skje, og det nå snart. Jeg er ikke ambivalent, men det føles uvirkelig, kanskje fordi tiden har gått så fort nå de siste månedene, og hodet ikke helt henger med kroppen.

Jeg føler meg for det meste veldig bra, selv om gåturene blir kortere, og behovet for å hvile blir større for hver uke som nå går. Jeg er heldig som har hatt et svangerskap uten komplikasjoner, bare med helt vanlige symptomer som trøtthet og litt bekkenplager dersom jeg styrer på for mye eller går en alt for lang tur. Jeg føler takknemlighet for kroppen min som nok en gang gjør en vanvittig god jobb og lar meg få produsere enda et etterlengtet barn, og for at vi skal snart skal få oppleve det største i verden: å bli foreldre til enda et lite barn, at vi skal få kjenne hvordan hjertet vokser og utvider seg i møte med dette fantastiske mirakelet, som man liksom ikke finner helt ord til å forklare.

Nå skal jeg nyte høstdagene ute, og kjenne på spenningen i luften, over at alt snart skal forandre seg. Snuse inn den kalde høstluften, og vite at snart er vi fire. Fire mennesker i verden som vil bety alt for hverandre.

Processed with VSCO with f2 preset

The weekend

Ohhh weekend, why must thy go so fast…..

Søndags kveld er her igjen, men det er ok, for nå begynner jeg nemlig den siste uken min på jobb før mamma permisjonen begynner på fredag!

Helgen kan summeres opp i mat, masse mat. Vi har laget deilige middager, enda bedre frokoster med surdeigs brød fra Colonialen i Bergen by og deilig kaffe fra vår beste venn, espresso maskinen fra Temperato.

Vi har vært på lekeplassen med venner, laget deilig lørdags pizza, sett på Sauen Shaun og Thomas toget, tegnet, lekt med togbanen, lest avisen, og bare kost oss, masse, masse.

Høsten er egentlig ikke så verst, altså.

img_2065 img_2076 Processed with VSCO with f2 preset Processed with VSCO with m3 preset

 

 

Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Hardanger

Hardanger. Mystisk, vakkert, norsk.

I september kan man kjenne duften av søte epler og røde plommer i luften.

Blandet med lukten av sjø og grønne enger, kalde, nakne fjelltopper og dype fjorder….

Bedre blir det ikke.

Disse bildene er fra en spontan roadtrip jeg tok med Matt og vesle Odin i september i fjor.

Gjett om vi skal tilbake til Hardanger til høsten!

thumb_IMG_0620_1024 thumb_IMG_0617_1024 thumb_IMG_0613_1024 thumb_IMG_0611_1024 thumb_IMG_0605_1024 thumb_IMG_0601_1024 thumb_IMG_0599_1024 thumb_IMG_0588_1024 thumb_IMG_0587_1024 thumb_IMG_0585_1024