Første uken i juli

Forrige uke var vi på ferie i Bærum, hos min fine kusine Isabella. Å kjøre til Oslo fra Bergen med to små barn gikk overraskende greit. Selv om det selvsagt var slitsomme øyeblikk inni der.

I Bærum har vi slappet av, hatt gode samtaler, sett på barna som leker så godt i lag, drukket vin, spist reker og nytt sommeren utendørs.

På veien østover kom vi over denne lille kafen i Eidfjord, hvor vi kjøpte skikkelig god kaffe og nydelige kanelknuter. Jeg blir så glad når du kan finne kvalitets kaffe og god hjemmebakst midt inni fjellheimen i Noregs land!

Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431

Det beste med juni

  • lange, lyse dager, hvor solen nærmest aldri går ned
  • tanken om at sommeren fremdeles er lang, med et hav av tid og øyeblikk som ligger foran en
  • nybakte hveteboller på en lørdags formiddagIMG_0622IMG_0613
  • energi til tidligere morgener, selv om kveldene ofte blir sene. Jeg finner det nærmest umulig å sove mer enn 7 timer med alt dette lyset rundt meg
  • Viten om at det snart er sommerferie, at snart skal vi ha fri fra hverdags-jaget med jobb og barnehage, og bare nyte deilige dager sammen. Jeg, M og vesle O
  • Jordbær og vaniljeis en onsdags kveld. Jeg spiser så mye jordbær jeg klarer om dagen, for å bare nyte, nyte, NYTE denne fantastiske årstiden med alle disse bærene tilgjengelig i butikkene (noe en savner så vanvittig i midten av kaldeste januar) IMG_0572
  • Nytt bad i huset vårt! Som det tok hele 3 uker for arbeiderne å gjennomføre, men som var verdt hver eneste sekund med støv og boss og hamring og saging. Nå kan O bade i et stort badekar hver eneste kveld, og han elsker det! IMG_0629
  • Prøving av nye oppskrifter, som f.eks disse kyllingbollene med zucchini, vårløk, cumin, fersk mint og koriander fra Yotam Ottolenghis fantastiske bok “Jerusalem”IMG_0637

Juni altså. En kan ikke klage!