Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431

Kronikk om kontantstøtten på NRK Ytring

Denne våren har det blitt foreslått på stortinget å avskaffe kontantstøtten, til fordel for full barnehagedekning. En av argumentene som blir brukt, er at kontantstøtten hindrer integrering av innvandrerer kvinnene og således barna deres som går glipp av verdifull språkutvikling i barnehagen. Jeg er enig med dette, og ser at innvandrere trenger å integreres gjennom arbeid, da dette er en verdifull arena for blant annet språkopplæring og samfunnsforståelse. Men jeg synes likevel kontantstøtten er en god ordning og støtte til de familiene som ønsker å utsette barnehagestarten for barna sine. Jeg er for velferdsordninger som gir oss valgmuligheter, og ikke bare de som ønsker å styre oss i en spesifikk retning.

Jeg valgte selv barnehageplass for Odin fra han var 14 måneder. Det var det rette for han, meg og familien vår som en helhet. Jeg har aldri angret på det. Men selv om det var et riktig valg for Odin, er det ikke nødvendigvis slik for alle barn. Jeg har med dette i tankene skrevet denne kronikken om kontantstøtten publisert NRK Ytring, som dere kan lese her.

 

Kvinnedagen

I dag er det 8 mars og kvinnedagen.

Eg har skreve eit innlegg til lokalavisene i Nordhordland, på nynorsk (sidan det er målforma avisene brukar). Eg synes det er viktig å beherska begge målformer, og er glad for å kunne skriva både på bokmål og nynorsk i denne bloggen. Her kjem innlegget:

Den 8 mars markerast den internasjonal kvinnedagen verda over. Medan mange europeiske og vestlege land slit med å hindra at kvinner vert diskriminerte i arbeidslivet, kan Norge klappa seg på skuldra med god grunn. Vårt lovverk og vår velferdsmodell sikrar at kvinner har høve til å kombinera arbeid og familie på ein reell og funksjonell måte. Vi treng ikkje reisa langt for å sjå at dette ikkje er tilfelle i andre deler av Europa. I land som Tyskland, Italia og Portugal har kvinner med høgare utdanning nærmast slutta å føde barn, fordi dei ynskjer å bruka utdanninga si i arbeidslivet i staden for å risikera å verta ufrivillige husmødre på heiltid. Velferdsordningar som 49 veker foreldre pengar, subsidierte barnehageplasser og ekstra sjukedagar for å vera heime med borna er ikkje å oppdriva utanfor Skandinavia, og det er i hovudsak dette som skal til for at kvinner, så vel som menn, skal kunne ha ein reell sjanse til å kombinera familieliv med arbeidsliv.

Her heime er vi i mellomtida flinke til å aldri vera nøgde med det vi har. Eg seier ikkje at alt er perfekt, men denne kvinnedagen kjenner eg faktisk for å juble over kor utrulig godt vi har det. LO og ei rekkje feministar har heilt sikkert tenkt å bruka dagen på å klaga over at kvinner i større grad vel å jobba deltid etter at dei har fått ungar. For meg handlar kvinnedagen i staden for om valet til å gjera nettopp dette.

Nemleg, valet til å vera heima med barnet det første leveåret med betalt foreldrepermisjon, delt mellom begge foreldra. Valet til at ein av foreldra kan fortsetja å vera heime med barnet etter eittårsdagen, med kontantstøtte på 6000 kroner kvar månad fram til barnet fyller to år. Valet til å heller nytta seg av ein barnehageplass og betale ein lav sum for dette kvar månad.

Så om kvinner, eller menn, vel å jobba 60 eller 80 prosent for å bruka meir tid med borna sine mens dei enno er små, kva er eigentleg problemet med dette? Er det ikkje opp til den enkelte familie å bestemma kva som fungerer for dei? Ulike familiar har ulikt forbruk, og så lenge ein får sitt eige budsjett til å balansera, er det vel ikkje naudsynt for LO eller nokon andre å blanda seg inn. Ein ting er ufrivillig deltid, men det er ei anna sak, og dei to sakene bør aldri vurderast som eit problem med same løysing. Realiteten er at mange kvinner og menn ynskjer å vera tilgjengeleg for borna sine i større grad, og dette løyser dei ved deltidsarbeid. Som samfunn har vi alt igjen for at borna kjenner seg prioriterte av foreldra gjennom barndommen.

Denne kvinnedagen er eg takksam for at eg bur i eit land som Noreg. For at eg har mogligheita til å få born OG framleis kunne gjera det eg vil i arbeidslivet. For at eg ikkje kan få sparken fordi ungen min er sjuk, og for at eg framleis hadde den same jobben å gå tilbake til etter eg hadde vore i foreldrepermisjon. For at eg kan senda sonen min til ein trygg og god barnehage der eg veit han blir tatt godt vare på kvar einaste dag, og betale ein latterleg lav sum for dette kvar månad. For at eg som kvinne kan få dei borna eg ynskjer, utan å måtte tenka på dei økonomiske tapa eller åfrykta at det ikkje er plass til småbarnsmødre i arbeidslivet.

Vi er nok ein gong dei heldigaste i verda denne kvinnedagen.