November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

Forandring

Det er som om det ligger i luften, som om det viser seg i horisonten der fremme, et sted, men jeg ser det ikke enda, vet bare at det skal skje, som den dagen du lå på sofaen og sov, i bare body og strømpebukse, og jeg satt meg ned med deg, strøk deg over kinnet, kjente varmen fra pusten din, vel vitende om at du i morgen skulle begynne i barnehagen, at et nytt liv skulle begynne, både for meg og deg, og at tiden ikke lar seg stoppe, selv om klumpen i brystet vil det.
Og jeg sørget over alle de dagene sammen med deg som nå var over, et avsluttet kapittel, ferdig, og jeg visste det så godt, kjente det så sterkt i hjertet, at vi aldri skulle komme tilbake hit, at jeg aldri skulle få se deg akkurat slik, på denne måten, så sårbar, så vandt til dette vesle livet, sammen med meg, vårt lille liv her, sammen, var nå over, og du skulle aldri kjenne det igjen, slik du hadde kjent det så lenge nå, og tårene brant i øynene, for å innse nettopp dette, gjør livet så innmari vondt, men også godt, å leve.

 

odin

Om kontantstøtten

I Aftenpostens lederartikkel onsdag 9 mars, kan vi lese at avisen stiller seg bak forslaget om å avskaffe kontantstøtten. Argumentene som brukes er at det ikke er statens ansvar å betale foreldre til å være hjemme med barna, og at kontantstøtten i tillegg hemmer integrering av en sårbar gruppe som trenger å integreres gjennom arbeid i Norge: nemlig innvandrerkvinnene. KRF er per dags dato det eneste partiet på stortinget som fremdeles er for kontantstøtten. Høyres likestillingsutvalg foreslår både stopp av kontantstøtten og endring av barnetrygden.

Debatten om kontantstøtten er til stadighet på dagsorden, og rettmessig så. Den utgjør en av mange større utgiftsposter i det nasjonal budsjettet vårt, og er en politisk sak som engasjerer mange. MEN når Aftenposten bruker argumentene lav oljepris og en historisk flyktningkrise for å avskaffe en av de grunnsteinene som gjør oss til verdens mest familievennlige land, synes jeg vi beveger oss ut på litt for tynn is. Med denne retorikken er det vel bare snakk om tid før 49 ukers foreldrepermisjon er historie også. For hvis ikke staten skal hjelpe til med å finansiere at foreldre er hjemme med barna sine etter at de har fylt ett år og frem til toårsdagen, forsvinner ikke argumentet for at de skal finansiere det første året også?

Vi skal være forsiktige med å tenke på kontantstøtten som et velferdsgode som nødvendigvis gagner foreldre. Støtten er ment til å gi større valgfrihet til de som ønsker å utsette barnehagestart for barna sine. Grunnene til at foreldre ønsker dette kan være mange. Det er for eksempel fortsatt ikke nok forskning som kan forsikre oss at barnehagestart ved 10-12 måneders alderen IKKE er skadelig for barna. Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisol nivå ved å være borte fra mamma eller pappa så tidlig i livet, over en så lang periode som en dag i barnehage er. Det er også et poeng at barnet som til nå har vært hjemme og fått full oppmerksomhet fra mor eller far, vil i barnehagen måtte bli vant til å være sammen med opptil 14 andre barn på en gang. Det blir med andre ord betraktelig mindre oppmerksomhet til dette ene barnet, og det er ikke alle som er enig i at et barn skal måtte oppleve dette så tidlig som ved 10 måneders alderen.  I tillegg er alle barn ulike, og således deres utvikling ved 10-12 måneder. For de mest sårbare barna, vil det å være sammen med mor eller far istedenfor å være i barnehagen være det absolutt beste. Noen barn er simpelthen ikke klare for den adskillelsen så tidlig, og det må få være opp til foreldrene å bestemme dette. For andre barn derimot, som er veldig aktive og utadvendte, kan barnehagestart ved 10-12 måneder være mer gunstig. Men det er ikke noe fasit svar her, og det er derfor viktig å kunne holde et nyansert bilde av barns ulike behov ved denne alderen.

Det vi skal også være litt forsiktige med, er å la likestillingskampen føre an i debatten om avskaffelsen av kontantstøtten. Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Det er ikke rom for forskjeller eller andre måter å tenke på. Alle barn skal i barnehagen på 10 måneders dagen, og slik er det med den saken. Jeg stiller meg spørrende til at målet ser ut til å være et homogent samfunn hvor alle på død og liv skal ta de samme valgene.  Kontantstøtten sikrer i det minste at de som ønsker det, har en reell valgmulighet til å være hjemme med barna lenger. Dersom barnet har eldre søsken, har de også god nytte av at mor, eller far for den saks skyld, er hjemme en tid i livet der de trenger ekstra omsorg. Dessuten koster det samfunnet mye mer enn 6000 kroner i måneden å ha et barn i barnehage. Hvis alternativet er subsidiert barnehage som koster staten masse, kontra å være hjemme og få ingenting, blir dette en betraktelig forskjellsbehandling basert på valg. Noen får masse, andre får ingenting. I likestillingens navn.

«De neste årene vil bli svært krevende for norsk økonomi, og det norske velferdssamfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft», skriver Aftenposten som et av argumentene for at foreldre skal slenge ungene i fulltidsbarnehage på 10 måneders-dagen. Det er da finurlig at det er småbarnsforeldre som skal ta ansvar for dette. Denne gruppen er jo som regel i full jobb, bortsett fra når barna er små.  Hva med alle de som av diverse grunner ikke jobber i det hele tatt her til lands? De som hever trygd og Nav’er hele livet og sjelden bidrar med noe som helst. Når skal de måtte ta ansvar for velferdssamfunnet? Og hva med alle innvandrere som ikke er i jobb? Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at av alle registrerte arbeidsledige her til lands, er hele 37% innvandrere (2015), og dette gjelder ikke bare innvandrerkvinner som er hjemme med barn i regi av kontantstøtten. Er det ikke på tide å prøve få alle disse i jobb, istedenfor å stå og skubbe i småbarnsforeldre som allerede er bidragsytere?

Saken er den at småbarnsforeldre som regel er i jobb. Unntaket er det første året av barnas liv, og for noen strekker dette seg til barnet er to år med kontantstøtte som eneste inntekt.  Det er også viktig å vurdere oppfostring av barn som en jobb i seg selv.  Alt arbeid som foregår innenfor husets fire vegger, som for det meste er ulønnet arbeid, er viktig for den økonomiske utviklingen av landet vårt på sikt. Som samfunn har vi alt igjen for å investere tid og energi i barna våre, spesielt i den sårbare fasen som de første årene i livet deres er. Vi må ikke glemme at barna våre er morgendagens ledere, politikere og statsministre.

Hvilket leder meg til mitt siste poeng: å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv. Det er tidlige morgener med høyt aktivitetsnivå, vasking og rydding etter matpauser, utelek, høytlesing, maling, tegning og annen aktivisering. Foreldre sitter ikke hjemme og ser på God Morgen Norge med kaffekoppen i hånden og slapper av i sofaen mens de «plyndrer» staten for 6000 kroner i måneden. De aller fleste gjør en stor og viktig jobb i barnas liv, en jobb de ønsker å gjøre mens barna er små. Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.