Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Fredag

Av og til har man skikkelig fine dager i mamma permisjon.

Som i går.

Solen skinte og jeg tok begge barna med i søskenvognen og gikk til barnehagen. Fuglene kvitret, luften var vårlig.

Etter at vi hadde levert O i barnehagen, tok jeg vesla med meg på tur rundt en skogs-løype like ved. Det var rolig og fredelig der, og jeg bare nøt å være i bevegelse, og å få bruke kropppen.

Vesla sov søtt i vognen.

Etterpå gikk vi hjemover via senteret. Jeg kjøpte grove rundstykker og godt pålegg fra meny som vi tok med oss hjem.

Plukket med meg dagens avis fra postkassen. Jeg har helge abonnement på Bergens Tidende, hvilket betyr at jeg får e-avis alle dager, men papiravis fredag og lørdag. Elsker virkelig papiravisen, altså.

Vesla våknet, jeg kokte te, dekket bordet for en.

Etterpå koste jeg masse med jenta mi, som er så fin og våken nå, og som vokser så alt for fort.

En fin fredag, på vei inn i våren.

 

Størst av alt er kjærligheten

Jeg husker fremdeles hvordan det føltes første gang hun lå inntil meg.

Jeg fikk henne på brystet umiddelbart etter fødselen, det var naturlig, fint, akkurat slik det skal være. Jeg husker hvordan hun føltes inntil meg; klam, litt våt, men varm og levende mot huden min. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, jeg bare holdt henne så tett jeg kunne, lot morsinstinktet styre handlingene mine. Jeg husker lettelsen, gleden og kjærligheten jeg følte, alt var enormt, alt var fantastisk.

Den første natten lå jeg med henne i armene alene på barselavdelingen, halvt sovende, halvt våken, i en slags transe av ekstrem lykke, høy på kjærlighet, vel vitende om at livet hadde gitt meg enda en dimensjon, at hjertet hadde utvidet seg enda en gang, og at dette var mulig, selv om det er vanskelig å fatte på forhånd.

Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, snuse på henne, hun var perfekt for meg, og jeg forstod ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten henne helt til nå. Hun var kjent for meg, som om jeg alltid hadde visst om henne, at hun skulle komme, men på samme tid, følelsen av dette store, og ukjente, dette nye, men mest fantastiske, og følelsen av at det er dager som dette, øyeblikk som dette, som står ut som de vakreste i livet mitt.

IMG_3412

 

January dayze

Godt nyttår! Ja, jeg synes det er ok å si det selv om det er 5 januar i dag, jeg er tross alt i barsel 🙂

Nå kjenner jeg på januar freden. Kjenner du den? Den stillheten som kommer etter at kasseapparatene har klirret alt for lenge, og maset i hodet har begynt å stilne. På lille nyttårsaften befant jeg meg i kø på rema 1000 og fikk nærmest et panikkanfall av å ta inn alt folk hadde handlet i vognene sine foran meg, og lyden av av varene som ble bliipet gjennom 6 åpne kasser. Julen er…stress, og jeg synes det er så trist at jeg føler det slik. Det er selvsagt utrolig fint å være sammen med familien, og selve juleaften og 1. juledag er veldig fredfulle, men det er liksom alt rundt som blir så vanskelig. Innkjøp, tanker, forventninger, korte dager, alt maset om når butikkene er åpne, hvem som skal få hva i gave, etc. etc. Nå som januar er her, og roen virkelig har senket seg, kan jeg endelig puste ut og virkelig slappe av i barselboblen. Senke skuldrene og bare ta hver dag som den kommer. Ikke planlegge noen ting, ikke nettshoppe eller tenke for mye. Det er godt.

I dag har det vært litt sol og klart vær, så jeg har gått meg en kjempefrisk tur ute med Freya i barnevogn. Nå skal vi hente storebror i barnehagen, litt tidligere enn vanlig, men som en hyggelig overraskelse for han og fordi jeg savner han. Det er så utrolig fint å være i mamma permisjon og jeg er takknemlig for hver eneste dag!

img_2990

 

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

Freya

Freya kom til verden tirsdag 15 november, kl. 14:38. En dag over termin.

Vi hadde ankommet kvinneklinikken om natten, det regnet masse slik det ofte gjør i midten av november, og fra fødestuen hadde vi flott utsikt over den regnfulle natten i Bergen by. Alle lysene fra husene i byen skinte mot fødeavdelingen. Litt magisk, nesten.

Natten ble til dag og det ble sakte, men sikkert lyst ute. Regnet lavet ned utenfor, riene kom tettere.

Rundt lunsjtider åpnet imidlertid himmelen seg, og blå himmel kom til syne. Jordmor åpnet vinduet, det var hele 11 varmegrader ute. Frisk, nesten vårlig luft åpenbarte seg inne på fødestuen. Solen tittet frem mellom by-fjellene. Byen lå badet i lys, midt i november.  Jeg så ut og fikk følelsen av at et mirakel var rett rundt hjørnet.

Freya kom til verden ikke lenge etterpå, og fikk umiddelbart ligge på brystet mitt.

Gleden er så stor, takknemligheten enorm og hjertet, ja, det så fylt av kjærlighet at det nesten brister.

img_2452

 

 

November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

Den lille, store gutten min

Den lille, store gutten min ble plutselig så stor. Han har fått nye sommer joggesko, og langt hår. Han liker å løpe langt bort fra meg, men forstår at det lurt å komme tilbake. Han legger hodet sitt i fanget mitt, koser inntil meg og sier “mamma” akkurat slik at hjertet mitt smelter.

Han kan sitte helt rolig å se på en tegnefilm, helt oppslukt i handlingsforløpet. Når jeg spør om han er sulten, ser han på meg med et smil, rister på hodet og sier bestemt “nei”.

Når jeg leverer han i barnehagen om morgenen, tar han med seg nistematen inn og snur seg i det han går gjennom døren, ser på meg med et modig blikk og sier “hade mamma”. “Kor e pappa” utbryter han når vi kommer hjem om ettermiddagen og han savner pappaen sin.

Den lille, store gutten min. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig er han så stor.

IMG_0407

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880

Til Odin

Du er meg så inderlig kjær. Vet du det?

Du er den første jeg tenker på, i det jeg våkner og leter etter lyder fra deg. Er du våken der inne, på rommet ditt, eller sover du enda?

Du gir fra deg dagens første klynk, og jeg våkner umiddelbart av lyden fra deg. Det er som om du alltid er der, i tankene mine, selv når jeg sover.

Du er den fineste å holde inntil seg. Den vesle kroppen din smelter inn i min, og jeg snuser inn lukten av hodet ditt. Det er den beste lukten i hele verden.

Du vil sitte på fanget mitt, og jeg kjenner hvordan du siger sammen og slapper helt av i tryggheten fra meg. Jeg sitter musestille, og holder deg forsiktig, kjenner at jeg vil fryse dette øyeblikket i hodet mitt slik at jeg kan huske det den dagen du er voksen og ikke trenger meg lenger.

Du holder hånden min og vi går sammen nedover veien. Jeg titter ned på deg og ser hvor fin du er,  ser hvor fint du tripper avgårde, og lurer på hva riktig jeg har gjort for å kunne være så heldig.

Du vokser så fort, og noen dager er det så travelt at jeg glemmer å huske på hvilket mirakel du er. Da kommer følelsen plutselig sigende, etter at du har lagt deg og huset er stille. Den som varmer hjertet mitt slik ingenting annet kan og som bringer meg til tårer. Den som får meg til å smyge meg inn på rommet ditt og stå ved sengen din, se på deg, vakre deg, og stryke deg forsiktig over kinnet.

Du er meg så inderlig kjær, Odin <3

Processed with VSCOcam with b1 preset

1 2