Kvinneguiden

I dag kan du lese mitt innlegg om hvorfor jeg dro til Australia som 19-åring, og hvor vanskelig det var å ta avskjed med familien min, her !

18.01.2013

For 4 år siden giftet jeg meg med den fineste mannen jeg vet om, som også er min aller beste venn.

Her er noen bilder fra bryllupet vårt i 2013, som ble holdt på en vingård i vindistriktet the Yarra Valley, utenfor Melbourne.

Sandra-Matt-206Sandra-Matt-245Sandra-Matt-170Sandra-Matt-203Sandra-Matt-213Sandra-Matt-97Sandra-Matt-114Sandra-Matt-9Sandra-Matt-37Sandra-Matt-57Sandra-Matt-20Sandra-Matt-226Sandra-Matt-62 Sandra-Matt-66 Sandra-Matt-71 Sandra-Matt-209 Sandra-Matt-246 Sandra-Matt-333

Sandra-Matt-374 Sandra-Matt-394 Sandra-Matt-400 Sandra-Matt-422 Sandra-Matt-442 Sandra-Matt-443 Sandra-Matt-446

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

En etterlengtet bestemor

Lykken er…

  • Å ha en bestemor som kommer helt fra Australia for å tilbringe tid med seg
  • Å kunne våkne om morgenen, ha fri fra barnehagen, og vite at bestemor er i huset
  • Å løpe rundt i en grønn by, mate duene, nyte sommeren
  • Å være snart 2 år, med en bursdag like rundt hjørnet
  • Å være så inderlig elsket, av mange personer, på tvers av kontinentene

IMG_0848

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880

Om vennskap

En gang i tiden, når jeg var mye yngre enn det jeg er nå, var det lett å møte nye venner. Kriteriene som måtte være på plass for å kalle et vennskap levelig var relativt enkle, og eksempler på dette kunne være matchende Adidas bukser, identiske Russell Athletic gensere eller en interesse for Levis 501. Kanskje man var naboer, bodde i samme gate, hadde lik hårfarge eller tilfeldigvis gikk i samme klasse. Uansett kom vennskapene rimelig lett. Det var alltid noe å finne på, alltid noen å ringe til på hustelefonen om kveldene eller å henge med i friminuttene.

På universitetet var det mye av det samme. Studier i Australia gjorde at jeg ble venner med hver eneste nordmann som kom min vei, ofte av den enkle grunn at de var norske. Og så var det jo alle de andre nasjonalitetene, ikke minst australske, som jeg var så heldig å møte på. Det kunne til tider føles som om nye venner kom flygende mot meg fra alle kanter.

I dag er situasjonen litt verre, spesielt nå som jeg har flyttet tilbake til det lille stedet i Norge hvor jeg en gang vokste opp. Man innser ganske fort at folk man en gang kjente er spredd for alle vinder. Selv ble jeg boende i Australia i over elleve år, og da jeg omsider returnerte til Norge hadde jeg vært så lenge borte at folk nesten hadde glemt at jeg fantes her på jord. Det var og på høy tid å utvide nettverket mitt, og å stifte noen nye bekjentskaper her i det kalde nord.

Men hvordan angriper man egentlig den saken, når livet har forandret seg til å inkludere både mann og barn?

I det daglige rushet med jobb, barnehage, handling, matlaging, rengjøring og andre nødvendige aktiviteter, merker jeg at venner stadig blir sittende litt i baksete og jeg er smertelig klar over at de jeg allerede har i livet mitt trenger all den oppmerksomheten de kan få. Heldigvis er de fleste av vennene mine også i småbarnsfasen, og det er jo fantastisk i seg selv. De er med andre ord forståelsesfulle når det plutselig har gått månedsvis siden siste telefonsamtale, og de vet like godt som meg at helgene ofte ikke er lang nok til å romme de store aktivitetene foruten et par timer på lekeplassen og en handletur til Rema.

Men til tross for mangel på tid til det meste, kjenner jeg ofte på behovet for å sprite opp livet mitt med noen nye bekjentskaper. Venner fra barndommen er selvsagt kjekke å ha, men det er ikke alltid like greit at de eneste vennene du har er de som også husker at du spiste så mange hot dogs at du spydde i 6-års dagen din, eller at du fikk hodelus en gang i 2. klasse. Slike fakta er jo koselige nok, men av og til kan det være litt befriende å være sammen med mennesker som bare kjenner til «den voksne Sandra».

Så hvordan treffer man nye mennesker når man er en voksen mamma uten alt for mye tid, og ikke minst hvor?

Jo, den siste tiden har de faktisk kommet til gjennom et par nye og muligens overraskende kanaler.

Det faktum at mannen min er Australsk og at vi nå bor i Norge, ser ut til å ha automatisk kvalifisert oss til å bli kjent med det som er av flerkulturelle og multinasjonale par i en vid omkrets. Hver gang vi treffer et par som også er 50/50 norsk-utenlandsk, er det som om vi hører sammen i en slags symbiose uten at vi engang nødvendigvis trenger å ha noe mer til felles.  Ofte “bonder” vi over de enkleste ting, som for eksempel at vi har vært gjennom mange av de samme prosessene i Norge. Lang søknads-tid fra UDI. Check. Problemer med søking av skattekort og åpning av kontoer. Check. Problemer med hjemlengsel. Check. Derfor er det ekstra fint å møte disse parene fordi vi ofte har de samme utfordringene i hverdagen, og fordi vi alle som regel hater å spise fiskeboller til middag!

Videre har den australske mannen min nærmest fungert som en magnet for nye bekjentskap den siste tiden. Det virker som om nordmenn er spesielt interessert i denne typen fra «down under», kanskje nettopp fordi det er så innmari langt borte, eller fordi man en gang så Steve Irwin takle en 5 tonns krokodille på tv. Og selv om han verken kjører bil barbeint, takler slanger i hagen eller kaster seg frivillig ut fra høye fjelltopper, så er han faktisk veldig australsk denne mannen min: rolig, morsom og avslappet. «No worries mate». Og folk faller som fluer.

Ellers hender det jo at jeg møter blikket til en annen mamma i barnehagen, i det vi begge står og dytter matbokser med halvspiste leverposteiskiver ned i identiske fjellreven sekker. Og det hender man finner litt tonen. Det hender man blir bedt hjem på middag til noen med barn i samme barnehage, av den enkle grunn at man har barn i samme barnehage. Disse vennskapene varer muligens bare så lenge som ungene er søte og små. Men de er ikke mindre fine av den grunn!

Så er det gjengen fra barselgruppen, den gangen poden var nyfødt og jeg var mamma for første gang.  Noen dager var det simpelthen fantastisk å henge sammen med andre voksne som også hadde baby spy over hele genseren, og som heller ikke visste hvordan de skulle lage en kopp kaffe, siden poden bare ville bli bært rundt dagen lang. Vi gikk trilleturer sammen og klagde over lite søvn. Over sene kvelder og tidlige morgener, før vi omsider delte skremmende fødehistorier over lunsj. Og plutselig, i et stille øyeblikk, innser jeg at et par av disse fra barselgruppen som i begynnelsen bare var kvinner med jevnaldrende babyer, har blitt til ordentlige venner. Finere blir det ikke.

Så selv om det til tider føles som om fritiden min nå om dagen stort sett består av bleieskift, rydding av matrester fra gulvet og fantorangen på NRK Super, er det godt å innse at det er rom for både nye vennskap og nye impulser i livet mitt, selv om disse koblingene nå oppstår på helt andre steder enn i skolegården eller i kollektivet.

Identiske Adidas bukser er heldigvis ikke nødvendig lenger.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Av og til

Av og til ønsker jeg at jeg stepper ut av huset mitt en tidlig, sol-full morgen. At døren låses automatisk bak meg mens jeg åpner porten og kommer ut på veien. At jeg tripper nedover gaten og kjenner at varmen fra solen allerede er sterk i ryggen. Jeg krysser veien, i skjørt og topp, mens en tynn cardigan ligger og hviler vesken. Jeg stikker ned en sidegate, den som er litt raskere, og trekker pusten dypt mens jeg smiler litt. Tenker at disse øyeblikkene, de må jeg huske den dagen jeg er tilbake i Norge og vinteren står på som verst. For selv om jeg er trøtt, og jeg skal på jobb, og det bare er en vanlig tirsdag i dag, så nærmest dirrer luften av spenning. Det er alle tingene inni mellom som gjør det, alle de små magiske øyeblikkene som følger en dag. Jeg er utendørs, det er sommer, og trærne er grønne, og jeg tenker at det huset der borte, det hadde det vært fint å bodd i. Kanskje en dag?

Jeg nærmer meg togstasjonen, stopper for en kaffe på hjørnet like ved. Jeg blir smilt til, snakket med, jeg venter mens jeg blar i dagens avis, sniffer inn lukten av ny brent kaffe og bacon, får med meg kaffen ut døren og traver opp på perrongen mens toget ruller inn på plattformen. Jeg smetter inn døren, er heldig og finner en sitteplass innimellom alle de andre som er på vei til jobb denne morgenen. Ørepropper i ørene, musikken på, smugtitting på de andre passasjerene mens soundtracket til livet mitt ruller avgårde.

Det er bare en ny dag. En ny dag i et fantastisk liv.

IMG_1242

crazy, english summer

There is nothing that screams melancholy more than Faithless does, well to me at least.
Their tracks remind me of my youth – young & vulnerable, and bound up in a quest for love & affirmation.
This track is particularly dear to me – crazy english summer – and the lyrics make me feel sombre & quiet inside, in the most beautiful kind of way:
Fields of fire that passed the train.
The sky is victorious but here comes the rain.
Friday is taking me home again,
And I’ve nothing but you on my mind.
Grass is greener without the pain,
I think that I’m changing but I’m just the same
My sun is a ascending again
And I’ve nothing but you on my mind
Sometimes I feel like I’m glad to be free,
Sometimes I still want your arms around me
Sometimes I’m glad to have left you behind,
The Crazy English Summer has put you back on my mind.
Life’s a riot a lover a friend,
Pity the day that it has to end
Friday come speed me home again,
I’ve nothing but you on my Mind.
Sometimes I feel like i’m fine on my own,
Fifty Thousand miles from home.
Sometimes I’m weak and the past is my guide,
Summer returns and puts you back on my mind
hqdefault untitled9

 

that christmas feeling

Christmas is that wonderful time of year, when everything slows down for a little while and you finally have time to find yourself again after work and life has taken its toll for another year. Christmas is muggy, overcast weather, with a shower or two, and temperatures over 30 degree celsius. Christmas is quiet streets in an otherwise crowded, noisy city. You stop in the street and look around for a second, feeling like the only person in the world right here, at this moment.  Suddenly everyone seems to be away, perhaps at their beach house or interstate, and you walk into your local cafe to find it strangely deserted and for the first time in the whole year you have a proper chat to the owner, who smiles and cheers and makes cafe lattes while you read the Sunday Age and munch on freshly baked banana bread. Christmas is walking to your local shopping village to buy cold meats and fresh bread, the silence around you as intense as the muggy, hot air, and the only sound to break your thoughts is a train in the far distance. Christmas is looking up and smiling at the people passing you on the street, because it is, after all, Christmas, and that season where everyone comes together, just for a little bit, to share in on the universal need for belonging and peace. It is stopping at all your favourite shops in the street, because you finally have the time to do so, unlike the rest of the year when you rush into the most important ones because time is never on your side and you always have to be somewhere else, really, and what about all the preparations for the week to come…..

Christmas is sitting in a backyard watching relatives play cricket, smelling the sweet scent of beer and wine, mixed with fruit cake and perhaps a turkey or ham on the go for dinner later. Christmas is havaiana thongs and shorts, sunnies and hats, singlets and 30+, cricket on telly, eskis and prawns and a dog running amok in the yard. It is seeing a girl in a pretty dress pick up a big bag of ice from the servo in the late, muggy afternoon. Christmas is laughter and hugs, inner peace and time to reflect, lazy days waking up after 9 am, watching Australian classics on SBS ’til late and sleeping with a thin blanket in the warm, balmy summer nights. It is waking in the morning and saying ‘I love you’ and then saying it another three times that day, just because you can.  Christmas is breakfast at 11 am, lunch at 3.30 and dinner at 9, all while not really keeping an eye on time at all.

Christmas is seeing friends you hardly saw all year, coming together for an annual catch up, and realising that your friendship is what you always thought it was – strong. It is counting your blessings as your realise how many great people are in your life, and how good the coming year will be if you manage to hold on to this realisation.

Christmas is beers at the pub and walking home in the dark, strangely full of life and anticipation, knowing that this special feeling will stick around way into January and the new year to come.

I hope everyone has a magical Christmas, regardless of whether it is white or warm!

1 2