Barselvisitt

Den fineste typen barselvisitt, er når fine tanter kommer med nybakt kake og flotte, hjemmestrikkete presanger. Jeg har to slike tanter, som kom for å hilse på Freya på mandag. Odin og jeg hadde laget vafler til besøket, og så kom tanten min med den flotteste barselkaken. Jeg rakk ikke å ta bilde av selve kaken, men her er et bilde av et restestykke som jeg koste meg med dagen etter besøket. Kaken var av deilig sjokolade, og pyntet med rosa og lilla for å symbolisere at det ble en jente.

IMG_3307

Tradisjonen tro, hadde tantene mine med gaver til både store og små.

Odin fikk flotte, hjemmestrikkete Marius sokker

IMG_3309

I tillegg fikk han en kjempefin sangbok som vi skal bruke masse fremover.

Freya fikk disse flotte, hjemmestrikkete vottene

IMG_3311

Og dette fine, lille skjerfet

IMG_3310

I tillegg fikk hun en kjempesøt ulldress i størrelse 62. Akkurat passe til de neste par månedene

IMG_3312

Heldige oss som er i familie med så snille folk!

Tur i solskinn

I dag, 30 januar, er det som om våren er nær. Solen føles sterk mot kinnene mine og luen jeg hadde på meg under trilleturen måtte av til slutt. Fuglene kvitrer så smått. Freya ligger og sover i vognen sin, så fredfull, mens jeg er tankefull. Jeg går forbi et sted jeg husker jeg ofte stod og så utover fjorden mens Freya enda var i magen. Høsten hadde vært mild og jeg kom ofte hit når jeg gikk tur. På dette stedet tok jeg meg alltid en pause, tok inn det vakre synet av fjorden, av fjellene. Tenkte på babyen i magen, hun som lå der i mitt dype indre, sovende, omgitt av vann, koblet til kroppen min som et dyr i dvale. Tenkte på hvordan hun så ut, hvem hun var, hvem hun skal bli. Freya. Nå er hun her. En dag skal jeg fortelle henne hvordan jeg stod der og ventet på henne, tenkte på henne, drømte om henne. Jeg skal vise henne stedet her og hun skal få vite hvor mye jeg lengtet etter henne, den høsten i 2016.

IMG_3264

18.01.2013

For 4 år siden giftet jeg meg med den fineste mannen jeg vet om, som også er min aller beste venn.

Her er noen bilder fra bryllupet vårt i 2013, som ble holdt på en vingård i vindistriktet the Yarra Valley, utenfor Melbourne.

Sandra-Matt-206Sandra-Matt-245Sandra-Matt-170Sandra-Matt-203Sandra-Matt-213Sandra-Matt-97Sandra-Matt-114Sandra-Matt-9Sandra-Matt-37Sandra-Matt-57Sandra-Matt-20Sandra-Matt-226Sandra-Matt-62 Sandra-Matt-66 Sandra-Matt-71 Sandra-Matt-209 Sandra-Matt-246 Sandra-Matt-333

Sandra-Matt-374 Sandra-Matt-394 Sandra-Matt-400 Sandra-Matt-422 Sandra-Matt-442 Sandra-Matt-443 Sandra-Matt-446

January dayze

Godt nyttår! Ja, jeg synes det er ok å si det selv om det er 5 januar i dag, jeg er tross alt i barsel 🙂

Nå kjenner jeg på januar freden. Kjenner du den? Den stillheten som kommer etter at kasseapparatene har klirret alt for lenge, og maset i hodet har begynt å stilne. På lille nyttårsaften befant jeg meg i kø på rema 1000 og fikk nærmest et panikkanfall av å ta inn alt folk hadde handlet i vognene sine foran meg, og lyden av av varene som ble bliipet gjennom 6 åpne kasser. Julen er…stress, og jeg synes det er så trist at jeg føler det slik. Det er selvsagt utrolig fint å være sammen med familien, og selve juleaften og 1. juledag er veldig fredfulle, men det er liksom alt rundt som blir så vanskelig. Innkjøp, tanker, forventninger, korte dager, alt maset om når butikkene er åpne, hvem som skal få hva i gave, etc. etc. Nå som januar er her, og roen virkelig har senket seg, kan jeg endelig puste ut og virkelig slappe av i barselboblen. Senke skuldrene og bare ta hver dag som den kommer. Ikke planlegge noen ting, ikke nettshoppe eller tenke for mye. Det er godt.

I dag har det vært litt sol og klart vær, så jeg har gått meg en kjempefrisk tur ute med Freya i barnevogn. Nå skal vi hente storebror i barnehagen, litt tidligere enn vanlig, men som en hyggelig overraskelse for han og fordi jeg savner han. Det er så utrolig fint å være i mamma permisjon og jeg er takknemlig for hver eneste dag!

img_2990

 

En forandring i luften

Juleuken bytter tema i disse dager og bringer tanker om nyåret. Vi slumrer rundt i heimen i en evig sjokolade-rus, og vet at det snart må ta slutt. Men enda er det noen dager igjen. Noen dager hvor vi fremdeles fråtser i julekaker, pinnekjøtt og deilige desserter. Hvor det fremdeles er helt legitimt å være innendørs hele dagen, og å si at ingenting spesielt hendte i dag når andre ringer og spør. Det er jule-freden som er her, den ligger så tilfredsstillende over oss, stiller ingen spørsmål, krever ingenting. Stjernene blinker i vinduene, juletreet drysser kraftig men lyser så vakkert, rød duk på bordet, en julenisse på kaminen. Alt stresset med julegaver og matinnkjøp tidligere i desember er bare et som et vagt minne i bakhodet.

Snart nyttår. Snart 2017. Neste uke blir det andre boller. Mindre sjokolade-spising, absolutt! En høyst nødvendig avgjørelse. Mer trening, nye tanker, julen skal ut, vekk med barnåler og julenisser. Like mørkt ute, men solen har snudd. Vi går mot vår. Sakte men sikkert, går vi nå mot lysere tider og vår.

Men først: å nyte julefreden mens den fremdeles bor her, og ikke minst: nyte de siste dagene av dette fantastiske fine året som snart er slutt, 2016!

img_2851

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

Freya

Freya kom til verden tirsdag 15 november, kl. 14:38. En dag over termin.

Vi hadde ankommet kvinneklinikken om natten, det regnet masse slik det ofte gjør i midten av november, og fra fødestuen hadde vi flott utsikt over den regnfulle natten i Bergen by. Alle lysene fra husene i byen skinte mot fødeavdelingen. Litt magisk, nesten.

Natten ble til dag og det ble sakte, men sikkert lyst ute. Regnet lavet ned utenfor, riene kom tettere.

Rundt lunsjtider åpnet imidlertid himmelen seg, og blå himmel kom til syne. Jordmor åpnet vinduet, det var hele 11 varmegrader ute. Frisk, nesten vårlig luft åpenbarte seg inne på fødestuen. Solen tittet frem mellom by-fjellene. Byen lå badet i lys, midt i november.  Jeg så ut og fikk følelsen av at et mirakel var rett rundt hjørnet.

Freya kom til verden ikke lenge etterpå, og fikk umiddelbart ligge på brystet mitt.

Gleden er så stor, takknemligheten enorm og hjertet, ja, det så fylt av kjærlighet at det nesten brister.

img_2452

 

 

A weekend latergram

Sist helg var så rolig, og stille, så november-aktig, med korte dager hvor solen ikke varmer i det hele tatt, kuldegrader om natten, frostrøyk ut av munnen på gåtur, lange, fine frokoster sammen på kjøkkenet, havregrøt med blåbær og honning til lunsj, innendørs leking og husbygging i senga, en kjempefin lur sammen på sofaen, en gryte med kjøtt putrende på ovnen hele søndags ettermiddag, åpenbaringen av en liten gutt som forstår mer og mer for hver uke som går, som er en fryd å observere, å snakke med, som hele tiden overrasker meg med alt han kan og får til.

Kanskje dette var siste helgen vår som familie på 3?

Processed with VSCO with b5 preset img_2285 img_2295 Processed with VSCO with f2 preset

November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

1 2 3 4 5 6 13