Første uken i juli

Forrige uke var vi på ferie i Bærum, hos min fine kusine Isabella. Å kjøre til Oslo fra Bergen med to små barn gikk overraskende greit. Selv om det selvsagt var slitsomme øyeblikk inni der.

I Bærum har vi slappet av, hatt gode samtaler, sett på barna som leker så godt i lag, drukket vin, spist reker og nytt sommeren utendørs.

På veien østover kom vi over denne lille kafen i Eidfjord, hvor vi kjøpte skikkelig god kaffe og nydelige kanelknuter. Jeg blir så glad når du kan finne kvalitets kaffe og god hjemmebakst midt inni fjellheimen i Noregs land!

Kvinneguiden

I dag kan du lese mitt innlegg om hvorfor jeg dro til Australia som 19-åring, og hvor vanskelig det var å ta avskjed med familien min, her !

The food of Greece

Tidligere i sommer dro vi til Hellas, ellers nærmere bestemt Kreta, på en aldri så liten 2 ukers ferie. Etter å ha bodd i landet med flest utflyttede grekere i hele verden, nemlig Australia, i over et tiår, har jeg blitt så vanvittig glad i gresk mat (og det til tross for at jeg aldri hadde satt min fot i Hellas før i fjor sommer). Så nå drar vi mest til Hellas for å spise, det er liksom det som er planen og det vi gleder oss mest til når vi drar nedover. Det er jo selvsagt og kjekt med sol og varme, og ikke minst litt strandliv. Men maten, ahhh, ja, den er bare himmelsk. Jeg elsker de freshe og smakfulle salatene, de reine smakene av hvitvin og olivenolje fra all sjømaten, som grillet octopus, calamari, blåskjell og kongereker, de deilige dippene med nystekt brød til forrett, som tsatsiki, taramusalata (kaviar dip) og eggplant (aubergine) dip, fylte zucchini blomster, moussaka, de store, solmodne tomatene de bruker i den greske salaten, den lokal produserte fetaosten fra geitemelk, ah, ja det er sant, jeg virkelig ELSKER gresk mat!

IMG_0982 IMG_1182 IMG_1157 IMG_1021 IMG_1002 IMG_1210 IMG_1212

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Hardanger

Hardanger. Mystisk, vakkert, norsk.

I september kan man kjenne duften av søte epler og røde plommer i luften.

Blandet med lukten av sjø og grønne enger, kalde, nakne fjelltopper og dype fjorder….

Bedre blir det ikke.

Disse bildene er fra en spontan roadtrip jeg tok med Matt og vesle Odin i september i fjor.

Gjett om vi skal tilbake til Hardanger til høsten!

thumb_IMG_0620_1024 thumb_IMG_0617_1024 thumb_IMG_0613_1024 thumb_IMG_0611_1024 thumb_IMG_0605_1024 thumb_IMG_0601_1024 thumb_IMG_0599_1024 thumb_IMG_0588_1024 thumb_IMG_0587_1024 thumb_IMG_0585_1024

It’s breakfast time!

I Melbourne er frokost og brunch så vanvittig big deal!

Jeg har tidligere skrevet om fenomenet i denne artikkelen.

Frokost og/eller brunch er alles favorittmåltid, og nytes i fulle drag over hele byen, hver eneste dag.

Jeg må innrømme: det er mitt favorittmåltid også!

Å nyte en god frokost på en fortauskafe, med en deilig kopp kaffe ved siden av, og sol fra skyfri himmel – det blir bare ikke bedre!

Bon appetitt!

IMG_6826 IMG_6830 IMG_6722 IMG_6692 IMG_6691 IMG_6603

Tilbake til det som engang var

Nå er vi i Australia. Vi har for lengst feiret første juledag, som er den store dagen her. Vi har feiret et nytt år, og sett fyrverkeri fra sengen med en sovende, liten gutt i armene. Vi har gått tur i 35 varmegrader, og smurt solkrem på legger og lår. Vi har ligget i parken og tittet opp på trærne, lurt på hvordan himmelen kan bli så blå, og løpt etter små barne bein som bare vil utforske mer og mer av omgivelsene. Vi har drukket kaffe på kule kafeer, og ledd når vi har oppdaget at alle rundt oss er så unge. Vi har gått ned en sidegate, og plutselig kjent en vind av minner strømme på. Minner fra en svunnen tid, som nå plutselig føles så ufattelig lenge siden. Et sekund verker det litt i brystet ved tanken på alle disse øyeblikkene som nå er borte for alltid. Man innser det aldri før det er for sent. At det er over. På samme tid, siger det inn en rolig glede jeg ikke visste bodde i meg. Over hvor utrolig fint livet mitt har vært, og hvor bra det var at jeg satte meg på flyet til Australia den gangen jeg bare var 19 år gammel. At selv om det ikke alltid har vært enkelt, og det til tider har vært noen tunge tak, så er det de gode minnene som kiler meg i magen, og fyller sinnet mitt med varme.

Vi har hilst og klemt og pratet, med slekt og med venner. Vi har ledd og vi har grått litt, fordi det er så utrolig rart å være tilbake her. Så rart å vite at verden her nede lever parallelt med vår verden hjemme i Norge. At alt finnes her og lever sitt eget liv, selv om vi aldri ser det, og ikke bor her lenger.

Å kjenne på den følelsen at selv om Australia er fantastisk, selv om alt her er så fint og vakkert, så er det noe som mangler. For selv om alt er kjent rundt oss, selv om alt er ved det samme som det alltid har vært, så er nærheten til det borte. Alt hører fortiden til, og det er ok. Det er ok nå.

Hjertet vet visst så alt for godt at det er Norge som er hjemmet vårt nå.

IMG_6735

 

Til Australia

Om 4 uker reiser vi på ferie til Australia.

Om nøyaktig en måned kommer vi til å fly innover landskapet i soloppgang, og lande på Tullamarine flyplassen i Melbourne.

Odin skal for første gang sette sin fot på Australsk jord. Landet er hans, like mye som Norge er, han hører til der, like mye som han hører til her. På mange måter begynte livet hans der. Han bodde allerede i magen når vi flyttet til Norge.

Jeg skal vandre i byen som en gang var min. Byen som ligger rett ved hjertet mitt; den er så nær, så innmari nær og jeg kjenner den så godt. En gang i tiden var den mitt hjem, og jeg pustet inn alt som eksisterte rundt meg; tankene, ordene, energien, ideene. Jeg har vandret hver eneste gate, sett hvert eneste smug, løpt gjennom hver eneste bydel, kjent på friheten, og sugd til meg hver eneste bit av kreativitet. Jeg har observert, jeg har protestert, jeg har smilt til fremmede på trikken og ledd høyt, høyt, jeg har opplevd de mest fantastiske øyeblikk, kjent hjertet banke fort av spenning, jeg har lært harde lekser, blitt selvstendig, jeg har grått og tørket tårene mine alene i mørket.

I mange år var byen alt jeg ville kjenne. Jeg ville ikke forlate den, ville bare bli i den, fortsette berg og dal banen, rundt og rundt, og rundt, oppturer og nedturer, vind i håret, rolig før en rask, hard sving nesten tok pusten fra meg, så rolig igjen. Alltid noe nytt. Aldri det samme om igjen. Alltid nye dager, aldri like netter.

Melbourne. Bare navnet får en varme til å bre seg over meg. Byen med en million minner, byen jeg kjenner like godt som jeg kjenner meg selv. Byen som alltid sa velkommen, som tok meg inn, som viste meg hvordan livet virkelig er, som lot meg bli voksen, mens den nynnet sin helt unike melodi, og førte meg til den største kjærligheten.

Matt skal tilbake dit han vokste opp; i byen som alltid har vært hans. Han kommer til å peke på skolene han en gang gikk på, slik han alltid gjør. Han kommer til å møte venner og andre kjente; folk som har betydd mye for han. Han kommer til å få den følelsen en bare får når en er hjemme; nært og kjent, trygt og forutsigbart. Han kommer til å myse mot solen og vite at alt dette, det er og vil alltid være hans.

Familie. Som for første gang skal møte Odin. Et barnebarn, en nevø, en fetter. De skal bli kjent, bli komfortable. Hender skal leies, fang skal sittes på. Minner skal skapes, bilder skal forevige øyeblikkene.

Vi er klare. Klare for Australia.

Sandra-Matt-37