mother

I’m a mum now. People tend to ask me “isn’t it amazing being a mum?”, and yes of course the answer to that is “yes”, but I’m not always sure “being a mum” necessarily covers how I feel.

I feel like the same person I’ve always been. I don’t feel older, or necessarily wiser, or even more mature. I still get freaked out by the most ridiculous things, like a scary movie on TV, or being home alone after dark. I’m still brave enough to do the things I’ve always done, like moving continents or striking up a conversation with a stranger. I’m still me, with all the good and the bad that comes with that.

All I know is that there is this precious, beautiful baby boy in my care that needs all the love and attention I can give him. That I’m willing to protect him with my own life if I had to. That my life and my happiness from now on is totally depended on his life and his happiness. That when I look into his little eyes and smile, and he smiles back, my heart explodes inside my chest.

And he is my whole world. My human. My heart will never be the same; the layers are gone and it no longer has the ability to protect itself from hurt. I’ve become the person who cries at a news story, from reading a book, from watching a reality show about love on TV. From hearing a sad story about a child. Just like all the other mothers in the world.

So yes – it is amazing being a mum. Just in so many more ways than words could ever describe.

red-heart-tree

crazy, english summer

There is nothing that screams melancholy more than Faithless does, well to me at least.
Their tracks remind me of my youth – young & vulnerable, and bound up in a quest for love & affirmation.
This track is particularly dear to me – crazy english summer – and the lyrics make me feel sombre & quiet inside, in the most beautiful kind of way:
Fields of fire that passed the train.
The sky is victorious but here comes the rain.
Friday is taking me home again,
And I’ve nothing but you on my mind.
Grass is greener without the pain,
I think that I’m changing but I’m just the same
My sun is a ascending again
And I’ve nothing but you on my mind
Sometimes I feel like I’m glad to be free,
Sometimes I still want your arms around me
Sometimes I’m glad to have left you behind,
The Crazy English Summer has put you back on my mind.
Life’s a riot a lover a friend,
Pity the day that it has to end
Friday come speed me home again,
I’ve nothing but you on my Mind.
Sometimes I feel like i’m fine on my own,
Fifty Thousand miles from home.
Sometimes I’m weak and the past is my guide,
Summer returns and puts you back on my mind
hqdefault untitled9

 

Etterlysning: sunt, norsk bondevett

Det har blitt skrevet en del ting i media den siste tiden som har tvunget meg til å sette pauseknappen på ammetåken for å skrive et par ord selv….

Det er ikke lett å være norsk i Norge i dag. Det er jo tross alt så mye man må forholde seg til. Fedrekvoter, subsidierte barnehageplasser, foreldrepermisjon med 80% lønn, eller 100%? I tillegg har man livsviktige ting å passe på, som for eksempel at man føder barnet sitt før 1. september for å unngå å matte gå hjemme i over ett år (Gud forby), og ikke minst at barnet ikke bør veie mye over 3 kilo når det blir født. Vi har jo tenkt å få formen tilbake ganske kvikt. Glem konfliktene i Midtøsten, IS, hodehugging og ebola virus. Vi sitter jo tross alt her med en regjering som ikke vil oss det beste!

Eller?

For vel 3 uker siden fødte jeg mitt første barn. En vakker, frisk og velskapt gutt på 3.8 kilo, med 10 fingre og 10 tær. Han er fantastisk. Jeg er nå hjemme i mamma permisjon, med full lønn selvsagt, for slikt er jo en selvfølge her til lands. I tillegg fikk jeg et brev i posten i går, fra NAV, med informasjon om at jeg nå også skal få barnetrygd til barnet mitt hver måned, ja ekstra penger i kassen, bare fordi, men selvsagt, en selvfølge for noen. Jeg var inntil nylig bosatt i Australia, med jobb, hus og mann. Livet var godt for to voksne uten barn i en storby,  uten ansvar, uten trang til verken barnehageplass , kort vei til jobben eller fleksibel arbeidstid. Da vi bestemte oss for at tiden var inne for å stifte familie, forstod vi hva vi stod ovenfor down under: mamma permisjon på kun 12 uker til minstelønn, dyre, private barnehager, ingen garanti for å få jobben tilbake etter endt permisjon, diskriminerende arbeidsplasser og kvinnelige, barnløse sjefer på 40 som står klare til å gjøre livet ditt til et helvete når du kommer tilbake på jobb med halen mellom beina som arbeidene småbarnsmor. For hvordan våger du å tro at de to rollene skal kunne kombineres? Og hvordan kan du overlate barna dine til å bli oppdradd av fremmede (i barnehagen?) Shame on you.

Så vi dro til Norge. Landet hvor både olje og honning flyter, sammen med folkelige verdier og moderne meninger rundt hva som er en forsvarlig familie politikk. Vi dro til landet hvor det har blitt bestemt at vi, som foreldre til ett barn, skal få 970 kroner ekstra i måneden bare fordi, men selvsagt, en selvfølge for noen. De som aldri har bodd utenfor Norges grenser, og ikke har kjent på kroppen hvordan en nasjons intern politikk verken er basert på snillisme eller sosialisme.

Perspektiver. De er viktige å ha. Uten dem, kan selv den mest forsvarlige politikken virke som et brudd på menneskerettighetene.

Å kunne unnfange et barn og bære det frem til termin, for så å føde et velskapt barn. Finnes det en større velsignelse? Ikke om vi skal tro TV Norges neste storsatsing, ”Ønskebarn”. Selv gråter jeg en skvett hver gang reklamen kommer på tv . Barseltårer, kanskje.

Det øyeblikket jeg fødte mitt eget barn, da han kom ut av kroppen min og jeg så det, med mine egne øyne, står ut som mitt livs største øyeblikk. Jeg ser for meg at når livet mitt en dag flasher foran øynene mine, vil dette synet, og øyeblikket, spilles om og om igjen på netthinnen min.

Kroppen min er ikke den samme, og hvorfor skulle den være det? Jeg stryker meg over magen, den som nå er større enn før, og tenker at der inne bodde han, gutten min, i 9 måneder, før han kom ut til meg som ved et mirakel jeg enda ikke helt forstår. Jeg er ikke den samme. Hjertet mitt er for første gang fullstendig overfylt av kjærlighet. Til tider føles det som om det skal briste. Hvorfor skulle da kroppen min være den samme? Og hvorfor skulle dette være et mål? Derfor var det trist å lese en rekke artikler i Aftenposten forrige uke, om hvordan Norske gravide kvinne slanker seg under svangerskapet for å føde et barn med lav fødselsvekt, og at dette til og med er sett på som status i visse kretser. I tillegg er presset med å komme i gang med trening etter fødselen høyere enn noen gang, gjerne samme uken som man har født. Den første gang jeg leste om dette var da Caroline Berg Eriksen, a.k.a Fotballfrue, poserte i blondetruse og med sixpack 4 dager etter fødselen av datteren sin, som for øvrig veide kun 2.8 kg. At dette har nå blitt noe som vanlige jenter i blant oss (d.v.s jenter som ikke direkte lever av utseende sitt) prøver å gjenskape, er hårreisende. Kroppen trenger hvile etter en fødsel, ikke trening! I Afghanistan skal kvinnen hvile i 40 dager etter en fødsel, og andre familiemedlemmer kommer på døren både for å vaske huset og lage middag. Er det ikke da et paradoks at vi i heldige Norge skal klare alt dette selv, og i tilegg se ut som om vi aldri har vært gravid en uke etter etter fødselen?

Nei, det er ikke lett å være norsk i Norge i dag. Det er faktisk fantastisk. Men midt oppe i alt det fantastiske er det en fare for at vi holder på å glemme hva som betyr noe, og hva som ikke gjør det. Med ekstrem rikdom og velstand, blir bagateller lett til problemer, og befolkningen mister fotfeste. La oss for Guds skyld beholde det sunne, norske bondevettet – det er stikkord for en fornuftig og nøktern fremtid her til lands.

the new july

when i was living in melbourne, july was the coldest month of the year. i had started to associate july with short, rainy days, poor indoor heating systems, blankets & rugs & trackies, electric blankets in bed, cardies & mockies, bottles of red on a wednesday night and lots and lots of hot chocolate.

in norway, july is the month of absolute summer joy. the days are humid and warm, and as most people are on holiday from work, there is this real sense of peace and serenity around us. traffic is good, supermarkets half empty and the residential streets are filled with happy kids on school holidays. the rugged fjord landscape has been turned into impromptu swimming spots, and people are setting up their little “take away” barbecues anywhere and everywhere. our short winter days have been replaced with never ending summer nights, that just go on and on, and you wonder when you’re going to be able to have an early night, because it is simply impossible to hit the sack before 1 am. in the balmy night, we dream of dark, green grass, and black rocks leading into the dark blue sea. in the morning, we wake early, full of anticipation of what’s to come, another day in july, the month we dream of all year, and that keeps us sane during the darkest of times.

sometimes, you couldn’t ask for more, and we know it so well. this is bliss, this is life at its best, knowing that everything happens right now, and we are lucky enough to be here to experience it.

IMG_7748 IMG_7759  IMG_7775

new country, new blog

I wasn’t quite sure if this blogging thing was right for me. That’s why I kept quiet for ages, and let my old page turn dusty.

Now I’ve got a second wind, after the talented hjartesmil worked her magic and created this new, pretty page for me.

So much has happened in my life in the last 6 months. New country, new home, new job, new daily life, new routines, new existence. Baby boy due in 8 weeks. Matt practicing his Norwegian with me every night at the dinner table. Feeling like life is starting again, somehow, and that the past is just a distant dream. All thanks to this growing presence within, the one I can feel, but who I don’t know yet. It’s a beautiful thing.

aurland2

aurland

photo

1 3 4 5