Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431

En etterlengtet bestemor

Lykken er…

  • Å ha en bestemor som kommer helt fra Australia for å tilbringe tid med seg
  • Å kunne våkne om morgenen, ha fri fra barnehagen, og vite at bestemor er i huset
  • Å løpe rundt i en grønn by, mate duene, nyte sommeren
  • Å være snart 2 år, med en bursdag like rundt hjørnet
  • Å være så inderlig elsket, av mange personer, på tvers av kontinentene

IMG_0848

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Onsdags tanker

Sangen på radioen, en tilfeldig onsdag, trekker meg plutselig tilbake til farne tider. Til tider da jeg ikke ante at det var akkurat dette øyeblikket, denne tiden, som skulle vise seg å være den frieste tiden i livet mitt. At det er nå det skjer. This is it. Jeg ante jo ikke det da. Jeg vet heller ikke om det var mulig å ane det da. Slik er livet. Alt blir klart for en først når det er over.

Jeg savner det. Den tiden. Jeg gjør det. Men på samme tid er den så fattig. Jeg var så ung, så intetanende, så lite vant til livet, og dets utfordringer. Selv om jeg sitter her nå, i midten av en regnfull norsk sommer, på jobb, med papirarbeid foran meg, så er livet mitt totalt sett så mye rikere nå. Ungdommens tid er så angstfull, jeg savner ikke det, den er så rotløs, jeg vil ikke dit igjen.

Det gjør likevel vondt å vite at det er sånn livet er, at det kommer og går videre, helt uten noe forvarsel, går det bare videre. Det er ingen som advarer en, som sier til en, at det er nå du er ung, at det er nå du lever, kanskje er det noen som prøver å si det, men du hører ikke etter, klarer ikke ta det inn. Nå innser jeg, at mange ting vil aldri skje igjen, men nye ting åpenbarer seg hele tiden. Man kan bare ikke gå tilbake. Det er umulig å gå tilbake.

IMG_0414-2

 

Ingen er som deg

Det er ingen som gjør meg så glad som deg, gutten min.

Det er ingen som får hjertet mitt til å smile mer enn deg, vakre deg, når du kommer mot meg og skal fortelle meg hva som skjedde i barnehagen i dag.

Det er ingenting som er så fullkomment som de øyeblikkene hvor vi er nære, og du legger deg inntil meg, fordi du trenger det, og fordi jeg er mammaen din.

Det er ingenting som gjør mer vondt i meg enn når du gråter, etter at du har slått deg, eller noe gikk galt.

Det er ingenting i verden som kan måle seg med tiden jeg er sammen med deg, når jeg får se deg vokse, utvikle deg litt mer hver eneste dag, bli litt klokere.

Å se deg forstå litt mer av denne verden i lever i for hver dag som går, og se at du er trygg i den.

Å se deg vite at du er elsket, at vi alltid passer på deg, at du er fri til å ta stegene litt lenger bort fra oss, fordi du vet at vi alltid er der, at vi aldri forsvinner fra deg.

Det er ingenting i verden som føles bedre enn å overgi meg til kjærligheten jeg har for deg, gutten min; å se verden gjennom nettopp denne kjærligheten har gitt meg meg ro i sjelen, og mykhet i hjertet.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with f2 preset IMG_0751

En helg i juni

Helgen var akkurat slik helger i juni skal være.

Tidlige morgener, med solen som skinner rett inn soveromsvinduet (og nok en påminnelse om å kjøpe tette blendingsgardiner).!

Lange frokoster i morgen-solskinn på terassen, med god kaffe og enda bedre eggerøre på surdeigsbrød!

Processed with VSCO with f2 preset

Bading og leking, og litt soving i skyggen for en liten kropp når den trenger det.

Hjemmelaget lørdags-pizza, med mozarella, fetaost, chorizo, mais og fersk basilikum.

pizza

Besøk av familie, som koser og leker, og er verdens beste “dadda” for Odin

Processed with VSCO with b1 preset

En kjempefin helg i juni!

Den lille, store gutten min

Den lille, store gutten min ble plutselig så stor. Han har fått nye sommer joggesko, og langt hår. Han liker å løpe langt bort fra meg, men forstår at det lurt å komme tilbake. Han legger hodet sitt i fanget mitt, koser inntil meg og sier “mamma” akkurat slik at hjertet mitt smelter.

Han kan sitte helt rolig å se på en tegnefilm, helt oppslukt i handlingsforløpet. Når jeg spør om han er sulten, ser han på meg med et smil, rister på hodet og sier bestemt “nei”.

Når jeg leverer han i barnehagen om morgenen, tar han med seg nistematen inn og snur seg i det han går gjennom døren, ser på meg med et modig blikk og sier “hade mamma”. “Kor e pappa” utbryter han når vi kommer hjem om ettermiddagen og han savner pappaen sin.

Den lille, store gutten min. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig er han så stor.

IMG_0407

Våren

Da var den endelig her. Våren. Etter det som har føltes som en utrolig lang vinter, begynte endelig temperaturene å stige i mai. Over et par varme, solfylte dager forandret naturen seg totalt og grønne blader kom til over alt. Jeg går sene turer om kveldene og tar inn synet av det utrolig vakre, grønne gresset i veikanten. I den bleke, fargeløse vinteren glemmer jeg alltid hvor vakker våren er.

Som vanlig er våren kvikk; jeg ventet og forberedte meg i april, men luften var fremdeles kald, og regnet og de mørke skyene hadde fremdeles overtaket.  Så kom mai og våren sprang ut i full blomst over en uke med solskinn. Og plutselig, før jeg nå vet ordet av det, er det snart juni. Snart sommer. Det er lyst når vi legger oss om kveldene. Så utrolig vakkert. Jeg blir glad og trist på samme tid, for jeg vet hvor dyrbare disse dagene frem mot midtsommer er,  men de forsvinner så fort. Jeg begynner allerede å tenke på høsten som ligger bak og ulmer, den er alltid der, minner meg på at det skal bli mørkt igjen, at dette ikke kommer til å vare.

Men for nå, så skal jeg bare nyte. Bare leve, puste og drømme inn våren. Ta den inn i kroppen min og nyte den i fulle drag. Være ute og puste inn naturens lukter; alle blomstene, alt det grønne, solen, våren!

IMG_0343IMG_0344IMG_0374

 

Om tid

“Jeg kjeder meg sånn, kan ikke tiden gå fortere”, sier niesen min på 10 år til seg selv, i rommet ved siden av der jeg sitter.

Jeg husker hvordan det er å være 10 år.

Jeg husker hvordan dagene går uendelig sakte, og livet er som en uendelig lang vei foran en. En vei en tviler på at noen gang slutter. Tankene går iallefall aldri dit, til slutten, når man er 10 år.

Jeg husker følelsen av å ha uendelig muligheter foran seg, og å være sikker på at bare jeg blir voksen, så blir alt fantastisk.

Hvordan det er å kjenne kriblingen i magen bare ved tanken på fremtiden; på livet etter barneskolen, videregående, studentlivet, musikk, reiser, å finne den rette, få barn, bare livet, og alt det som livet skal bringe.

Jeg husker den tiden, når det ikke fantes noe slutt, eller begynnelse for den saks skyld, når dagene bare skyllte inn som rolige bølger, og så ut igjen om kvelden, med en følelse av at slik skal det være til evig tid.

Nå er dagene mest som som korte glimt jeg prøver å huke tak i, prøver å føle noe i, prøver å tenke over, men ofte er de over før jeg får kjent eller tenkt så mye.

“Jeg orker ikke at tiden går så fort” hvisker jeg til meg selv i rommet ved siden av den 10-år gamle niesen min.

Jeg er fremdeles ung, men jeg vet om slutten nå.

IMG_7300

 

 

1 2 3 4 5