Husmor logistikken

Her er en tekst jeg skrev forleden, når jeg følte meg sånn cirka 100% som en husmor. Den er skrevet med en god porsjon ironi, fordi jeg elsker å sette ting på spissen! God lesning 🙂

En gang for ikke så veldig lenge siden, reiste jeg verden rundt på kontinuerlig basis. Jeg gjorde yoga i India, så på buddhister og templene deres i Laos, gikk på fullmånefester i Thailand, sjekket ut verdens eldste tempelruiner i Kambodsja og besøkte hver eneste strand som fantes i Australia, for å nevne noe. Så skjedde det noe. Jeg ble mamma.

To barn har blitt født i løpet av en toårsperiode. Jeg løper nå mellom barnehagen og amming, mellom Rema 1000 og apoteket, og i tillegg har jeg begynt å merke noe vesentlig i det siste: jeg har forandret meg.

Det hele begynte med at jeg satt i en sosial settting hvor husvask ble diskutert, og istedenfor å fnyse av temaet, hørte jeg plutselig stemmen min høyt og tydelig si: «jeg bruker den engangs moppen fra JIf, den er utrolig god til å vaske vekk middags-restene fra gulvet med.» To sekunder senere sitter jeg der, totalt forvirret over mitt eget utsagn og med en sterk følelse av at jeg ikke er meg selv, mens seks andre mødre/venninner sitter og venter på at jeg skal utdype dette høyst interessante temaet. Hva skjer?

Jeg kjenner det har tatt over sinnet mitt nå. Diverse husmor logistikk. Husk milo til ullvask, hvordan få vekk flekker fra tøy, hvordan lage kvikke og næringsrike middagsmåltider med en hånd, alltid ha grovbrød med leverpostei i hus til kveldsmaten, hvordan holde huset ryddig nok til at det i det minste er hyggelig å være der, hvordan lettest få smuler opp fra kjøkkengulvet uten å støvsuge, ha klar sunne snacks for sønnen min i det han kommer hjem fra barnehagen, hvordan faktisk holde seg til en handlerunde i uka, planlegging, planlegging, planlegging, frysing av brød, frysing av alt egentlig, bretting av kilometer på kilometer med tøy, alltid ha nok bleier i skapet, lette snacks tilgjengelig for foreldre med lavt blodsukker, ja dere skjønner tegningen.

Og jeg kjenner ofte på at siden husmor logistikken som regel er mer enn nok å å holde styr på for et menneskehode, gjør det direkte vondt i hjernebarken dersom jeg våger å la tankene mine flyte til andre, mer kreative ting. De hjernecellene mine som en gang var både eventyrlystne og spontane, er nå kraftig bedøvet og tilsidesatt, og som et resultat befinner jeg meg konstant i et slags tanke-maraton hvor planlegging og rydding alltid står øverst på listen. Hjelp!

Hvem er denne nye meg? Jeg som en gang reiste verden rundt, som tok risikoer og aldri var redd, som lo av ulike sikkerhetstiltak, og bare skulle være ung for evig? Jeg har nå blitt redusert til en hverdags kjerring som iherdig tørker opp smuler, rester og dritt fra gulvet etter ungene mine. Jeg er fremdeles «bare» 33, men likevel er det som om jeg på magisk vis har entret en annen verden, og på grunn av disse ungene mine, har jeg nå blitt en snusfornuftig, sikkerhets-opptatt og hverdagslig mamma-figur. Jeg føler meg faktisk eldgammal, og er opptatt av helt håpløse ting, som økologisk bomull, samsoving og siste forskning innen barneoppdragelse. Hvordan skal dette gå egentlig? Når skal jeg finne tilbake til meg selv? Frie, bekymringsløse og ungdommelige meg?

Det tar kaken når jeg har en venninne på besøk, med ungene sine selvfølgelig, og vi bruker to timer på å snakke om ungenes leggetid! Resten av tiden bruker vi på å mekle mellom ungene, og prøve å snakke høyt nok til at vi hører hverandre gjennom lydmuren som til stadighet blir brutt av ungenes lek på stuegulvet. Ikke en eneste gang snakket vi om når vi var ute på en herlig middag i byen sist, eller om vi planlegger noen spenstige reiser til Asia. Det går simpelthen kun i unger og hverdags pjatt! Jeg lurer på når denne koloniseringen av hjernen min skal ta slutt. Eller er det bare i å innfinne seg med at dette maset kommer til å fortsette helt inn i pensjonsalderen?

Men, det hører vel også med til historien at jeg har lært mye av den nye meg. Hun er ikke så verst egentlig, denne dama, som nå har ansvar for to små mennesker. Hun har, takket være ungenes ankomst, nådd nye høyder innen effektiv jobbing og multi-tasking, og hun smiler fortsatt etter netter med kun 5 timers søvn (ikke sammenhengene vel og merke). Hun er ti tusen ganger mer tålmodig, denne nye meg. Hun er emosjonell og gråter av alt mulig, favorittprogrammet hennes er “fødeavdelingen”, og hun blir kjempesint når hun leser om urettferdighet. Hun er en mamma med alt det som mamma rollen innebærer, og det nytter ikke å se seg tilbake nå.

Det er vel egentlig bare å forberede seg på at livet har tatt nye veier, vel vitende om at når alt kommer til alt, så kan verken historiske tempelruiner i sør-øst Asia eller strandferier i Australia måle seg med hverdags gleden disse små barna mine gir meg, helt gratis, hver eneste dag. (Helt sant).!

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

Om å skulle bli mamma for andre gang

Det kom plutselig over meg i natt. Sånn rundt klokken 04:00. Regnet tappet lett mot ruten. Mørket gjorde tankene mer dramatiske enn de kanskje egentlig er. Det har som regel den effekten.

Jeg så for meg den vesle gutten min i rommet ved siden av, sovende, drømmende. Og for første gang tenkte jeg ordentlig gjennom hvordan den neste måneden vil bli for han. Vil han forstå alt dette som skal skje? Hva vil han tenke når jeg plutselig er borte, på kvinneklinikken, og hvordan vil han reagere når han kommer på besøk der for første gang?  Vil han gråte når han må gå hjem igjen? Hvem vil gråte mest, meg eller han? Hvordan vil han synes det er at mamma har fått en ny baby? At han må i barnehagen, mens babyen får være med mamma over alt. Hadde aldri tenkt at tankene om alt dette skulle bli så vanskelige, men klokken 04:00 i natt, 13 dager før termin, lå jeg altså der.

Første gang jeg skulle bli mamma, handlet denne tiden mer om tanker om fødselen og det faktum at jeg ikke hadde peiling på verken babyer, barseltid eller amming. Nå tenker jeg mer på han som allerede er her enn hun som kommer. Hvordan vi skal tilrettelegge slik at ting blir mest mulig ok for han i alt dette nye. Han er enda så liten, bare 2 år, og tankene mine er helt og holdent fokusert på han og hvordan han skal få det greit med alt dette.

Men nok en gang er det alt dette ukjente som vekker meg i natten, akkurat slik som første gangen jeg skulle bli mamma. Denne gangen handler det om hvordan det blir å være 4, ikke 3. Et like ukjent territorium.

Jeg føler jeg nok en gang stor ovenfor ukjent hav. Jeg aner ikke hva som skjuler seg under bølgene.

img_2215

Permisjons-fredag!

I går kom endelig min etterlengtede permisjons-fredag, og siste dag på jobb før mamma permisjonen offisielt starter på mandag. Det er rart hvordan denne datoen blir noe å jobbe frem mot, nesten på lik linje med termindato, som om verden begynner på nytt nå som jobb er ferdig, og jeg kan konsentrere meg om å hvile, vaske babyklær, gjøre klart baby rommet, og ikke minst gjøre de siste innkjøpene. Det er nesten uvirkelig å skulle kjøpe bittesmå smokker, og bleier i størrelse 2! Så vel som amme innlegg, og små ull bodyer som skal holde babyen varm den første tiden i november.

Da jeg var på kontroll hos jordmor i går (forresten en perfekt ting å gjøre på permisjons-fredagen), sa hun “nå kan du godt pakke fødebagen, slik at den er klar”. Vi snakket om fostervann og rier, og det hele begynner å bli mer virkelig, men det er også rart å vite at det skal skje, og det nå snart. Jeg er ikke ambivalent, men det føles uvirkelig, kanskje fordi tiden har gått så fort nå de siste månedene, og hodet ikke helt henger med kroppen.

Jeg føler meg for det meste veldig bra, selv om gåturene blir kortere, og behovet for å hvile blir større for hver uke som nå går. Jeg er heldig som har hatt et svangerskap uten komplikasjoner, bare med helt vanlige symptomer som trøtthet og litt bekkenplager dersom jeg styrer på for mye eller går en alt for lang tur. Jeg føler takknemlighet for kroppen min som nok en gang gjør en vanvittig god jobb og lar meg få produsere enda et etterlengtet barn, og for at vi skal snart skal få oppleve det største i verden: å bli foreldre til enda et lite barn, at vi skal få kjenne hvordan hjertet vokser og utvider seg i møte med dette fantastiske mirakelet, som man liksom ikke finner helt ord til å forklare.

Nå skal jeg nyte høstdagene ute, og kjenne på spenningen i luften, over at alt snart skal forandre seg. Snuse inn den kalde høstluften, og vite at snart er vi fire. Fire mennesker i verden som vil bety alt for hverandre.

Processed with VSCO with f2 preset

The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

– Olav H. Hauge –

Dette diktet av Olav H. Hauge er så vakkert, og jeg tenker på hvor mye denne mannen egentlig forstod om livet, selv om han bare levde et enkelt liv på et småbruk i Ulvik.

For meg, får dette diktet så utrolig godt frem selve mystikken ved livet, og håpet som vi alle bærer på, om at noe vidunderlig kommer til å skje, og at det er like rundt hjørnet, hele tiden. Og at det er netopp dette håpet som holder oss gående, at vi skal få oppleve at drømmene våre blir til virkelighet, og at vi en dag skal befinne oss et på et vakkert sted, både fysisk og psykisk, “på ein våg me ikkje har visst um”.

Så utrolig fint, på alle måter!

Forandring

Det er som om det ligger i luften, som om det viser seg i horisonten der fremme, et sted, men jeg ser det ikke enda, vet bare at det skal skje, som den dagen du lå på sofaen og sov, i bare body og strømpebukse, og jeg satt meg ned med deg, strøk deg over kinnet, kjente varmen fra pusten din, vel vitende om at du i morgen skulle begynne i barnehagen, at et nytt liv skulle begynne, både for meg og deg, og at tiden ikke lar seg stoppe, selv om klumpen i brystet vil det.
Og jeg sørget over alle de dagene sammen med deg som nå var over, et avsluttet kapittel, ferdig, og jeg visste det så godt, kjente det så sterkt i hjertet, at vi aldri skulle komme tilbake hit, at jeg aldri skulle få se deg akkurat slik, på denne måten, så sårbar, så vandt til dette vesle livet, sammen med meg, vårt lille liv her, sammen, var nå over, og du skulle aldri kjenne det igjen, slik du hadde kjent det så lenge nå, og tårene brant i øynene, for å innse nettopp dette, gjør livet så innmari vondt, men også godt, å leve.

 

odin

Inspirasjons-tyranniet

Hvis jeg må lese enda en artikkel, eller et blogg innlegg, hvor fasadene om et trendy, interiør-riktig hjem kombineres med 3 unger og fulltidsjobb, så spyr jeg.

Hva er det som skjer med verden? Skal man sluke alt det som dukker opp på dagens Internett, er jeg redd det er oppskriften på depresjon og ulykkelighet.

«Inspirasjon» kaller bloggerene det, og gjemmer seg bak fasader hvor babyer sitter på rene, eike-hvite gulv, i hvite (og selvsagt rene) klær, mens mor og far leser avisen, spiser croissanter og trykker på macen. «Slik har vi det hjemme» innlegg viser intet annet enn nypolerte hjem, fasjonable marimekko kopper og varm gjærbakst, rett fra ovnen så klart, mens 3 unger sitter pent på stoler og «hjelper mamma å bake». Vi lar oss «inspirere» av disse bildene, eller la meg heller si «torturere», for når 2-åringen min hjelper meg med gjærbaksten, er det alt annet enn inspirerende!

Men tro meg, jeg har gått veien selv. Da var jeg var nybakt mor for 2 år siden, med alt det som den situasjonen medfører, var jeg både opptatt av å ha et rent hjem og se ut som om jeg taklet alt dette nye helt perfekt. «Don´t worry, we´ve got this», tenkte jeg da besøkende ramlet inn i døren og jeg bare var sjeleglad for at jeg hadde tvunget mannen til å støvsuge klokken 11:30 kvelden før. Jeg prøvde meg på bakverk mens ungen sov og jeg i virkeligheten bare skulle hvilt litt selv. Og jodda, jeg endte riktignok opp med nybakte boller som jeg kunne poste et bilde av på instagram (se hvor flink jeg er!), men også en ekstrem frustrasjon over hvor sliten jeg var senere på dagen når jeg ikke hadde brukt tiden riktig til å hvile når jeg kunne!

Jeg har alltid vært en ryddig person, og hadde store problemer med å innse at det å få barn, innebærer å gi slipp på en hel del ting som ikke lenger er mulig (iallefall ikke for meg, om jeg skal ha energi til å ta meg av barnet og meg selv). Jeg leste «inspirerende» blogger og websider, jeg scrollet nedover instagram for enda mer «inspirasjon», og på den tiden, for 2 år siden, slukte jeg det meste rått. Jeg styrte og plukket i mitt eget hjem, prøvde febrilsk å holde det ryddig, og det er jo til en viss grad mulig når man har en baby (som ikke kan gå!). Jeg var fornøyd med min egen innsats og speilet meg selv gjennom all denne inspirasjonen jeg fant på nettet. Helt til ungen begynte å gå, å løpe, å kaste, og å leke her og der og over absolutt alt. Boblen sprakk. Knekkebrød smulene begynte å dukke opp på de mest umulige steder. Teppet i tv-stuen lukter råtten melk hvis du lener deg inntil. Bolia sofaen har til tross for et beskyttende teppe over seg, fått permanent skade. Ungen har tegnet på veggen OG på Strings hyllen i stuen. Hjemmet mitt, en gang inspirerende, ble mer og mer brutt ned for hver dag. Og veikrysset kom: hva i helsike skal jeg gjøre?

Jeg besøkte noen venner, som bor i et helt vanlig hus, med helt vanlige møbler, og 2 barn. De har voksduk på bordet, og spiser helt vanlig, norsk mat. For en befrielse! Barna leker overalt, og foreldrene er ikke redde for verken hybelkaniner eller andre utysker, men lar hjemmet være et sted hvor barna får totalt utfolde seg. De driter i interiør, eller i trendye saker. Det ble vendepunktet for meg. Nå er det nok!

Så nå har jeg sluttet å surfe nettet for «inspirasjon». Nå har jeg sluttet å kjenne den følelsen av håpløshet, når bloggerne displayer sine super-trendye hjem og rene gulv. Nå vet jeg at det meste av dette bare er fasader, og at det bak det hele antageligvis står en super sliten mamma eller pappa, som bare løper fortere og fortere i hamsterhjulet, rundt og rundt og rundt, og dessverre ikke klarer å stoppe.

Egentlig er det hele bare mest trist. For midt oppi jakten på perfeksjon, ligger en helt forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

Den har jeg heldigvis kvittet meg med nå.

img_1764 img_1765 img_1763

 

Matro

I sommer skrev jeg et bidrag til skrivekonkurransen “Matro”, som ble lansert av det norske mat og merke-varehuset mills, gjennom kvinneguiden.no

“Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet. Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.”

Da jeg var på Kreta i sommer, fikk jeg den gode nyheten om at bidraget mitt hadde blitt valgt som finalist i konkurransen.

I dag ble bidraget mitt publisert på kvinneguiden.no

Du kan lese det her 

IMG_1643

1 2 3 4 5