3 uker uten sosiale medier

Det begynte med at jeg kjente meg så sliten. Så lei. Telefonen var alltid innen rekkevidde. Instagram var verstingen. Jeg kunne forville meg inn i universet der og tiden bare forsvant. Tid er noe jeg verdsetter høyt. Tid til å gjøre yoga etter barna har lagt seg. Til å skrive litt på en novelle. Lese litt videre i en bok. Gå en tur en mild sommerkveld, bare puste dypt inn, være. Lese en avis. Se en film. Jeg har aldri vært en stor facebook eller instagram bruker. Men den lille tiden jeg brukte i løpet av en dag, eller kanskje mer begjæret mitt etter å endelig komme til et punkt i dagen hvor jeg kunne sette meg ned med telefonen, gjorde at jeg skjønte at noe måtte endres. Både meg og mannen min er soleklar på at vi ikke sitter med telefonen foran barna våre. Vi er sammen med dem, på ordentlig, når de er våkne. Vi vil ikke at barna våre skal ha foreldre som helt ukritisk sitter med en telefon i hendene og scroller. Derfor skjermer vi dem, hver eneste dag. Vi synes det er fint at sønnen vår på snart 3 år aldri bruker telefonene våre, eller spør om å få bruke de. Han leker, fantaserer, finner på ting. Han har ingen interesse for snap chat, eller andre apper. Det var først når han hadde lagt seg, at jeg grep etter telefonen. Og jeg ble bare så sliten av dette begjæret. Så, for 3 uker siden nøyaktig, bare sluttet jeg. Sluttet å logge inn på appene på telefonen min, på facebook og instagram. Sluttet å føle at jeg må dokumentere det hver gang jeg bestiger en fjelltopp, eller lager et godt middagsmåltid. Det er ikke noe galt i det, men jeg trengte bare en pause.

Den første uken var rar, jeg hadde kanskje abstinenser, for jeg var litt sur og hadde litt vondt i hodet. Etter den første uken var over, visse jeg at pausen hadde kommet til riktig tid. Jeg fikk plutselig et overskudd av tid, som jeg kunne bruke på positive ting, som yoga, jogging, lesing og andre ting jeg liker. Nå i den tredje uken, har jeg kjent på en følelse av at jeg virkelig er disconnecta, og at jeg sannsynligvis har gått glipp av utrolig mye. Men forskjellen er, at nå har jeg helt ærlig ikke lyst til å logge meg på igjen. Sannheten er at jo mer tid som går, jo mindre lyst har jeg til å logge meg på.

Jeg kommer nok tilbake til sosiale medier. Men akkurat nå, er det utrolig herlig å bare leve i virkeligheten, absolutt hele tiden!

Regn rekorder og andre ting som ikke er greit

Juni, du juni. Denne måneden har ikke vært helt enkel, med masse masse regn, regn-rekorder visstnok, og jeg lurer på når vi skal slutte å få alle disse rekordene, det er en ny en hvert eneste år, regn, regn og atter regn. Jeg vet ikke om det har vært alt regnet, eller det at mormor døde tidligere i vår, eller alle de tidlige morgenene med barna, og dernest alt for lite søvn, men juni har bare vært tråkig, som å trakke i tjære, den har vært slitsom. Kanskje tidens humør er en kombinasjon av alt, og jeg kjenner at jeg lengter etter sol og varme, etter lette dager, som stryker varsomt forbi, og etterlater seg duften av sol på huden når man kryper til sengs om kveldene, jeg lengter etter å trippe rundt uten sokker, på gulvet, på terrassen, etter å sitte på terrassen lenge nok til å kjenne at det er sommer, og ikke måtte haste inn igjen og stenge døren etter meg, fordi det bare var 14 grader selv om solen er ute. Jeg lengter etter et høytrykk inni meg, som tåler å stå opp klokken 6 om morgenen og likevel være glad. Jeg lengter etter å akseptere at mennesker kommer og går i denne verden, og at døden skal skje med oss alle. Men himmelen stormer over meg, vinden er sterk i kastene, regnet øser ned, og lavtrykkene står bare i kø der ute.

Vestlandet, livet, det er så hardt av og til.

Vi hadde fint besøk fra Berlin i midten av juni. Tommy fikk tilbringe en helg på det regnfulle vestlandet

Selv om været var dårlig, så var maten vi lagde sammen veldig god!

Jeg fikk gått meg en fjelltur en sjelden ettermiddag solen kom frem, og skogen var så utrolig fin den dagen

Ellers har jeg slått et slag for god, hjemmelagd brunch når været er for dårlig til å være ute. Favoritten om dagen er eggerøre med basilikum og revet parmesan. Helt hinsides godt!

 

Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

2 uker

I dag er det to uker siden begravelsen til mormor.

Den dagen var det så kaldt ute. Vinden var så kraftig og sur da vi stod utenfor kirken, og det snødde etterpå under minnestunden.

Det var liksom vinter enda, selv om det nærmet seg slutten av april.

I dag, 2 uker senere, er det 17 grader ute. Jeg har sittet i solen og lest avisen på terrassen, mens Freya har sovet under myggnettet i vognen sin.

Jeg går med shorts og t-skjorte.

Vi har kjøpt inn engangsgrill og pølser som vi skal bruke på et fint sted i løpet av helgen.

2 uker.

Det var alt som skulle til.

Tenk om hjertet kunne heles like fort som årstidene skifter.

 

 

 

Mormor

Jeg mistet mormoren min for snart 3 uker siden. Sorgen har vært så lammende, så bunnløs. Den ruller innover meg som bølger, og hjertet mitt føles tungt i brystet.

Sorgen har vært så vanskelig å uttrykke. Den sitter mest som en stein i magen og et sår i brystet. Den finner ikke alltid ord, den klarer ikke alltid gjøre noe konstruktivt. Den har bare tårer. Massevis med tårer.

Mormor var 83 år, men en utrolig sterk dame. Hun har overlevd så mye i sitt liv. Krig, hjerteinfarkt, slag, kreft, diverse operasjoner. Derfor forstod jeg ikke at det var siste gang jeg pratet med henne, når jeg stod der ved sengen hennes på legevakten dagen før hun døde. Jeg forstod ikke at det skulle bli siste gang øynene hennes smilte mot meg, at det var siste gang jeg skulle få høre stemmen hennes. Jeg var helt sikker på at hun skulle komme seg gjennom dette også.

Sjokket var stort når jeg dagen etter fikk telefonen om at hun var død. To timer senere satt jeg igjen ved sengen hennes på legevakten, denne gangen holdt jeg hånden hennes som ble kaldere og kaldere, og gråt mot de blafrende stearinlysene som stod på nattbordet.

Alt føltes uvirkelig. Hun kan ikke ha gått bort. Ikke nå. Ikke slik. Ikke uten et farvel.

Jeg har tenkt mye på hvor utrolig heldig jeg er som har hatt en mormor. Og hvordan vi ofte ikke forstår hvor heldige vi er før personen er borte. Jeg ser tilbake på bilder av ett-årsdagen til sønnen min. Da var hun her, i stuen hos meg, pent kledd og med leppestift. Hun vil aldri få komme i ett-års dagen til datteren min.

Vi var så heldige. Og nå er hun borte.

Å miste en mormor er så sårt. Hun er kvinnen som bar frem min mor, som igjen bar frem meg. Det er så nært. Mormor er en kvinne i alle leddene av kvinner, som skaper verden. Å miste henne, og å akseptere at livet hennes er over, er så utrolig vanskelig.

I ettertid er det så lett å klandre seg selv. Jeg skulle besøkt henne mer, ringt henne mer, jeg skulle sagt til henne at jeg var glad i henne når jeg så henne på legevakten dagen før hun døde. Listen av ting jeg kunne sagt og gjort er endeløs.

Men jeg vet samtidig at hun vet at vi elsket henne. Og at vi synes hun var den fineste mormoren noen kunne tenke seg.

Jeg er så glad jeg tok dette bildet på 83-års dagen hennes, i romjulen 2016. Her er fire generasjoner kvinner representert; mormor, mamma, meg og min datter.

 

Helg!

Vi har hatt så mange fine helger i det siste. Jeg bare elsker det når alle har kommet hjem fra jobb og barnehage fredag ettermiddag, og vi fire er i huset og bare kan nyte at vi skal være sammen i to dager (dette er selvsagt forutsett at Matt ikke skal noe sted, da blir disse dagene litt mer stress!). Men ja, familieliv altså! Det er bare så fint, og jeg kjenner at hjertet mitt fryder seg når vi fire er sammen.

Denne helgen har vi hatt deilig, hjemmelaget fredags pizza

IMG_3841

Herlige, tjukke pannekaker til frokost (med flytende honning og masse bær på si)

IMG_3846

Vi har kost oss inne med lek når været var surt lørdags ettermiddag

IMG_3847

og vært ute i hagen og plantet vår blomster i dag når solen tittet frem etter lunsjtider

IMG_3866

Odin har syklet i veien med naboguttene, Freya har myst mot solen fra bæreselen og akkurat nå er klokken kvart over 8, og likevel er det lyst. Bare elsker våren, altså.

Vi hadde en deilig fish curry med torsk til middag i dag

IMG_3871

Nå har søndagsfreden senket seg, og jeg skal klemme litt ekstra på barna før de nå skal i seng.

Så takknemlig for nok en herlig helg med den fantastiske familien min!

 

Fredag

I dag er det fredag, og nesten litt vårlig ute, overskyet, lett regn, men med det spesielle lyset som lover meg at vinteren definitivt er over og at våren er her snart.

Jeg får lyst å plante stemorsblomster ved inngangen til huset vårt, gå en lang tur og puste dypt inn, synge litt ekstra til Freya mens hun sitter i vippestolen på kjøkkenet og ser på at jeg lager lunsj.

Hun har på seg klær i størrelse 68 for første gang i dag, og jeg både feirer og sørger over at hun har blitt så stor. Det er så godt, men så vemodig på samme tid, men selvsagt mest fantastisk at hun er her, at hun vokser, at hun er så frisk og fin, ler og smiler.

Jeg har kjøpt en majestetisk, hvit hortensia som skal stå på stuebordet vårt, et vårlig tilskudd til heimen vår denne helgen.

Jeg leste en artikkel i går hvor det stod at musikk har utrolig mye å si for god helse, at den påvirker oss psykisk og gir oss lavere blodtrykk, mindre angst og at den utløser masse endorfiner i hjernen vår. Det er sånt jeg alltid har følt, men som er fint å lese at faktisk er fakta.

God helg!

IMG_3839

 

 

 

Størst av alt er kjærligheten

Jeg husker fremdeles hvordan det føltes første gang hun lå inntil meg.

Jeg fikk henne på brystet umiddelbart etter fødselen, det var naturlig, fint, akkurat slik det skal være. Jeg husker hvordan hun føltes inntil meg; klam, litt våt, men varm og levende mot huden min. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, jeg bare holdt henne så tett jeg kunne, lot morsinstinktet styre handlingene mine. Jeg husker lettelsen, gleden og kjærligheten jeg følte, alt var enormt, alt var fantastisk.

Den første natten lå jeg med henne i armene alene på barselavdelingen, halvt sovende, halvt våken, i en slags transe av ekstrem lykke, høy på kjærlighet, vel vitende om at livet hadde gitt meg enda en dimensjon, at hjertet hadde utvidet seg enda en gang, og at dette var mulig, selv om det er vanskelig å fatte på forhånd.

Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, snuse på henne, hun var perfekt for meg, og jeg forstod ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten henne helt til nå. Hun var kjent for meg, som om jeg alltid hadde visst om henne, at hun skulle komme, men på samme tid, følelsen av dette store, og ukjente, dette nye, men mest fantastiske, og følelsen av at det er dager som dette, øyeblikk som dette, som står ut som de vakreste i livet mitt.

IMG_3412

 

34

I dag er jeg 34 år. Jeg har lenge tenkt på hva jeg skulle ta meg til på 34-års dagen min. Skulle vi invitere noen venner over, drikke litt vin, eller gå ut på en date, mannen min og jeg. Hva var liksom en god plan for denne dagen?

Så var det en kveld nå i uken. Jeg tok på spotify på kjøkkenet fordi jeg skulle rydde litt mens Matt gav Odin kveldsbadet nede. Det var mørkt ute og jeg holdt Freya i armene mine. Jeg liker en sang om dagen, Armin Van Buuren “I need you”, og den kom på og jeg hørte på teksten i det jeg fikk øye på meg selv i mørket fra vinduene. Der var jeg, i rolig dans med Freya i armene mine, og jeg innså plutselig hvor utrolig rik jeg er nå. Det var som om følelsen tok bolig i meg for første gang, og jeg fikk tårer i øynene. Jeg tenkte på hvor utrolig mye som har forandret seg siden den gangen jeg var i 20-årene og danset til lignende toner. Og i refleksjonen av vinduet så jeg meg selv som den jeg er nå; jenta som har blitt voksen, kvinnen som har båret frem og født to barn. Og jeg forstod i dette øyeblikket at jeg faktisk har alt nå, og at følelser som ensomhet og lengsel ikke eksisterer i livet mitt lenger. Barna mine betyr alt for meg, og så lenge de er nær har jeg alt i hele verden. Det er så sterkt!

Hjertet mitt er så overfylt av kjærlighet til barna mine, til mannen min, og jeg føler meg så heldig, så lykkelig, så rik.

Og derfor ble bursdagen feiret i heimen i dag, men mine to barn og mann. Vi fire. Familien min.

Jeg er så ufattelig rik.

IMG_3665

1 2 3 5