Kronikk om kontantstøtten på NRK Ytring

Denne våren har det blitt foreslått på stortinget å avskaffe kontantstøtten, til fordel for full barnehagedekning. En av argumentene som blir brukt, er at kontantstøtten hindrer integrering av innvandrerer kvinnene og således barna deres som går glipp av verdifull språkutvikling i barnehagen. Jeg er enig med dette, og ser at innvandrere trenger å integreres gjennom arbeid, da dette er en verdifull arena for blant annet språkopplæring og samfunnsforståelse. Men jeg synes likevel kontantstøtten er en god ordning og støtte til de familiene som ønsker å utsette barnehagestarten for barna sine. Jeg er for velferdsordninger som gir oss valgmuligheter, og ikke bare de som ønsker å styre oss i en spesifikk retning.

Jeg valgte selv barnehageplass for Odin fra han var 14 måneder. Det var det rette for han, meg og familien vår som en helhet. Jeg har aldri angret på det. Men selv om det var et riktig valg for Odin, er det ikke nødvendigvis slik for alle barn. Jeg har med dette i tankene skrevet denne kronikken om kontantstøtten publisert NRK Ytring, som dere kan lese her.

 

Om kontantstøtten

I Aftenpostens lederartikkel onsdag 9 mars, kan vi lese at avisen stiller seg bak forslaget om å avskaffe kontantstøtten. Argumentene som brukes er at det ikke er statens ansvar å betale foreldre til å være hjemme med barna, og at kontantstøtten i tillegg hemmer integrering av en sårbar gruppe som trenger å integreres gjennom arbeid i Norge: nemlig innvandrerkvinnene. KRF er per dags dato det eneste partiet på stortinget som fremdeles er for kontantstøtten. Høyres likestillingsutvalg foreslår både stopp av kontantstøtten og endring av barnetrygden.

Debatten om kontantstøtten er til stadighet på dagsorden, og rettmessig så. Den utgjør en av mange større utgiftsposter i det nasjonal budsjettet vårt, og er en politisk sak som engasjerer mange. MEN når Aftenposten bruker argumentene lav oljepris og en historisk flyktningkrise for å avskaffe en av de grunnsteinene som gjør oss til verdens mest familievennlige land, synes jeg vi beveger oss ut på litt for tynn is. Med denne retorikken er det vel bare snakk om tid før 49 ukers foreldrepermisjon er historie også. For hvis ikke staten skal hjelpe til med å finansiere at foreldre er hjemme med barna sine etter at de har fylt ett år og frem til toårsdagen, forsvinner ikke argumentet for at de skal finansiere det første året også?

Vi skal være forsiktige med å tenke på kontantstøtten som et velferdsgode som nødvendigvis gagner foreldre. Støtten er ment til å gi større valgfrihet til de som ønsker å utsette barnehagestart for barna sine. Grunnene til at foreldre ønsker dette kan være mange. Det er for eksempel fortsatt ikke nok forskning som kan forsikre oss at barnehagestart ved 10-12 måneders alderen IKKE er skadelig for barna. Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisol nivå ved å være borte fra mamma eller pappa så tidlig i livet, over en så lang periode som en dag i barnehage er. Det er også et poeng at barnet som til nå har vært hjemme og fått full oppmerksomhet fra mor eller far, vil i barnehagen måtte bli vant til å være sammen med opptil 14 andre barn på en gang. Det blir med andre ord betraktelig mindre oppmerksomhet til dette ene barnet, og det er ikke alle som er enig i at et barn skal måtte oppleve dette så tidlig som ved 10 måneders alderen.  I tillegg er alle barn ulike, og således deres utvikling ved 10-12 måneder. For de mest sårbare barna, vil det å være sammen med mor eller far istedenfor å være i barnehagen være det absolutt beste. Noen barn er simpelthen ikke klare for den adskillelsen så tidlig, og det må få være opp til foreldrene å bestemme dette. For andre barn derimot, som er veldig aktive og utadvendte, kan barnehagestart ved 10-12 måneder være mer gunstig. Men det er ikke noe fasit svar her, og det er derfor viktig å kunne holde et nyansert bilde av barns ulike behov ved denne alderen.

Det vi skal også være litt forsiktige med, er å la likestillingskampen føre an i debatten om avskaffelsen av kontantstøtten. Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Det er ikke rom for forskjeller eller andre måter å tenke på. Alle barn skal i barnehagen på 10 måneders dagen, og slik er det med den saken. Jeg stiller meg spørrende til at målet ser ut til å være et homogent samfunn hvor alle på død og liv skal ta de samme valgene.  Kontantstøtten sikrer i det minste at de som ønsker det, har en reell valgmulighet til å være hjemme med barna lenger. Dersom barnet har eldre søsken, har de også god nytte av at mor, eller far for den saks skyld, er hjemme en tid i livet der de trenger ekstra omsorg. Dessuten koster det samfunnet mye mer enn 6000 kroner i måneden å ha et barn i barnehage. Hvis alternativet er subsidiert barnehage som koster staten masse, kontra å være hjemme og få ingenting, blir dette en betraktelig forskjellsbehandling basert på valg. Noen får masse, andre får ingenting. I likestillingens navn.

«De neste årene vil bli svært krevende for norsk økonomi, og det norske velferdssamfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft», skriver Aftenposten som et av argumentene for at foreldre skal slenge ungene i fulltidsbarnehage på 10 måneders-dagen. Det er da finurlig at det er småbarnsforeldre som skal ta ansvar for dette. Denne gruppen er jo som regel i full jobb, bortsett fra når barna er små.  Hva med alle de som av diverse grunner ikke jobber i det hele tatt her til lands? De som hever trygd og Nav’er hele livet og sjelden bidrar med noe som helst. Når skal de måtte ta ansvar for velferdssamfunnet? Og hva med alle innvandrere som ikke er i jobb? Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at av alle registrerte arbeidsledige her til lands, er hele 37% innvandrere (2015), og dette gjelder ikke bare innvandrerkvinner som er hjemme med barn i regi av kontantstøtten. Er det ikke på tide å prøve få alle disse i jobb, istedenfor å stå og skubbe i småbarnsforeldre som allerede er bidragsytere?

Saken er den at småbarnsforeldre som regel er i jobb. Unntaket er det første året av barnas liv, og for noen strekker dette seg til barnet er to år med kontantstøtte som eneste inntekt.  Det er også viktig å vurdere oppfostring av barn som en jobb i seg selv.  Alt arbeid som foregår innenfor husets fire vegger, som for det meste er ulønnet arbeid, er viktig for den økonomiske utviklingen av landet vårt på sikt. Som samfunn har vi alt igjen for å investere tid og energi i barna våre, spesielt i den sårbare fasen som de første årene i livet deres er. Vi må ikke glemme at barna våre er morgendagens ledere, politikere og statsministre.

Hvilket leder meg til mitt siste poeng: å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv. Det er tidlige morgener med høyt aktivitetsnivå, vasking og rydding etter matpauser, utelek, høytlesing, maling, tegning og annen aktivisering. Foreldre sitter ikke hjemme og ser på God Morgen Norge med kaffekoppen i hånden og slapper av i sofaen mens de «plyndrer» staten for 6000 kroner i måneden. De aller fleste gjør en stor og viktig jobb i barnas liv, en jobb de ønsker å gjøre mens barna er små. Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.

Kvinnedagen

I dag er det 8 mars og kvinnedagen.

Eg har skreve eit innlegg til lokalavisene i Nordhordland, på nynorsk (sidan det er målforma avisene brukar). Eg synes det er viktig å beherska begge målformer, og er glad for å kunne skriva både på bokmål og nynorsk i denne bloggen. Her kjem innlegget:

Den 8 mars markerast den internasjonal kvinnedagen verda over. Medan mange europeiske og vestlege land slit med å hindra at kvinner vert diskriminerte i arbeidslivet, kan Norge klappa seg på skuldra med god grunn. Vårt lovverk og vår velferdsmodell sikrar at kvinner har høve til å kombinera arbeid og familie på ein reell og funksjonell måte. Vi treng ikkje reisa langt for å sjå at dette ikkje er tilfelle i andre deler av Europa. I land som Tyskland, Italia og Portugal har kvinner med høgare utdanning nærmast slutta å føde barn, fordi dei ynskjer å bruka utdanninga si i arbeidslivet i staden for å risikera å verta ufrivillige husmødre på heiltid. Velferdsordningar som 49 veker foreldre pengar, subsidierte barnehageplasser og ekstra sjukedagar for å vera heime med borna er ikkje å oppdriva utanfor Skandinavia, og det er i hovudsak dette som skal til for at kvinner, så vel som menn, skal kunne ha ein reell sjanse til å kombinera familieliv med arbeidsliv.

Her heime er vi i mellomtida flinke til å aldri vera nøgde med det vi har. Eg seier ikkje at alt er perfekt, men denne kvinnedagen kjenner eg faktisk for å juble over kor utrulig godt vi har det. LO og ei rekkje feministar har heilt sikkert tenkt å bruka dagen på å klaga over at kvinner i større grad vel å jobba deltid etter at dei har fått ungar. For meg handlar kvinnedagen i staden for om valet til å gjera nettopp dette.

Nemleg, valet til å vera heima med barnet det første leveåret med betalt foreldrepermisjon, delt mellom begge foreldra. Valet til at ein av foreldra kan fortsetja å vera heime med barnet etter eittårsdagen, med kontantstøtte på 6000 kroner kvar månad fram til barnet fyller to år. Valet til å heller nytta seg av ein barnehageplass og betale ein lav sum for dette kvar månad.

Så om kvinner, eller menn, vel å jobba 60 eller 80 prosent for å bruka meir tid med borna sine mens dei enno er små, kva er eigentleg problemet med dette? Er det ikkje opp til den enkelte familie å bestemma kva som fungerer for dei? Ulike familiar har ulikt forbruk, og så lenge ein får sitt eige budsjett til å balansera, er det vel ikkje naudsynt for LO eller nokon andre å blanda seg inn. Ein ting er ufrivillig deltid, men det er ei anna sak, og dei to sakene bør aldri vurderast som eit problem med same løysing. Realiteten er at mange kvinner og menn ynskjer å vera tilgjengeleg for borna sine i større grad, og dette løyser dei ved deltidsarbeid. Som samfunn har vi alt igjen for at borna kjenner seg prioriterte av foreldra gjennom barndommen.

Denne kvinnedagen er eg takksam for at eg bur i eit land som Noreg. For at eg har mogligheita til å få born OG framleis kunne gjera det eg vil i arbeidslivet. For at eg ikkje kan få sparken fordi ungen min er sjuk, og for at eg framleis hadde den same jobben å gå tilbake til etter eg hadde vore i foreldrepermisjon. For at eg kan senda sonen min til ein trygg og god barnehage der eg veit han blir tatt godt vare på kvar einaste dag, og betale ein latterleg lav sum for dette kvar månad. For at eg som kvinne kan få dei borna eg ynskjer, utan å måtte tenka på dei økonomiske tapa eller åfrykta at det ikkje er plass til småbarnsmødre i arbeidslivet.

Vi er nok ein gong dei heldigaste i verda denne kvinnedagen.

 

Når ordene stopper

Jeg hadde aldri sett for meg at noe slikt kunne skje. Ikke i Norge, ikke i Nordhordland, ikke her. Så plutselig skjer det. Hotellet som skulle bli til asylmottak fra 1 januar 2016, ble brent til grunnen i helgen. Og dette i min egen hjemkommune.

Asylmottaket skulle huse mindreårige asylsøkere, og hadde blitt godkjent av UDI bare et drøyt døgn tidligere. Det hadde vært få protester på forhånd. Lite skriverier i lokalavisene, få leserinnlegg, enda færre debatter. I det hele tatt virket det uproblematisk at Hotell Lune Huler på Vågseidet i Lindås kommune skulle bli asylmottak fra begynnelsen av 2016.

I nabokommunen Radøy, derimot, har vi hørt høylytte stemmer i forbindelse med planleggingen av et tilsvarende asylmottak der. Noen av disse stemmene har uttrykt at de synes det er problematisk at asylmottaket, som skal ligge i den vesle bygda Bøvågen, plasseres midt i hjertet av bygda. Som nærmeste nabo til barnehagen, skolen, matbutikken. Stemmene sier de er redde for barna sine. For hvem er ansvarlig dersom noe skjer, spør de. Hvordan vet vi at dette er trygt, at menneskene som kommer ikke bærer på så mye vond bagasje at de kan bli til fare for omgivelsene sine. Hvordan vet vi at den lange ventetiden fra UDI ikke gjør dem enda mer syke, enda mer desperate, spør stemmene.

Stemmene stiller gode spørsmål. For hvem er det som til syvende og sist har ansvaret for dette «prøveprosjektet» som UDI holder på med?  Det er absolutt ingen som vet hva som kan bli resultatet av at transitt –  og asylmottak nå etableres i rekordfart i både byer og på bygdene rundt om i landet vårt. Kanskje går det bra, kanskje ikke? Det er heller ingen som blir lyttet til, virkelig lyttet til, når de protesterer mot å bli nærmeste nabo til et par hundre mennesker som kommer til å sitte og vente, og det lenge, på at UDI skal gi dem svar på asylsøknaden deres.  «Dere må være rause, tålmodige, flinke», får innbyggerne høre. «Det kommer sikkert til å gå bra», får de høre. Plutselig er man usle, fremmedfryktene og bakvendte dersom man er skeptiske. Dersom man i det hele tatt våger å stille spørsmål.

I bygda Bolkesjø i Telemark har innbyggerne nylig snakket ut etter UDIs planer om å gjøre enda et hotell i den vesle bygda om til transittmottak. Bygda har 40 innbyggere, og dersom UDI og eieren av hotellet får det som de vil, kommer 650-700 asylsøkere til å huses i den vesle bygda alene. Innbyggerne er skeptiske, naturlig nok, og de er usikker på om dette kommer til å ende bra. Tjue år gamle Mina Gjerde responderte med en kronikk i aftenposten. Hun er en av flere innbyggere som lurer på om den trygge bygda deres kommer til å forbli trygg, med et så massivt inntog av asylsøkere tilstede. Hun er opptatt av å bevare bygdas særegenhet, av å ha et trygt oppvekstmiljø for familiene som bor der. Hun skriver og at det er vanskelig å se asylsøkerne haike langs veiene, uten å føle på ansvaret å ta dem med, og det hele tiden. Hun orker ikke føle det slik. Istedet stiller hun spørsmålene. Og sier klart og tydelig fra at de, bygda Bolkesjø, føler seg overkjørt av UDI, av regjeringen. De kan ikke forstå hvor rettferdigheten ligger når en bygd med 40 nordmenn skal ta imot og integrere opp til 700 flyktninger.

Men de snakker mest sannsynlig for døve ører. UDI kan i beste fall minne litt om en autoritær forelder som ikke engang ser på barnet som protesterer, men bare sier «sånn blir det, ikke noe mer å snakke om». Bestemmelser blir gjort på høyt nivå, lokalsamfunn umyndiggjort, byråkratiet hindrer innbyggerne i å få snakke med de som faktisk tar avgjørelser på vegne av oss alle. Det er ikke lett for de som våger å stikke seg ut, de som tørr å stille spørsmål, de som velger å ikke tie, slik den enkleste løsningen ofte er. Mina fra Bolkesjø har vært både på Dagsrevyen og God Morgen Norge, ikke fordi hun nødvendigvis representerer så mye kunnskap, eller er spesialist på det hun snakker om, men fordi hun er en av de få som tørr å stå frem i full offentlighet og si nøyaktig det som veldig mange tenker. Men heksejakten er aldri langt unna, og man risikerer å bli kalt både rasist og fremmedfrykter dersom man våger å ytre seg her til lands, noe Mina sterkt har fått erfare.

I helgen ble vi vitne til hva som skjer når mennesker ikke bruker stemmene sine. Når de velger å ikke stille de enkle spørsmålene. Når protestene tilsynelatende ikke er de store, men tankene kanskje jobber på fulltid likevel. Når man velger bort ordene, og tyr til handling istedet. Ekstrem handling. Når noen i samfunnet vårt velger å tenne på hele bygget, i en slags stille, men uendelig kraftig protest. Uten så mye som en debatt på samfunnshuset. Uten så mye som en person som stod frem, på vegne av bygda, og sa «nei, dette synes vi faktisk ikke er ok».

Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg hørte om brannen på hotellet på Vågseidet natt til søndag. Mest av alt fordi det gikk opp for meg at i det øyeblikket vi slutter å bruke ord, er vi i stand til de mest umenneskelige ting.

IMG_6025

 

 

Skepsisen må få et hjem

Det må våre lov å stille spørsmål – både de som taler for og de som taler i mot.

Det må være ok å stille seg spørrende til hvilken verden vi nå lever i, og hvordan vi ønsker at landet vårt skal se ut i fremtiden.

Det må være rom for å stille seg kritisk til at så mange mennesker kommer til Europa i disse dager, uten at man blir stemplet som rasist. Rasisme har nemlig ingenting med saken å gjøre.

Det må være lov å ønske at landet vårt forblir det gode, trygge landet vi alle kjenner, selv i fremtiden, når barna våre er voksne og vi er gamle.

Det må være ok å uttrykke at man ikke er enig med enhver kultur som finnes der ute, og kanskje ikke synes at de passer inn i vårt demokratiske, åpne og likestilte samfunn. At vi forventer at de tilpasser seg vår måte å leve på, og ikke omvendt.

Det må våre lov å stille seg spørrende til grensekontroll, og pengebruk, og ikke være så innmari redde for å virke «kjipe» eller «urettferdige» at vi til slutt ikke klarer å håndtere situasjonen som har oppstått.

Det er ingen som vil at flyktninger skal stå ute i kulden, at de ikke skal hjelpes. Klart de skal hjelpes. Men det finnes mange måter å gjøre dette på.

Vi må finne ut hvilken vei som passer best for Norge.

hardanger

The Family Issue

The general Australian attitude towards family politics is one that has given me more headaches than I can count, and I’m not prepare to sit here and sugar coat it; this country is still stuck in the 1960’s when it comes to financial family policies. ‘The Australian model’ has one basic essence: a woman finds a man with a good profession/high salary (he needs to be able to support a family, after all), has children, stays at home with them because child care is too expensive, then remains the primary caregiver until 10 years later she goes back to work only to find that her degree is no longer applicable and she has to take up some mind numbing work just to stay afloat. Whilst there are obviously variations of this model, it is sadly the truth more often than not (and I’ve lived here for over a decade to witness it). Time & time again governments aren’t prepared to come up with a proper maternity leave scheme and implement it. Time & time again the Australian population’s reaction towards any slight tax increase for the common good is meet with great fear and anger.  I really don’t understand it. Why is Australia so behind in family friendly policy making?

There are two major issues with the way the government support families today:  one being the lack of an adequate and fair government maternity leave scheme and the other being access to subsidised, low cost childcare. Democratically elected politicians are spending more time and money on bizarre anti immigration strategies, right under the nose of the people who elected them, than thinking about the common good of the people who actually live here. There seems to be a policy hole in the way financial family policies have been developed at an institutional level, and what’s even more worrying is that the general public just doesn’t seem to demand any changes in the way family policies are being developed.

Moving away from politics, there is also tremendous amount of work to be done within workplaces. In my experience, many workplaces seem to have a general negative attitude when it comes to supporting working mums to stay working, and there are no generally no extra sick days or assistance schemes for any working mother (or father for that matter).  Women who wish to return to work after being on maternity leave often find their role has been ‘restructured’, or they are unable to come back to work in a part time capacity. There are also numerous examples of women being pushed out of managerial positions post child, and instead been offered a lesser role. Take it or leave it. This not only creates the culture and understanding of a workplace as being a place where ‘male culture and rule dominates’, it also has the unfortunate consequence of shaping negative attitudes of women by other women. I have directly observed this type of negativity towards working mothers with small children in several workplaces, where the norm is that you should always be ready to work overtime (i.e. be single and not have much of a life outside of work) and sick days are something you just accrue on your payslip. Time & time again I have listened to comments made by (usually single) women towards women with children, saying “it’s their choice <having children>, so they shouldn’t complain about anything <work related, i.e. pressing demands and unachievable part time workloads>”. This is part of an obscure conception that having children is somehow a choice made by women only, and now they’ll just have to face the consequences of such ‘bad’ decision-making.  And by the way, who do they think they are these women who think that they can even remotely contribute to the workforce whilst also raising small children? There is also a strong pattern where women in leadership roles, married or unmarried, don’t have children, or have chosen to not have children. Who can blame them though, in a country where having a decent career and children is an equation that just doesn’t marry up!

Luckily, it’s not all depressing everywhere. Some places in the world seem to get it right. I give you the example of Sweden.

According to statistics worked out by the European Union, Swedish parents are among the EU’s most successful in balancing work and family responsibilities. Female and maternal employment rates are among the highest in the EU, and child poverty is the lowest. The country’s family policy is aimed at supporting the dual-earner family model and ensuring the same rights and obligations regarding family and work for both women and men. Generous spending on family benefits, flexible leave and working hours for parents with young children and affordable, high-quality childcare are the main factors for success. The aim of the Swedish financial family policy is to contribute to improved conditions for good living standards for all families with children, increased freedom of choice and empowerment of parents.

At 71.8% in 2011, the employment rate of women was close to that of men (76.3%) and well above the Lisbon target for female employment (60%). Measured at 73.7% in 2011, the employment rate of mothers of children under six is the fourth highest in the EU. At the same time, at 1.9 children per woman in 2011, the fertility rate is relatively high compared with other EU countries.

In Sweden, a high proportion of women use flexible working arrangements. Female and male part-time employment rates stand at 39.6% and 13.7% respectively, compared to the EU averages of 32.1% for women and 9% for men. Women work on average five hours per week less than men, a smaller difference than elsewhere in the EU. At 15.8%, the gender pay gap in Sweden is lower than the EU average of 16.4%.

Sweden has a highly developed and flexible parental leave scheme that allows and encourages both parents to spend time with their children. The mother and the father are together entitled to up to 16 months paid leave per child. Of this, 13 months are paid at 80% of the most recent income up to a ceiling of approximately 440,000 SEK ($72,000 AUD) per year and the remaining three months are paid at a flat rate of 180 SEK ($30 AUD) per day.)

Each parent has a personal, non-transferable entitlement to two months of paid parental leave (of the total 16 months). The remaining 12 months can be freely shared between parents. The right to be absent from work full time is restricted to the child’s first 18 months. Thereafter parents who want to reduce working hours or be on full leave must use parental benefit days to ensure such a right to parental leave. Parents have the right to decrease their working time by up to 25% without using parental benefit days, until the child is eight years old or finishes the first year of school.

At around 3.2% of GDP, financial benefits for children and families represent one of the highest shares in the EU (the EU average is 2.3% of GDP). Along with the high level of labour force participation, this is also seen as a major reason for low poverty among children. Sweden has one of the EU’s lowest child poverty rates  (14.5% in 2011) and was among the top-rated nations for child well-being in the 2007 UNICEF report.

What Sweden is essentially doing is not only recognising that raising children is an extremely important task that can and will be paired with full- and part time work successfully (given the parents feel supported by their government and work places), it also contributes to happier, healthier and well functioning families. Check out this Danish study for proof of this. Furthermore, this also contributes to greater gender equality, and leaves women with real choices about their life, not only in their marriage and family life, but also in their workplace.

Australia needs to learn from countries such as Sweden, instead of developing into an ‘American Dream’ like society. The notion that families are something private in which the man has to take care of still has a strong presence, however all this really does is limit the options for women and put pressure on men to be the sole breadwinner in an economy which is getting more and more difficult to navigate.

family

Thank you, Julia.

As the week is coming to an end, it felt like it was time to acknowledge the sad week we’ve witnessed in Australian politics. In a shock twist, Julia Gillard was forced to let go of the prime ministership on Wednesday night, after Julia herself had called a ballot the same day. Of course we all understand that the pressures internally in the Labor party to conduct such a ballot at this point in time would have been strong. So about as sudden as she had risen to power, she was gone again, and Kevin 07 wasn’t slow to make himself comfortable in the power chair.

While countless articles and opinion pieces have been written on the things Julia did wrong as the prime minister well as the things she did right, I’d like to pay tribute to her for the extraordinary resilience, strength and professionalism she portrayed while she was time and time again subjected to extreme bullying and vicious harassment by her peers, the media as well as the people of this country, primarily because of the fact that she was a woman. Australia might like to look at itself as a progressive, forward thinking and highly developed country, however when faced with a woman as the prime minister the real issues around misogyny and inequality suddenly revealed its ugly head. The sort of descriptions that emerged in the public debate made you wonder if people would ever call their mothers or daughters similar things, and if the answer was no, why on earth the prime minister of the nation should the target of such cruel abuse?! The lowest of the low occurred a few weeks back when radio host Howard Sattler suggested on national radio that Julia’s partner of many years, Tim Mathieson, must be gay. Even when she politely answered that of course he’s not, Mr Sattler kept at it and wouldn’t let it go. It was only due to Julia’s extreme resilience and professionalism that she didn’t just walk out of the studio right there and then. What Mr Sattler was essentially insinuating was that it was hard to believe that any man could be in a sexual relationship with Ms Gillard. Why? Because what kind of man could be attracted to such a strong, independent and unbreakable woman? What kind of man wants to lie down next to a woman who doesn’t cry, who isn’t a mother and who never shows any signs of weakness? Only a gay man, of course.

Julia Gillard, you will be remembered for your courage and guts, and most importantly for your commitment to making life better for all Australians.

Like she said in her final speech, let’s just hope “it will be easier for the next woman and the woman after that and the woman after that….”

julia-gillard-leadership-spill-628