mother

I’m a mum now. People tend to ask me “isn’t it amazing being a mum?”, and yes of course the answer to that is “yes”, but I’m not always sure “being a mum” necessarily covers how I feel.

I feel like the same person I’ve always been. I don’t feel older, or necessarily wiser, or even more mature. I still get freaked out by the most ridiculous things, like a scary movie on TV, or being home alone after dark. I’m still brave enough to do the things I’ve always done, like moving continents or striking up a conversation with a stranger. I’m still me, with all the good and the bad that comes with that.

All I know is that there is this precious, beautiful baby boy in my care that needs all the love and attention I can give him. That I’m willing to protect him with my own life if I had to. That my life and my happiness from now on is totally depended on his life and his happiness. That when I look into his little eyes and smile, and he smiles back, my heart explodes inside my chest.

And he is my whole world. My human. My heart will never be the same; the layers are gone and it no longer has the ability to protect itself from hurt. I’ve become the person who cries at a news story, from reading a book, from watching a reality show about love on TV. From hearing a sad story about a child. Just like all the other mothers in the world.

So yes – it is amazing being a mum. Just in so many more ways than words could ever describe.

red-heart-tree

baby time

There is no greater joy than being at home with a 7 week old baby. Every morning I wake up feeling the warmth of his little body next to mine, his silent breathing, eyes closed, the warmth from the blanket embracing both our bodies. Time stops, rain on the window, the sound of the autumn wind rushing by outside. Small feet up against my tummy, little hands on my chest. The world stops for no one, except us. Right here, right now.

IMG_8385

Etterlysning: sunt, norsk bondevett

Det har blitt skrevet en del ting i media den siste tiden som har tvunget meg til å sette pauseknappen på ammetåken for å skrive et par ord selv….

Det er ikke lett å være norsk i Norge i dag. Det er jo tross alt så mye man må forholde seg til. Fedrekvoter, subsidierte barnehageplasser, foreldrepermisjon med 80% lønn, eller 100%? I tillegg har man livsviktige ting å passe på, som for eksempel at man føder barnet sitt før 1. september for å unngå å matte gå hjemme i over ett år (Gud forby), og ikke minst at barnet ikke bør veie mye over 3 kilo når det blir født. Vi har jo tenkt å få formen tilbake ganske kvikt. Glem konfliktene i Midtøsten, IS, hodehugging og ebola virus. Vi sitter jo tross alt her med en regjering som ikke vil oss det beste!

Eller?

For vel 3 uker siden fødte jeg mitt første barn. En vakker, frisk og velskapt gutt på 3.8 kilo, med 10 fingre og 10 tær. Han er fantastisk. Jeg er nå hjemme i mamma permisjon, med full lønn selvsagt, for slikt er jo en selvfølge her til lands. I tillegg fikk jeg et brev i posten i går, fra NAV, med informasjon om at jeg nå også skal få barnetrygd til barnet mitt hver måned, ja ekstra penger i kassen, bare fordi, men selvsagt, en selvfølge for noen. Jeg var inntil nylig bosatt i Australia, med jobb, hus og mann. Livet var godt for to voksne uten barn i en storby,  uten ansvar, uten trang til verken barnehageplass , kort vei til jobben eller fleksibel arbeidstid. Da vi bestemte oss for at tiden var inne for å stifte familie, forstod vi hva vi stod ovenfor down under: mamma permisjon på kun 12 uker til minstelønn, dyre, private barnehager, ingen garanti for å få jobben tilbake etter endt permisjon, diskriminerende arbeidsplasser og kvinnelige, barnløse sjefer på 40 som står klare til å gjøre livet ditt til et helvete når du kommer tilbake på jobb med halen mellom beina som arbeidene småbarnsmor. For hvordan våger du å tro at de to rollene skal kunne kombineres? Og hvordan kan du overlate barna dine til å bli oppdradd av fremmede (i barnehagen?) Shame on you.

Så vi dro til Norge. Landet hvor både olje og honning flyter, sammen med folkelige verdier og moderne meninger rundt hva som er en forsvarlig familie politikk. Vi dro til landet hvor det har blitt bestemt at vi, som foreldre til ett barn, skal få 970 kroner ekstra i måneden bare fordi, men selvsagt, en selvfølge for noen. De som aldri har bodd utenfor Norges grenser, og ikke har kjent på kroppen hvordan en nasjons intern politikk verken er basert på snillisme eller sosialisme.

Perspektiver. De er viktige å ha. Uten dem, kan selv den mest forsvarlige politikken virke som et brudd på menneskerettighetene.

Å kunne unnfange et barn og bære det frem til termin, for så å føde et velskapt barn. Finnes det en større velsignelse? Ikke om vi skal tro TV Norges neste storsatsing, ”Ønskebarn”. Selv gråter jeg en skvett hver gang reklamen kommer på tv . Barseltårer, kanskje.

Det øyeblikket jeg fødte mitt eget barn, da han kom ut av kroppen min og jeg så det, med mine egne øyne, står ut som mitt livs største øyeblikk. Jeg ser for meg at når livet mitt en dag flasher foran øynene mine, vil dette synet, og øyeblikket, spilles om og om igjen på netthinnen min.

Kroppen min er ikke den samme, og hvorfor skulle den være det? Jeg stryker meg over magen, den som nå er større enn før, og tenker at der inne bodde han, gutten min, i 9 måneder, før han kom ut til meg som ved et mirakel jeg enda ikke helt forstår. Jeg er ikke den samme. Hjertet mitt er for første gang fullstendig overfylt av kjærlighet. Til tider føles det som om det skal briste. Hvorfor skulle da kroppen min være den samme? Og hvorfor skulle dette være et mål? Derfor var det trist å lese en rekke artikler i Aftenposten forrige uke, om hvordan Norske gravide kvinne slanker seg under svangerskapet for å føde et barn med lav fødselsvekt, og at dette til og med er sett på som status i visse kretser. I tillegg er presset med å komme i gang med trening etter fødselen høyere enn noen gang, gjerne samme uken som man har født. Den første gang jeg leste om dette var da Caroline Berg Eriksen, a.k.a Fotballfrue, poserte i blondetruse og med sixpack 4 dager etter fødselen av datteren sin, som for øvrig veide kun 2.8 kg. At dette har nå blitt noe som vanlige jenter i blant oss (d.v.s jenter som ikke direkte lever av utseende sitt) prøver å gjenskape, er hårreisende. Kroppen trenger hvile etter en fødsel, ikke trening! I Afghanistan skal kvinnen hvile i 40 dager etter en fødsel, og andre familiemedlemmer kommer på døren både for å vaske huset og lage middag. Er det ikke da et paradoks at vi i heldige Norge skal klare alt dette selv, og i tilegg se ut som om vi aldri har vært gravid en uke etter etter fødselen?

Nei, det er ikke lett å være norsk i Norge i dag. Det er faktisk fantastisk. Men midt oppe i alt det fantastiske er det en fare for at vi holder på å glemme hva som betyr noe, og hva som ikke gjør det. Med ekstrem rikdom og velstand, blir bagateller lett til problemer, og befolkningen mister fotfeste. La oss for Guds skyld beholde det sunne, norske bondevettet – det er stikkord for en fornuftig og nøktern fremtid her til lands.

the waiting game

waiting for a baby is a tough gig. my baby boy was due on 28th of july, and in mind this was the pinnacle moment when everything was going to change. well, the day came and went, and another day came and went and then another….3 days later, i’m still pregnant and there is (still) no sign of any baby boys making their way into the world, well not from my corner of the couch anyway. being pregnant has been such a wonderful thing and i’ve enjoyed every step of the way. Even just last week, at week 39, i could be quoted saying stuff like ‘i really enjoy just pregnant’, and ‘i’ll miss being pregnant’, ‘it’s kinda nice that he’s still in there so i can enjoy my sleep ins’, but hey then suddenly, you round the corner of week 40 and everything changes! the first thing i noticed was an increase in appetite that has me up munching on various items from the fridge most mornings at about 4 am. the second thing is how hard it is to sleep, but then once you do reach sleep, how hard it is to wake up. i’m literally in a coma! the third thing is how hard it is to turn in bed without ‘disturbing’ the little miracle inside, who will literally start his morning yoga routine if i’m not careful. the fourth thing (and trust me the list could go on), is the tummy growing & growing & growing…..maybe not at that pace, but fairly quickly still i’d say. a week in this neck of the woods is the difference between being able to walk up a flight of stairs, or not being able to walk up a flight of stairs. and except for the constant fear that your waters will break just as you are ready to tuck into that main course at your favourite restaurant (because my midwife suggested i’d just live life as normal), life couldn’t be further from normal, really. how can you possibly go and see a movie when you know ‘the birth could start at any moment’? or have the peace of heart/guts to stroll through the city on a balmy, summer night (knowing that the car is parked 20 minutes away!!). beats me. so in the meantime, i’m spending my days watching movies in bed with my mobile phone next to me, hanging out only with people who i know can handle me if i do go into labor all of a sudden whilst sipping a cafe latte at their house (sorry old aunties and grandma’s), getting stuck into obscure American match making shows on TV ( a girl’s gotta be entertained) and trying, trying, trying my best not to eat absolutely everything in the fridge!

it is, after all, just a waiting game.

preg 2 preg 1

 

1 2 3 4