Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Ingen er som deg

Det er ingen som gjør meg så glad som deg, gutten min.

Det er ingen som får hjertet mitt til å smile mer enn deg, vakre deg, når du kommer mot meg og skal fortelle meg hva som skjedde i barnehagen i dag.

Det er ingenting som er så fullkomment som de øyeblikkene hvor vi er nære, og du legger deg inntil meg, fordi du trenger det, og fordi jeg er mammaen din.

Det er ingenting som gjør mer vondt i meg enn når du gråter, etter at du har slått deg, eller noe gikk galt.

Det er ingenting i verden som kan måle seg med tiden jeg er sammen med deg, når jeg får se deg vokse, utvikle deg litt mer hver eneste dag, bli litt klokere.

Å se deg forstå litt mer av denne verden i lever i for hver dag som går, og se at du er trygg i den.

Å se deg vite at du er elsket, at vi alltid passer på deg, at du er fri til å ta stegene litt lenger bort fra oss, fordi du vet at vi alltid er der, at vi aldri forsvinner fra deg.

Det er ingenting i verden som føles bedre enn å overgi meg til kjærligheten jeg har for deg, gutten min; å se verden gjennom nettopp denne kjærligheten har gitt meg meg ro i sjelen, og mykhet i hjertet.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with f2 preset IMG_0751

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654

Akkurat nå

Helgen var himmelsk. O vekket meg kl. 07:00 lørdags morgen, og kl. 07:30 satt jeg med kaffekoppen på terrassen og tok inn den fantastiske morgenstemningen som var ute. Himmelen er så blå. Gresset så utrolig grønt. Luften lukter av blomster, av varme, av sjø. Vi kjører med åpne vinduer i bilen og løper barbeint ned til en strand. O plasker i vannet, fryder seg, mens jeg ligger på gresset og betrakter han. Den vakre, gode O. Som sier “bade, bade”, fordi dette er det kjekkeste han vet nå om dagen.

Sommeren.  Livet. Alt er så himmelsk akkurat nå.

IMG_0496 IMG_0503 IMG_0487

Den lille, store gutten min

Den lille, store gutten min ble plutselig så stor. Han har fått nye sommer joggesko, og langt hår. Han liker å løpe langt bort fra meg, men forstår at det lurt å komme tilbake. Han legger hodet sitt i fanget mitt, koser inntil meg og sier “mamma” akkurat slik at hjertet mitt smelter.

Han kan sitte helt rolig å se på en tegnefilm, helt oppslukt i handlingsforløpet. Når jeg spør om han er sulten, ser han på meg med et smil, rister på hodet og sier bestemt “nei”.

Når jeg leverer han i barnehagen om morgenen, tar han med seg nistematen inn og snur seg i det han går gjennom døren, ser på meg med et modig blikk og sier “hade mamma”. “Kor e pappa” utbryter han når vi kommer hjem om ettermiddagen og han savner pappaen sin.

Den lille, store gutten min. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig er han så stor.

IMG_0407

Om vennskap

En gang i tiden, når jeg var mye yngre enn det jeg er nå, var det lett å møte nye venner. Kriteriene som måtte være på plass for å kalle et vennskap levelig var relativt enkle, og eksempler på dette kunne være matchende Adidas bukser, identiske Russell Athletic gensere eller en interesse for Levis 501. Kanskje man var naboer, bodde i samme gate, hadde lik hårfarge eller tilfeldigvis gikk i samme klasse. Uansett kom vennskapene rimelig lett. Det var alltid noe å finne på, alltid noen å ringe til på hustelefonen om kveldene eller å henge med i friminuttene.

På universitetet var det mye av det samme. Studier i Australia gjorde at jeg ble venner med hver eneste nordmann som kom min vei, ofte av den enkle grunn at de var norske. Og så var det jo alle de andre nasjonalitetene, ikke minst australske, som jeg var så heldig å møte på. Det kunne til tider føles som om nye venner kom flygende mot meg fra alle kanter.

I dag er situasjonen litt verre, spesielt nå som jeg har flyttet tilbake til det lille stedet i Norge hvor jeg en gang vokste opp. Man innser ganske fort at folk man en gang kjente er spredd for alle vinder. Selv ble jeg boende i Australia i over elleve år, og da jeg omsider returnerte til Norge hadde jeg vært så lenge borte at folk nesten hadde glemt at jeg fantes her på jord. Det var og på høy tid å utvide nettverket mitt, og å stifte noen nye bekjentskaper her i det kalde nord.

Men hvordan angriper man egentlig den saken, når livet har forandret seg til å inkludere både mann og barn?

I det daglige rushet med jobb, barnehage, handling, matlaging, rengjøring og andre nødvendige aktiviteter, merker jeg at venner stadig blir sittende litt i baksete og jeg er smertelig klar over at de jeg allerede har i livet mitt trenger all den oppmerksomheten de kan få. Heldigvis er de fleste av vennene mine også i småbarnsfasen, og det er jo fantastisk i seg selv. De er med andre ord forståelsesfulle når det plutselig har gått månedsvis siden siste telefonsamtale, og de vet like godt som meg at helgene ofte ikke er lang nok til å romme de store aktivitetene foruten et par timer på lekeplassen og en handletur til Rema.

Men til tross for mangel på tid til det meste, kjenner jeg ofte på behovet for å sprite opp livet mitt med noen nye bekjentskaper. Venner fra barndommen er selvsagt kjekke å ha, men det er ikke alltid like greit at de eneste vennene du har er de som også husker at du spiste så mange hot dogs at du spydde i 6-års dagen din, eller at du fikk hodelus en gang i 2. klasse. Slike fakta er jo koselige nok, men av og til kan det være litt befriende å være sammen med mennesker som bare kjenner til «den voksne Sandra».

Så hvordan treffer man nye mennesker når man er en voksen mamma uten alt for mye tid, og ikke minst hvor?

Jo, den siste tiden har de faktisk kommet til gjennom et par nye og muligens overraskende kanaler.

Det faktum at mannen min er Australsk og at vi nå bor i Norge, ser ut til å ha automatisk kvalifisert oss til å bli kjent med det som er av flerkulturelle og multinasjonale par i en vid omkrets. Hver gang vi treffer et par som også er 50/50 norsk-utenlandsk, er det som om vi hører sammen i en slags symbiose uten at vi engang nødvendigvis trenger å ha noe mer til felles.  Ofte “bonder” vi over de enkleste ting, som for eksempel at vi har vært gjennom mange av de samme prosessene i Norge. Lang søknads-tid fra UDI. Check. Problemer med søking av skattekort og åpning av kontoer. Check. Problemer med hjemlengsel. Check. Derfor er det ekstra fint å møte disse parene fordi vi ofte har de samme utfordringene i hverdagen, og fordi vi alle som regel hater å spise fiskeboller til middag!

Videre har den australske mannen min nærmest fungert som en magnet for nye bekjentskap den siste tiden. Det virker som om nordmenn er spesielt interessert i denne typen fra «down under», kanskje nettopp fordi det er så innmari langt borte, eller fordi man en gang så Steve Irwin takle en 5 tonns krokodille på tv. Og selv om han verken kjører bil barbeint, takler slanger i hagen eller kaster seg frivillig ut fra høye fjelltopper, så er han faktisk veldig australsk denne mannen min: rolig, morsom og avslappet. «No worries mate». Og folk faller som fluer.

Ellers hender det jo at jeg møter blikket til en annen mamma i barnehagen, i det vi begge står og dytter matbokser med halvspiste leverposteiskiver ned i identiske fjellreven sekker. Og det hender man finner litt tonen. Det hender man blir bedt hjem på middag til noen med barn i samme barnehage, av den enkle grunn at man har barn i samme barnehage. Disse vennskapene varer muligens bare så lenge som ungene er søte og små. Men de er ikke mindre fine av den grunn!

Så er det gjengen fra barselgruppen, den gangen poden var nyfødt og jeg var mamma for første gang.  Noen dager var det simpelthen fantastisk å henge sammen med andre voksne som også hadde baby spy over hele genseren, og som heller ikke visste hvordan de skulle lage en kopp kaffe, siden poden bare ville bli bært rundt dagen lang. Vi gikk trilleturer sammen og klagde over lite søvn. Over sene kvelder og tidlige morgener, før vi omsider delte skremmende fødehistorier over lunsj. Og plutselig, i et stille øyeblikk, innser jeg at et par av disse fra barselgruppen som i begynnelsen bare var kvinner med jevnaldrende babyer, har blitt til ordentlige venner. Finere blir det ikke.

Så selv om det til tider føles som om fritiden min nå om dagen stort sett består av bleieskift, rydding av matrester fra gulvet og fantorangen på NRK Super, er det godt å innse at det er rom for både nye vennskap og nye impulser i livet mitt, selv om disse koblingene nå oppstår på helt andre steder enn i skolegården eller i kollektivet.

Identiske Adidas bukser er heldigvis ikke nødvendig lenger.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Søndagstanker….

Ofte kommer den følelsen snikende på søndags kvelden. Den som lurer på hva fornuftig jeg egentlig har gjort denne helgen. Og hva med alle de tingene jeg hadde planlagt, som for eksempel regningsbetalinger, sjekking av internett for ditt og datt, skriving av tekster til aviser eller blogging, bestilling av ferieturer, eller hva med den oppskriften på skillingsboller jeg hadde tenkt å prøve. Hodet er til enhver tid fullt av alle disse tingene som jeg aldri får gjort, og dette kommer spesielt frem på søndagskvelden, etter poden har lagt seg og huset er stille, mens jeg prøver å finne kraften til å rydde huset for leker, og å sette inn i oppvaskmaskinen. Når jeg egentlig helst vil kollapse på sofaen og bare ligge der med et pledd over meg, stirre i taket, eller se litt på tv, noe jeg egentlig ikke har samvittighet til.

Hvorfor er det så vanskelig å ha så uproduktive dager, og å godta at jeg ikke fikk gjort så mye i løpet av helgen?

Så husker jeg plutselig på: jeg var der for gutten min.

Hele helgen.

Jeg var der for han, når han våknet klokken 06:00 lørdags morgenen og gråt litt. Da fikk han komme inn i sengen vår, og vi lå og koste litt der mens vi sakte våknet og ble klare for dagen. Vi smilte til hverandre mens vi spiste frokost på kjøkkenet, og han sa «egg, egg» entusiastisk mens han langet i seg kokt egg og skive. Vi lekte sammen ute, før han falt og trengte trøst og vi satt sammen på trappen mens jeg tørket tårene hans. Rødmosen i kinnene lekte vi inne i stuen, mens han lo og koste seg, og kastet seg i armene mine hver gang han fikk det for seg. Og jeg klemmer, igjen og igjen, klemmer den vesle kroppen inntil min og kjenner hvordan han nyter det, hvordan han vet at han er elsket. Vi spiste middag sammen rundt kjøkkenbordet alle tre, før vi så på barne tv mens han satt på fanget mitt. Hvordan han elsker det, slappe av i fanget mitt og holde meg i hånden, mens han koser seg med tegnefilmer. Vi tar kveldsbadet og spiser mat, før han omsider er i seng, han er trøtt og jeg stryker han over kinnet og hodet, synger litt, før han sier «hade» som er signalet til at jeg kan gå for han er klar til å legge seg. Klar til å sovne, i viten om at mamma elsker han høyere enn alt her i verden.

Om jeg ikke fikk gjort noe annet denne helgen, så var jeg der for gutten min.

Jeg klapper meg selv på skulderen, for selv om det til tider kan virke som så lite, så betyr det egentlig så ubeskrivelig mye.

Til Odin

Du er meg så inderlig kjær. Vet du det?

Du er den første jeg tenker på, i det jeg våkner og leter etter lyder fra deg. Er du våken der inne, på rommet ditt, eller sover du enda?

Du gir fra deg dagens første klynk, og jeg våkner umiddelbart av lyden fra deg. Det er som om du alltid er der, i tankene mine, selv når jeg sover.

Du er den fineste å holde inntil seg. Den vesle kroppen din smelter inn i min, og jeg snuser inn lukten av hodet ditt. Det er den beste lukten i hele verden.

Du vil sitte på fanget mitt, og jeg kjenner hvordan du siger sammen og slapper helt av i tryggheten fra meg. Jeg sitter musestille, og holder deg forsiktig, kjenner at jeg vil fryse dette øyeblikket i hodet mitt slik at jeg kan huske det den dagen du er voksen og ikke trenger meg lenger.

Du holder hånden min og vi går sammen nedover veien. Jeg titter ned på deg og ser hvor fin du er,  ser hvor fint du tripper avgårde, og lurer på hva riktig jeg har gjort for å kunne være så heldig.

Du vokser så fort, og noen dager er det så travelt at jeg glemmer å huske på hvilket mirakel du er. Da kommer følelsen plutselig sigende, etter at du har lagt deg og huset er stille. Den som varmer hjertet mitt slik ingenting annet kan og som bringer meg til tårer. Den som får meg til å smyge meg inn på rommet ditt og stå ved sengen din, se på deg, vakre deg, og stryke deg forsiktig over kinnet.

Du er meg så inderlig kjær, Odin <3

Processed with VSCOcam with b1 preset

Voksen

På et eller annet tidspunkt forstår du at du totalt har gått over i de voksnes rekker.

At du faktisk har begynt å minne deg selv om dine egne foreldre, slik du husker dem da du var yngre og enda bodde hjemme. Organiserte, strukturerte, med energi til en million oppgaver, og med en hjerne som husker absolutt alt. Med andre ord, det stikk motsatte av deg selv da du fortsatt var tenåring og sleit med å holde deg våken mellom skoleslutt og middag!

Det går opp for deg en morgen du innser at du har jo tid til å både loade OG sette på oppvaskemaskinen før du går jobb. Tid til å lage kaffe OG drikke den hjemme på ditt eget kjøkken. Tid til å se på God Morgen Norge en liten halvtime før du omsider må kle på gutten for dagen. Og alt dette fordi dagen starter sånn circka 3 timer før du må ut døren. Velkommen til en ny verden, tenker du. En verden som dreier seg mest rundt planlegging av middager og av å forsikre seg om at det ligger fisk til tining i kjøleskapet. En verden fylt med rutiner, stabilitet, og handlelister med når du skal på butikken.

Det hersker rett og slett ingen tvil: jeg er en voksen nå.

En gang i tiden, og det er faktisk ikke så lenge siden, syntes jeg klokken halv åtte om morgenen var tidlig. Jeg stod gjerne opp 20 minutter før jeg skulle på jobb, men brukte likevel 10 minutter i dusjen. Frokost betydde å smøre to skiver kvikt for så å klesse dem sammen – og konsumere dem på vei til tog/trikk/buss. Kaffe betydde en take away fra en kafe eller kiosk. Matbutikken stakk jeg gjerne innom hver dag. Det var jo ikke alltid lett å bestemme seg for hvilken middag som skulle tilberedes. Og så måtte jeg jo gjerne har mer rødvin uansett!

Men nå, nå er det rutiner som gjelder. Henting i barnehagen etter jobb. Middag på bordet før kl. 17. Fantorangen på tv med gutten, før bokslesing og senere et bad. Kveldsmat og tran hver kveld. Tannkost og «puss, puss så får du en suss». Før gutten omsider er i seng og man kan ta fatt på alle de tingene man har tenkt på hele dagen og ikke rukket å få gjort. For man har jo enda energi, ikke sant, slik som alle andre voksne har, og diverse gjøremål fyller dagen fra morgen til kveld. Til tider føler jeg meg som en maur i en maurtue – men av en eller annen grunn ser jeg ut til å akseptere det. I et ellers tidligere utsvevende liv som student, singel, impulsiv, verdens omreisende, idealistisk drømmer, og anti-konformist må jeg faktisk innrømme at disse faste, daglige rutinene meg en trygghet og indre stabilitet jeg ikke har kjent før. Hvem skulle trodd?

På et eller annet tidspunkt innser du at du har blitt den som har alt på stell. Den som ungdommene ser på når du strener forbi på vei til barnehagen, mens de tenker «ja, en dag blir jeg voksen, sånn som hun der».  En voksen, som kjører Volvo fordi det er trygt, og bor i rekkehus. Som har penger i banken, og huslån. En som tenker gjennom konsekvensene av det meste, som sier «nei» med slagkraft og som ser skeptisk på noen som vil selge dem noe. En voksen. En som kan greie seg med minimalt av søvn, og som faktisk glemmer å klage over for lite søvn. Som bare turboer gjennom hverdagen i en evig kombinasjon av jobb og barn og middags-laging og hus-vasking og regnings-betaling og trening og skriving og andre interesser en eventuelt kan skvise inn i skjemaet, før en til slutt sovner i det hodet treffer puten om kvelden. Som vekkes av barnegråt klokken 05:00 om morgenen og tenker «jaja, jeg kan jo alltids lukke øynene fem minutt på sofaen mens ungen ser på Tøfferud?».

Jeg hadde aldri sett for meg at den personen skulle være meg!  Jeg skulle jo være ung for evig, reise hele tiden, ha sand mellom føttene minst en gang i måneden, bo lett og dyrke diverse idealismer. Forflytte meg fra jobb til jobb, fra verdensdel til verdensdel, og ha sånn cirka det minst konvensjonelle livet på jord!

Men her er jeg. I det enkle, hverdagslige, og konvensjonelle.

Og en ting til: jeg er lykkelig!

hav

Hva gjorde vi med tiden før?

Jeg spurte mannen min her en dag: hva gjorde vi med all tiden vår før vi fikk barn? Han var ikke sikker. Det føles så lenge siden; vi snakker tross alt om 15 måneder, et helt svangerskap og litt til utenfor livmoren, og her føles det som om vi ikke har gjort noe annet med livene våre enn å vaske skitne rumpestumper og trykke bleieposer ned i et overfylt restavfalls-spann. Jeg prøvde virkelig å se det for meg: hva gjorde vi med all tiden vår før?

Jo, plutselig begynte det å demre for meg. Jeg kan tenke meg vi sov i ett strekk fra midnatt til klokken 10 i helgene, men likevel klaget over at vi var trøtte. At vi hadde hele lørdag og søndag hver  eneste uke til å gjøre akkurat de aktivitetene vi ville, bare velg fra øverste hylle, men likevel klaget over at vi ikke hadde nok tid til å gjøre det vi ville. At vi når som helst kunne dra på en ukes ferie hvor som helst i verden, og bare ligge paddeflate på en solseng og lese Jo Nesbø´s siste, ta en ubekymret dukk i havet, og drikke masse vin om kveldene, men likevel klaget over at vi ikke fikk nok ferieuker i året til å gjøre dette. At vi kunne backpacke gjennom sør-øst Asia i 2 måneder, ri på elefanter, gå på fullmånefester, bo på stranden, sove i et telt i jungelen, være vitne til historiske hendelser, spise lange måltider, lese enda flere bøker, og fremdeles, fremdeles klage over at vi bare reiste i 2 måneder og ikke 3! At vi kunne gå ut og spise flere kvelder i uken, helt impulsivt, men likevel klaget over hvor dyrt det hadde blitt å spise ute. At vi kunne stå opp klokken 7 og kalle det umenneskelig tidlig, eller spise et helt måltid uavbrutt, i absolutt fred og ro, men likevel klage over hvor lang tid det hadde tatt å lage maten i første omgang.

Før jeg fikk barn, var jeg muligens en smule arrogant i min innfallsvinkel: alle foreldre rundt meg klaget over lite søvn og mangel på fritid. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, seriøst. Jeg så for meg at når jeg ble mor, så skulle den vesle bylten bare bli med meg over alt; på storbyferier og på shopping, og alt annet som jeg likte å bedrive tiden med. Den vesle bylten skulle ligge på gulvet og leke fint, mens jeg drakk morgenkaffen min sånn cirka klokken 10 og leste dagens nyheter. Hvem var egentlig disse foreldrene som stod opp klokken 05.30 om morgenen? Kunne de ikke bare dra ungen inntil seg og hviske «sshhhh», så sovnet den igjen?

Så kom poden. Og til tross for den lille størrelsen, ble himmel og jord satt i bevegelse for dette lille vesenet. Hvis han klynget, bare litt, kom jeg umiddelbart til unnsetning, som en slags superkvinne jeg ikke visste bodde i meg. Og joda, hver gang han våknet klokken 05.30 så satt jeg der i stuen i halvsvime og lekte, men med et smil om munnen, mest for å late som at jeg og synes dette var like gøy som poden syntes. Som regel var det ikke mulig å lage seg en kopp sterk espresso engang, fordi bylten helst ville bli holdt, og det helst hele tiden. Jeg drømte om at det fantes en kafe rett ved siden av huset mitt, hvor jeg kunne gå med fett hår og usminket ansikt, og bestille påsmurte skiver og sterke caffe latter, uten å måtte løfte en eneste finger selv (spesielt siden alle fingrene var opptatt med å holde poden). Det skulle også vise seg at poden ikke likte å kjøre bil. Hver gang jeg svingte maxi cosi sete inn i bilen og innbilte meg at jeg skulle noe sted, begynte han å hyl-skrike stakkars, og jeg kunne ikke annet enn å snu og kjøre tilbake til husarresten. Det var ikke lenger meg selv, men poden som stod i sentrum, og for første gang i mine 31 år var jeg 100% prisgitt et annet menneskes behov. Det føltes rart, og nytt, og sjokkerende, og ikke minst litt begrensende.

Men, lite visste jeg, at denne bylten som først bare sov og spiste og spydde og dreit, men etterhvert begynte å smile, å le, å krabbe og ikke minst gå, skulle bli det største som har skjedd meg. At ingenting i verden kom til å bety mer, nå som han er her. At mange av disse tingene jeg drev med før, bare blir meningsløse i sammenligning med tiden sammen med dette nysgjerrige, fantastiske og kjærlige mennesket jeg og mannen min har brakt til verden. At hver dag føles som en mystisk gave, virkelig, og at selv om jeg er sliten, og trøtt, og ikke minst ekstremt travel, så ønsker jeg meg faktisk aldri tilbake til den farne tiden i livet mitt hvor jeg klaget over lite søvn etter 8 timer uavbrutt tid på puten.

Og slik er det antageligvis. Før brukte jeg også tiden min til å bekymre meg for meningsløse og urealistiske ting. Og DET har jeg garantert ikke tid til lenger.

Odin

1 2 3 4