Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

0 Comments

Fredag

Av og til har man skikkelig fine dager i mamma permisjon.

Som i går.

Solen skinte og jeg tok begge barna med i søskenvognen og gikk til barnehagen. Fuglene kvitret, luften var vårlig.

Etter at vi hadde levert O i barnehagen, tok jeg vesla med meg på tur rundt en skogs-løype like ved. Det var rolig og fredelig der, og jeg bare nøt å være i bevegelse, og å få bruke kropppen.

Vesla sov søtt i vognen.

Etterpå gikk vi hjemover via senteret. Jeg kjøpte grove rundstykker og godt pålegg fra meny som vi tok med oss hjem.

Plukket med meg dagens avis fra postkassen. Jeg har helge abonnement på Bergens Tidende, hvilket betyr at jeg får e-avis alle dager, men papiravis fredag og lørdag. Elsker virkelig papiravisen, altså.

Vesla våknet, jeg kokte te, dekket bordet for en.

Etterpå koste jeg masse med jenta mi, som er så fin og våken nå, og som vokser så alt for fort.

En fin fredag, på vei inn i våren.

 

2 Comments

Biblioteket i mitt hjerte!

På tirsdag var jeg på biblioteket og lånte med meg noen bøker. Er det noe jeg har stor elsk for her i livet så er det nettopp biblioteket. For et fantastisk sted det er, hvor man bare kan vandre inn og ta med seg bøker ut igjen. Hvor man kan kjøpe en kopp kaffe, sette seg ned i en komfortabel stol og lese alle landets store aviser, gjerne internasjonale også, til lukten av bøker og lesestoff og andre mennesker som summer rundt og småprater. Det er en sånn herlig atmosfære på bibliotek, jeg elsker det. Mitt favoritt sted i det offentlige rom, uten tvil. Jeg elsker hyllene med nye utgaver, hvor jeg finner novellesamlinger, dikt og romaner, med nåtidens temaer og samfunnsengasjement. Når jeg blir pensjonist skal jeg gå på biblioteket hver dag, og bare suge til meg all lærdom og alt lesestoff som finnes der.

Men akkurat nå er jeg småbarnsmor, og selv om det er relativt enkelt å gå på biblioteket med barna, og spesielt med Freya som bare henger fast på kroppen min i en ergobaby bæresele for eksempel når det er sol og jeg kan gå til biblioteket, så får jeg ikke nok tid til å lese ordentlig i disse dager. Det hender jeg sitter og leser mens jeg ammer! Som fungerer veldig fint. Eller jeg leser litt på kveldstid, når Freya sover lett inntil brystet mitt etter å ha ammet, og mannen min ser på “the walking dead” med ørepropper. Når Freya sover på dagtid pleier jeg å bruke tiden til å rydde eller skrive selv. Det blir sjelden til til lesing da.

Uansett, det er en tid for alt her i livet. Selv om denne fasen innebærer at jeg ikke får lest så mye som jeg kanskje ønsker, så setter jeg utrolig pris på de stundene jeg faktisk får lest. Og at biblioteket alltid ligger der, klart til at jeg kommer på en visitt når det måtte passe meg.

IMG_3811

0 Comments

Størst av alt er kjærligheten

Jeg husker fremdeles hvordan det føltes første gang hun lå inntil meg.

Jeg fikk henne på brystet umiddelbart etter fødselen, det var naturlig, fint, akkurat slik det skal være. Jeg husker hvordan hun føltes inntil meg; klam, litt våt, men varm og levende mot huden min. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, jeg bare holdt henne så tett jeg kunne, lot morsinstinktet styre handlingene mine. Jeg husker lettelsen, gleden og kjærligheten jeg følte, alt var enormt, alt var fantastisk.

Den første natten lå jeg med henne i armene alene på barselavdelingen, halvt sovende, halvt våken, i en slags transe av ekstrem lykke, høy på kjærlighet, vel vitende om at livet hadde gitt meg enda en dimensjon, at hjertet hadde utvidet seg enda en gang, og at dette var mulig, selv om det er vanskelig å fatte på forhånd.

Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, snuse på henne, hun var perfekt for meg, og jeg forstod ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten henne helt til nå. Hun var kjent for meg, som om jeg alltid hadde visst om henne, at hun skulle komme, men på samme tid, følelsen av dette store, og ukjente, dette nye, men mest fantastiske, og følelsen av at det er dager som dette, øyeblikk som dette, som står ut som de vakreste i livet mitt.

IMG_3412

 

0 Comments

pust i bakken

Akkurat nå sitter jeg ved macén min på kjøkkenet, med en god kopp kaffe, og bare nyter at mine to små ligger og sover i stuen. Odin er hjemme fra barnehagen på andre dagen siden han ble syk natt til tirsdag. Nå er han på bedringens vei, og det merkes på energi nivået, så han er nok fin og klar for barnehagen i morgen. Jeg prøver å motstå fristelsen til å rydde, og heller bare nyte kaoset med tog-baner, lego og bøker overalt. Å bare være i det, livet i denne småbarns-heimen, og la barna få sette sitt preg på den og gjøre den til sitt eget lille univers. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg prøver å gi slipp, prøver å la ting få utfolde seg akkurat slik de skal.

Min gode Freya er snart 3 måneder, og prater, smiler og ler.

To små skatter som jeg er så uendelig glad i.

Processed with VSCO with b1 preset

2 Comments

Barselvisitt

Den fineste typen barselvisitt, er når fine tanter kommer med nybakt kake og flotte, hjemmestrikkete presanger. Jeg har to slike tanter, som kom for å hilse på Freya på mandag. Odin og jeg hadde laget vafler til besøket, og så kom tanten min med den flotteste barselkaken. Jeg rakk ikke å ta bilde av selve kaken, men her er et bilde av et restestykke som jeg koste meg med dagen etter besøket. Kaken var av deilig sjokolade, og pyntet med rosa og lilla for å symbolisere at det ble en jente.

IMG_3307

Tradisjonen tro, hadde tantene mine med gaver til både store og små.

Odin fikk flotte, hjemmestrikkete Marius sokker

IMG_3309

I tillegg fikk han en kjempefin sangbok som vi skal bruke masse fremover.

Freya fikk disse flotte, hjemmestrikkete vottene

IMG_3311

Og dette fine, lille skjerfet

IMG_3310

I tillegg fikk hun en kjempesøt ulldress i størrelse 62. Akkurat passe til de neste par månedene

IMG_3312

Heldige oss som er i familie med så snille folk!

6 Comments

January dayze

Godt nyttår! Ja, jeg synes det er ok å si det selv om det er 5 januar i dag, jeg er tross alt i barsel 🙂

Nå kjenner jeg på januar freden. Kjenner du den? Den stillheten som kommer etter at kasseapparatene har klirret alt for lenge, og maset i hodet har begynt å stilne. På lille nyttårsaften befant jeg meg i kø på rema 1000 og fikk nærmest et panikkanfall av å ta inn alt folk hadde handlet i vognene sine foran meg, og lyden av av varene som ble bliipet gjennom 6 åpne kasser. Julen er…stress, og jeg synes det er så trist at jeg føler det slik. Det er selvsagt utrolig fint å være sammen med familien, og selve juleaften og 1. juledag er veldig fredfulle, men det er liksom alt rundt som blir så vanskelig. Innkjøp, tanker, forventninger, korte dager, alt maset om når butikkene er åpne, hvem som skal få hva i gave, etc. etc. Nå som januar er her, og roen virkelig har senket seg, kan jeg endelig puste ut og virkelig slappe av i barselboblen. Senke skuldrene og bare ta hver dag som den kommer. Ikke planlegge noen ting, ikke nettshoppe eller tenke for mye. Det er godt.

I dag har det vært litt sol og klart vær, så jeg har gått meg en kjempefrisk tur ute med Freya i barnevogn. Nå skal vi hente storebror i barnehagen, litt tidligere enn vanlig, men som en hyggelig overraskelse for han og fordi jeg savner han. Det er så utrolig fint å være i mamma permisjon og jeg er takknemlig for hver eneste dag!

img_2990

 

0 Comments

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

0 Comments

Freya

Freya kom til verden tirsdag 15 november, kl. 14:38. En dag over termin.

Vi hadde ankommet kvinneklinikken om natten, det regnet masse slik det ofte gjør i midten av november, og fra fødestuen hadde vi flott utsikt over den regnfulle natten i Bergen by. Alle lysene fra husene i byen skinte mot fødeavdelingen. Litt magisk, nesten.

Natten ble til dag og det ble sakte, men sikkert lyst ute. Regnet lavet ned utenfor, riene kom tettere.

Rundt lunsjtider åpnet imidlertid himmelen seg, og blå himmel kom til syne. Jordmor åpnet vinduet, det var hele 11 varmegrader ute. Frisk, nesten vårlig luft åpenbarte seg inne på fødestuen. Solen tittet frem mellom by-fjellene. Byen lå badet i lys, midt i november.  Jeg så ut og fikk følelsen av at et mirakel var rett rundt hjørnet.

Freya kom til verden ikke lenge etterpå, og fikk umiddelbart ligge på brystet mitt.

Gleden er så stor, takknemligheten enorm og hjertet, ja, det så fylt av kjærlighet at det nesten brister.

img_2452

 

 

1 Comment

A weekend latergram

Sist helg var så rolig, og stille, så november-aktig, med korte dager hvor solen ikke varmer i det hele tatt, kuldegrader om natten, frostrøyk ut av munnen på gåtur, lange, fine frokoster sammen på kjøkkenet, havregrøt med blåbær og honning til lunsj, innendørs leking og husbygging i senga, en kjempefin lur sammen på sofaen, en gryte med kjøtt putrende på ovnen hele søndags ettermiddag, åpenbaringen av en liten gutt som forstår mer og mer for hver uke som går, som er en fryd å observere, å snakke med, som hele tiden overrasker meg med alt han kan og får til.

Kanskje dette var siste helgen vår som familie på 3?

Processed with VSCO with b5 preset img_2285 img_2295 Processed with VSCO with f2 preset

1 Comment

1 2 3 4