Torsdag

Torsdag forrige uke bestemte jeg og mannen min for å ta en oss en velfortjent lunsj date. Mannen min jobber frilans som arkitekt, og er på mange måter sin egen sjef. Veldig herlig når man plutselig får et påfunn som dette, siden jeg er i foreldre permisjon.

Vi har lenge villet besøke Colonialen kafe og brasserie på Litteraturhuset i Bergen. Så vi tok oss dit, utstyrt med både barnevogn og paraply.

Brasseriet er kun åpent for middag etter kl. 16:00, så det ble kafe på oss denne gangen. Den deilige kaffelukten slo i mot oss da vi kom inn, og det var generelt sett veldig godt stemning. Jeg poset med et glass vin, men egentlig drakk jeg ingenting siden jeg både ammer og kjørte bil.

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg spiste et nydelig smørbrød (surdeig) med prosciutto og pecorino. Nydelig. Mannen min gikk for hjemmelagde pølser med potetmos. Like godt.

IMG_3575

Freya våknet (så klart, når man trenger at hun sover), så vi kunne ikke bli til dessert. Hun hadde fremdeles behov for å sove og sutret litt, så vi gikk ut på brosteinen i byen hvor hun sovnet igjen på magisk vis. Da gikk vi til Colonialen i Strandgaten (delikatesse butikken/kafe) og bestilte oss en capucchino og en sjokolade brownie hver, mens Freya sov i vognen rett utenfor. Brownien var skikkelig mektig og god, med sterk sjokoladesmak, og et dryss av havsalt.

IMG_3577

Etter det, holdt vi hender gjennom en regnfull by, før vi satte kursen hjemover igjen. Vi hentet to-åringen i barnehagen og kjørte hjem for å kose oss. Det hadde begynt å styrtregne på veien hjem, og siden det var så guffent ute hoppet jeg like gjerne i pysj buksen når jeg kom hjem. Altså, finnes det noe herligere enn det?!

IMG_3580

En kjempefin ettermiddag!

Barnedåp

Søndag 19 februar hadde vi barnedåp for Freya. Vi synes det er et fint rituale og i tillegg er det kjekt å samle familien til fest! Selve dåpen fant sted i Knarvik kirke, en utrolig fin kirke som har vunnet diverse arkitektoniske priser.

Knarvik-Kyrkje028

(Foto: Jan Lillebø, BT).

Freya brukte dåpskjolen som jeg selv brukte da jeg ble døpt. Farmoren min heklet kjolen for over 40 år siden, slik at alle i familien skulle kunne bruke den i anledning dåp. Odin brukte kjolen da vi døpte han for 2 år siden, med blå silkebånd. Er det ikke fantastisk? Jeg bare elsker den kjolen!

IMG_3513

Jeg bar Freya til dåpen. Jeg synes det var fint å kunne få bære jenta mi, som jeg tross alt hadde i magen min i 9 måneder, til dette ritualet. Odin var ikke like tålmodig under dåpsritualet, som dere kan se på dette bildet.

IMG_1656

Etterpå hadde vi dåpsfest med kjempegod tapas lunsj på Westland Hotel, som var så god at jeg helt glemte å ta bilder.

Noen bilder av bordet

IMG_1702

IMG_1697

Og gavebordetIMG_1706

Verdens fineste kort, laget av Freyas kusine på 11 år.IMG_1707

Det var selvsagt duket for kaffe og kaker etter lunsjen.IMG_1728

En fantastisk fin dåpsdag for Freya, som vi tar med i hjertene våre videre.

 

Husmor logistikken

Her er en tekst jeg skrev forleden, når jeg følte meg sånn cirka 100% som en husmor. Den er skrevet med en god porsjon ironi, fordi jeg elsker å sette ting på spissen! God lesning 🙂

En gang for ikke så veldig lenge siden, reiste jeg verden rundt på kontinuerlig basis. Jeg gjorde yoga i India, så på buddhister og templene deres i Laos, gikk på fullmånefester i Thailand, sjekket ut verdens eldste tempelruiner i Kambodsja og besøkte hver eneste strand som fantes i Australia, for å nevne noe. Så skjedde det noe. Jeg ble mamma.

To barn har blitt født i løpet av en toårsperiode. Jeg løper nå mellom barnehagen og amming, mellom Rema 1000 og apoteket, og i tillegg har jeg begynt å merke noe vesentlig i det siste: jeg har forandret meg.

Det hele begynte med at jeg satt i en sosial settting hvor husvask ble diskutert, og istedenfor å fnyse av temaet, hørte jeg plutselig stemmen min høyt og tydelig si: «jeg bruker den engangs moppen fra JIf, den er utrolig god til å vaske vekk middags-restene fra gulvet med.» To sekunder senere sitter jeg der, totalt forvirret over mitt eget utsagn og med en sterk følelse av at jeg ikke er meg selv, mens seks andre mødre/venninner sitter og venter på at jeg skal utdype dette høyst interessante temaet. Hva skjer?

Jeg kjenner det har tatt over sinnet mitt nå. Diverse husmor logistikk. Husk milo til ullvask, hvordan få vekk flekker fra tøy, hvordan lage kvikke og næringsrike middagsmåltider med en hånd, alltid ha grovbrød med leverpostei i hus til kveldsmaten, hvordan holde huset ryddig nok til at det i det minste er hyggelig å være der, hvordan lettest få smuler opp fra kjøkkengulvet uten å støvsuge, ha klar sunne snacks for sønnen min i det han kommer hjem fra barnehagen, hvordan faktisk holde seg til en handlerunde i uka, planlegging, planlegging, planlegging, frysing av brød, frysing av alt egentlig, bretting av kilometer på kilometer med tøy, alltid ha nok bleier i skapet, lette snacks tilgjengelig for foreldre med lavt blodsukker, ja dere skjønner tegningen.

Og jeg kjenner ofte på at siden husmor logistikken som regel er mer enn nok å å holde styr på for et menneskehode, gjør det direkte vondt i hjernebarken dersom jeg våger å la tankene mine flyte til andre, mer kreative ting. De hjernecellene mine som en gang var både eventyrlystne og spontane, er nå kraftig bedøvet og tilsidesatt, og som et resultat befinner jeg meg konstant i et slags tanke-maraton hvor planlegging og rydding alltid står øverst på listen. Hjelp!

Hvem er denne nye meg? Jeg som en gang reiste verden rundt, som tok risikoer og aldri var redd, som lo av ulike sikkerhetstiltak, og bare skulle være ung for evig? Jeg har nå blitt redusert til en hverdags kjerring som iherdig tørker opp smuler, rester og dritt fra gulvet etter ungene mine. Jeg er fremdeles «bare» 33, men likevel er det som om jeg på magisk vis har entret en annen verden, og på grunn av disse ungene mine, har jeg nå blitt en snusfornuftig, sikkerhets-opptatt og hverdagslig mamma-figur. Jeg føler meg faktisk eldgammal, og er opptatt av helt håpløse ting, som økologisk bomull, samsoving og siste forskning innen barneoppdragelse. Hvordan skal dette gå egentlig? Når skal jeg finne tilbake til meg selv? Frie, bekymringsløse og ungdommelige meg?

Det tar kaken når jeg har en venninne på besøk, med ungene sine selvfølgelig, og vi bruker to timer på å snakke om ungenes leggetid! Resten av tiden bruker vi på å mekle mellom ungene, og prøve å snakke høyt nok til at vi hører hverandre gjennom lydmuren som til stadighet blir brutt av ungenes lek på stuegulvet. Ikke en eneste gang snakket vi om når vi var ute på en herlig middag i byen sist, eller om vi planlegger noen spenstige reiser til Asia. Det går simpelthen kun i unger og hverdags pjatt! Jeg lurer på når denne koloniseringen av hjernen min skal ta slutt. Eller er det bare i å innfinne seg med at dette maset kommer til å fortsette helt inn i pensjonsalderen?

Men, det hører vel også med til historien at jeg har lært mye av den nye meg. Hun er ikke så verst egentlig, denne dama, som nå har ansvar for to små mennesker. Hun har, takket være ungenes ankomst, nådd nye høyder innen effektiv jobbing og multi-tasking, og hun smiler fortsatt etter netter med kun 5 timers søvn (ikke sammenhengene vel og merke). Hun er ti tusen ganger mer tålmodig, denne nye meg. Hun er emosjonell og gråter av alt mulig, favorittprogrammet hennes er “fødeavdelingen”, og hun blir kjempesint når hun leser om urettferdighet. Hun er en mamma med alt det som mamma rollen innebærer, og det nytter ikke å se seg tilbake nå.

Det er vel egentlig bare å forberede seg på at livet har tatt nye veier, vel vitende om at når alt kommer til alt, så kan verken historiske tempelruiner i sør-øst Asia eller strandferier i Australia måle seg med hverdags gleden disse små barna mine gir meg, helt gratis, hver eneste dag. (Helt sant).!

 

pust i bakken

Akkurat nå sitter jeg ved macén min på kjøkkenet, med en god kopp kaffe, og bare nyter at mine to små ligger og sover i stuen. Odin er hjemme fra barnehagen på andre dagen siden han ble syk natt til tirsdag. Nå er han på bedringens vei, og det merkes på energi nivået, så han er nok fin og klar for barnehagen i morgen. Jeg prøver å motstå fristelsen til å rydde, og heller bare nyte kaoset med tog-baner, lego og bøker overalt. Å bare være i det, livet i denne småbarns-heimen, og la barna få sette sitt preg på den og gjøre den til sitt eget lille univers. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg prøver å gi slipp, prøver å la ting få utfolde seg akkurat slik de skal.

Min gode Freya er snart 3 måneder, og prater, smiler og ler.

To små skatter som jeg er så uendelig glad i.

Processed with VSCO with b1 preset

Barselvisitt

Den fineste typen barselvisitt, er når fine tanter kommer med nybakt kake og flotte, hjemmestrikkete presanger. Jeg har to slike tanter, som kom for å hilse på Freya på mandag. Odin og jeg hadde laget vafler til besøket, og så kom tanten min med den flotteste barselkaken. Jeg rakk ikke å ta bilde av selve kaken, men her er et bilde av et restestykke som jeg koste meg med dagen etter besøket. Kaken var av deilig sjokolade, og pyntet med rosa og lilla for å symbolisere at det ble en jente.

IMG_3307

Tradisjonen tro, hadde tantene mine med gaver til både store og små.

Odin fikk flotte, hjemmestrikkete Marius sokker

IMG_3309

I tillegg fikk han en kjempefin sangbok som vi skal bruke masse fremover.

Freya fikk disse flotte, hjemmestrikkete vottene

IMG_3311

Og dette fine, lille skjerfet

IMG_3310

I tillegg fikk hun en kjempesøt ulldress i størrelse 62. Akkurat passe til de neste par månedene

IMG_3312

Heldige oss som er i familie med så snille folk!

Tur i solskinn

I dag, 30 januar, er det som om våren er nær. Solen føles sterk mot kinnene mine og luen jeg hadde på meg under trilleturen måtte av til slutt. Fuglene kvitrer så smått. Freya ligger og sover i vognen sin, så fredfull, mens jeg er tankefull. Jeg går forbi et sted jeg husker jeg ofte stod og så utover fjorden mens Freya enda var i magen. Høsten hadde vært mild og jeg kom ofte hit når jeg gikk tur. På dette stedet tok jeg meg alltid en pause, tok inn det vakre synet av fjorden, av fjellene. Tenkte på babyen i magen, hun som lå der i mitt dype indre, sovende, omgitt av vann, koblet til kroppen min som et dyr i dvale. Tenkte på hvordan hun så ut, hvem hun var, hvem hun skal bli. Freya. Nå er hun her. En dag skal jeg fortelle henne hvordan jeg stod der og ventet på henne, tenkte på henne, drømte om henne. Jeg skal vise henne stedet her og hun skal få vite hvor mye jeg lengtet etter henne, den høsten i 2016.

IMG_3264

January dayze

Godt nyttår! Ja, jeg synes det er ok å si det selv om det er 5 januar i dag, jeg er tross alt i barsel 🙂

Nå kjenner jeg på januar freden. Kjenner du den? Den stillheten som kommer etter at kasseapparatene har klirret alt for lenge, og maset i hodet har begynt å stilne. På lille nyttårsaften befant jeg meg i kø på rema 1000 og fikk nærmest et panikkanfall av å ta inn alt folk hadde handlet i vognene sine foran meg, og lyden av av varene som ble bliipet gjennom 6 åpne kasser. Julen er…stress, og jeg synes det er så trist at jeg føler det slik. Det er selvsagt utrolig fint å være sammen med familien, og selve juleaften og 1. juledag er veldig fredfulle, men det er liksom alt rundt som blir så vanskelig. Innkjøp, tanker, forventninger, korte dager, alt maset om når butikkene er åpne, hvem som skal få hva i gave, etc. etc. Nå som januar er her, og roen virkelig har senket seg, kan jeg endelig puste ut og virkelig slappe av i barselboblen. Senke skuldrene og bare ta hver dag som den kommer. Ikke planlegge noen ting, ikke nettshoppe eller tenke for mye. Det er godt.

I dag har det vært litt sol og klart vær, så jeg har gått meg en kjempefrisk tur ute med Freya i barnevogn. Nå skal vi hente storebror i barnehagen, litt tidligere enn vanlig, men som en hyggelig overraskelse for han og fordi jeg savner han. Det er så utrolig fint å være i mamma permisjon og jeg er takknemlig for hver eneste dag!

img_2990

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323

Freya

Freya kom til verden tirsdag 15 november, kl. 14:38. En dag over termin.

Vi hadde ankommet kvinneklinikken om natten, det regnet masse slik det ofte gjør i midten av november, og fra fødestuen hadde vi flott utsikt over den regnfulle natten i Bergen by. Alle lysene fra husene i byen skinte mot fødeavdelingen. Litt magisk, nesten.

Natten ble til dag og det ble sakte, men sikkert lyst ute. Regnet lavet ned utenfor, riene kom tettere.

Rundt lunsjtider åpnet imidlertid himmelen seg, og blå himmel kom til syne. Jordmor åpnet vinduet, det var hele 11 varmegrader ute. Frisk, nesten vårlig luft åpenbarte seg inne på fødestuen. Solen tittet frem mellom by-fjellene. Byen lå badet i lys, midt i november.  Jeg så ut og fikk følelsen av at et mirakel var rett rundt hjørnet.

Freya kom til verden ikke lenge etterpå, og fikk umiddelbart ligge på brystet mitt.

Gleden er så stor, takknemligheten enorm og hjertet, ja, det så fylt av kjærlighet at det nesten brister.

img_2452

 

 

1 2 3 4 5 9