Fedje

Forrige uke tok vi oss en tur til vakre Fedje.

Fedje er en øy i havgapet, utenfor Austrheim kommune i Nordhordland.

Å ankomme Fedje med fergen, er som å ta et stort og herlig steg tilbake i tid.

Øyen har små, hvite hus overalt, og et lite sentrum med tonnevis av sjel. En landhandel, en nærbutikk, og noen utrolig fine kafeer og restauranter.

Jeg er helt frelst i Fedje nå. Tenk å ha en liten hytte på denne øyen en gang i fremtiden? Oh lykke!

Vi spiste italiensk pizza på Kafe Losen. Anbefales!

Det var så dreamy på Fedje denne dagen. Måtte bare ta masse bilder.

3 uker uten sosiale medier

Det begynte med at jeg kjente meg så sliten. Så lei. Telefonen var alltid innen rekkevidde. Instagram var verstingen. Jeg kunne forville meg inn i universet der og tiden bare forsvant. Tid er noe jeg verdsetter høyt. Tid til å gjøre yoga etter barna har lagt seg. Til å skrive litt på en novelle. Lese litt videre i en bok. Gå en tur en mild sommerkveld, bare puste dypt inn, være. Lese en avis. Se en film. Jeg har aldri vært en stor facebook eller instagram bruker. Men den lille tiden jeg brukte i løpet av en dag, eller kanskje mer begjæret mitt etter å endelig komme til et punkt i dagen hvor jeg kunne sette meg ned med telefonen, gjorde at jeg skjønte at noe måtte endres. Både meg og mannen min er soleklar på at vi ikke sitter med telefonen foran barna våre. Vi er sammen med dem, på ordentlig, når de er våkne. Vi vil ikke at barna våre skal ha foreldre som helt ukritisk sitter med en telefon i hendene og scroller. Derfor skjermer vi dem, hver eneste dag. Vi synes det er fint at sønnen vår på snart 3 år aldri bruker telefonene våre, eller spør om å få bruke de. Han leker, fantaserer, finner på ting. Han har ingen interesse for snap chat, eller andre apper. Det var først når han hadde lagt seg, at jeg grep etter telefonen. Og jeg ble bare så sliten av dette begjæret. Så, for 3 uker siden nøyaktig, bare sluttet jeg. Sluttet å logge inn på appene på telefonen min, på facebook og instagram. Sluttet å føle at jeg må dokumentere det hver gang jeg bestiger en fjelltopp, eller lager et godt middagsmåltid. Det er ikke noe galt i det, men jeg trengte bare en pause.

Den første uken var rar, jeg hadde kanskje abstinenser, for jeg var litt sur og hadde litt vondt i hodet. Etter den første uken var over, visse jeg at pausen hadde kommet til riktig tid. Jeg fikk plutselig et overskudd av tid, som jeg kunne bruke på positive ting, som yoga, jogging, lesing og andre ting jeg liker. Nå i den tredje uken, har jeg kjent på en følelse av at jeg virkelig er disconnecta, og at jeg sannsynligvis har gått glipp av utrolig mye. Men forskjellen er, at nå har jeg helt ærlig ikke lyst til å logge meg på igjen. Sannheten er at jo mer tid som går, jo mindre lyst har jeg til å logge meg på.

Jeg kommer nok tilbake til sosiale medier. Men akkurat nå, er det utrolig herlig å bare leve i virkeligheten, absolutt hele tiden!

Første uken i juli

Forrige uke var vi på ferie i Bærum, hos min fine kusine Isabella. Å kjøre til Oslo fra Bergen med to små barn gikk overraskende greit. Selv om det selvsagt var slitsomme øyeblikk inni der.

I Bærum har vi slappet av, hatt gode samtaler, sett på barna som leker så godt i lag, drukket vin, spist reker og nytt sommeren utendørs.

På veien østover kom vi over denne lille kafen i Eidfjord, hvor vi kjøpte skikkelig god kaffe og nydelige kanelknuter. Jeg blir så glad når du kan finne kvalitets kaffe og god hjemmebakst midt inni fjellheimen i Noregs land!

Regn rekorder og andre ting som ikke er greit

Juni, du juni. Denne måneden har ikke vært helt enkel, med masse masse regn, regn-rekorder visstnok, og jeg lurer på når vi skal slutte å få alle disse rekordene, det er en ny en hvert eneste år, regn, regn og atter regn. Jeg vet ikke om det har vært alt regnet, eller det at mormor døde tidligere i vår, eller alle de tidlige morgenene med barna, og dernest alt for lite søvn, men juni har bare vært tråkig, som å trakke i tjære, den har vært slitsom. Kanskje tidens humør er en kombinasjon av alt, og jeg kjenner at jeg lengter etter sol og varme, etter lette dager, som stryker varsomt forbi, og etterlater seg duften av sol på huden når man kryper til sengs om kveldene, jeg lengter etter å trippe rundt uten sokker, på gulvet, på terrassen, etter å sitte på terrassen lenge nok til å kjenne at det er sommer, og ikke måtte haste inn igjen og stenge døren etter meg, fordi det bare var 14 grader selv om solen er ute. Jeg lengter etter et høytrykk inni meg, som tåler å stå opp klokken 6 om morgenen og likevel være glad. Jeg lengter etter å akseptere at mennesker kommer og går i denne verden, og at døden skal skje med oss alle. Men himmelen stormer over meg, vinden er sterk i kastene, regnet øser ned, og lavtrykkene står bare i kø der ute.

Vestlandet, livet, det er så hardt av og til.

Vi hadde fint besøk fra Berlin i midten av juni. Tommy fikk tilbringe en helg på det regnfulle vestlandet

Selv om været var dårlig, så var maten vi lagde sammen veldig god!

Jeg fikk gått meg en fjelltur en sjelden ettermiddag solen kom frem, og skogen var så utrolig fin den dagen

Ellers har jeg slått et slag for god, hjemmelagd brunch når været er for dårlig til å være ute. Favoritten om dagen er eggerøre med basilikum og revet parmesan. Helt hinsides godt!

 

Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

Summer life

 

Den siste uken har vært som en drøm værmessig, og jeg kjenner hvordan solen, varmen og lyset visker ut ethvert minne om vinterens mørke og kulde.

Det er nå det skjer. Alt det som er så hinsides vakkert.

17-mai

Jeg elsker 17-mai.

Jeg begynner å kjenne sommerfuglene i magen dagen før. De kribler mens jeg vasker skjorter, gjør klar bunaden, finner frem sko og tar frem flaggene fra boden.

I år våknet vi til strålende sol på 17-mai. Bjørketrærne er grønne, himmelen blå. Det kunne ikke blitt bedre.

På champagne frokost skålte vi “hurra”.

I toget veivet vi flagget ekstra høyt “hipp, hipp”.

Da nasjonalsangen ble sunget, kom det både en tåre og to til i øyekroken under solbrillene. Slik er det med meg hver eneste 17-mai, etter at jeg fikk barn og flyttet hjem igjen til Norge.

Jeg kommer aldri til å slutte å sette pris på friheten vi har i Norge. Jeg kommer aldri til å ta for gitt vårt demokrati og våre sunne, rettferdige verdier.  Jeg kommer aldri til å glemme hvor heldig jeg og familien min er som får bo her. Jeg kommer aldri til å bli vant til den vakre naturen rundt meg i mai, den tar meg med storm hvert eneste år. Jeg kommer aldri til å slutte å lengte ut i verden, men hjertet mitt vet likevel hvor hjemme er for meg. Jeg kommer aldri til å ta for gitt hvor godt og fantastisk livet mitt virkelig er, og alltid har vært.

Hurra for grunnlovsdagen vår, hurra for 17-mai!

 

 

Kom mai du skjønne milde

Det er så utrolig mye fint med mai måned, og jeg føler meg så takknemlig hver eneste dag.

For eksempel:

  • fine trilleturer i vårværet. Selv om det regner noen dager, så er det fin temperatur ute og så innmari grønt at jeg koser meg likevel
  • lyset! til langt på kveld, som får meg til å stoppe opp og bare myse mot himmelen når jeg tar ut søppelet klokken 22:30
  • at det er 17-mai i morgen. Bare elsker, elsker grunnlovsdagen i dette landet, med bunad og flagg, og sentimentale sanger om nordmannen mellom bakkar og berg
  • at sommeren fremdeles ligger fremfor oss, jeg er sånn som begynner å få litt panikk i midten av juli!
  • enkel og deilig vår mat, som potetsalat og fenalår, rømmegrøt og røkelaks, og en flaske prosecco på deling med en spesiell en på kvelden
  • å gå en tur i terrenget og bare få med seg den eksplosjonen av liv som finner sted i naturen i mai måned. Jeg blir helt satt ut av det hvert eneste år (og spesielt etter alle årene i Australia hvor jeg ikke fikk med meg denne transformasjonen)
  • at livet er så fint at det lar tiden jobbe og omsider gi deg de svarene du leter etter, og alt du egentlig trenger å gjøre er å sørge for at nuet er fantastisk. Alt annet ordner seg!
  • Yoga med Adriene på youtube når jeg finner tiden til det. Virkelig herlig, altså!

Namaste <3

1 2 3 9