Da var den endelig her. Våren. Etter det som har føltes som en utrolig lang vinter, begynte endelig temperaturene å stige i mai. Over et par varme, solfylte dager forandret naturen seg totalt og grønne blader kom til over alt. Jeg går sene turer om kveldene og tar inn synet av det utrolig vakre, grønne gresset i veikanten. I den bleke, fargeløse vinteren glemmer jeg alltid hvor vakker våren er.

Som vanlig er våren kvikk; jeg ventet og forberedte meg i april, men luften var fremdeles kald, og regnet og de mørke skyene hadde fremdeles overtaket.  Så kom mai og våren sprang ut i full blomst over en uke med solskinn. Og plutselig, før jeg nå vet ordet av det, er det snart juni. Snart sommer. Det er lyst når vi legger oss om kveldene. Så utrolig vakkert. Jeg blir glad og trist på samme tid, for jeg vet hvor dyrbare disse dagene frem mot midtsommer er,  men de forsvinner så fort. Jeg begynner allerede å tenke på høsten som ligger bak og ulmer, den er alltid der, minner meg på at det skal bli mørkt igjen, at dette ikke kommer til å vare.

Men for nå, så skal jeg bare nyte. Bare leve, puste og drømme inn våren. Ta den inn i kroppen min og nyte den i fulle drag. Være ute og puste inn naturens lukter; alle blomstene, alt det grønne, solen, våren!