3 uker uten sosiale medier

Det begynte med at jeg kjente meg så sliten. Så lei. Telefonen var alltid innen rekkevidde. Instagram var verstingen. Jeg kunne forville meg inn i universet der og tiden bare forsvant. Tid er noe jeg verdsetter høyt. Tid til å gjøre yoga etter barna har lagt seg. Til å skrive litt på en novelle. Lese litt videre i en bok. Gå en tur en mild sommerkveld, bare puste dypt inn, være. Lese en avis. Se en film. Jeg har aldri vært en stor facebook eller instagram bruker. Men den lille tiden jeg brukte i løpet av en dag, eller kanskje mer begjæret mitt etter å endelig komme til et punkt i dagen hvor jeg kunne sette meg ned med telefonen, gjorde at jeg skjønte at noe måtte endres. Både meg og mannen min er soleklar på at vi ikke sitter med telefonen foran barna våre. Vi er sammen med dem, på ordentlig, når de er våkne. Vi vil ikke at barna våre skal ha foreldre som helt ukritisk sitter med en telefon i hendene og scroller. Derfor skjermer vi dem, hver eneste dag. Vi synes det er fint at sønnen vår på snart 3 år aldri bruker telefonene våre, eller spør om å få bruke de. Han leker, fantaserer, finner på ting. Han har ingen interesse for snap chat, eller andre apper. Det var først når han hadde lagt seg, at jeg grep etter telefonen. Og jeg ble bare så sliten av dette begjæret. Så, for 3 uker siden nøyaktig, bare sluttet jeg. Sluttet å logge inn på appene på telefonen min, på facebook og instagram. Sluttet å føle at jeg må dokumentere det hver gang jeg bestiger en fjelltopp, eller lager et godt middagsmåltid. Det er ikke noe galt i det, men jeg trengte bare en pause.

Den første uken var rar, jeg hadde kanskje abstinenser, for jeg var litt sur og hadde litt vondt i hodet. Etter den første uken var over, visse jeg at pausen hadde kommet til riktig tid. Jeg fikk plutselig et overskudd av tid, som jeg kunne bruke på positive ting, som yoga, jogging, lesing og andre ting jeg liker. Nå i den tredje uken, har jeg kjent på en følelse av at jeg virkelig er disconnecta, og at jeg sannsynligvis har gått glipp av utrolig mye. Men forskjellen er, at nå har jeg helt ærlig ikke lyst til å logge meg på igjen. Sannheten er at jo mer tid som går, jo mindre lyst har jeg til å logge meg på.

Jeg kommer nok tilbake til sosiale medier. Men akkurat nå, er det utrolig herlig å bare leve i virkeligheten, absolutt hele tiden!

Mandag

Uken startet med en telefon fra min fine søster. “Vil du være med på fjelltur?” JA!

Jeg tok Freya med meg i bæreselen og møtte henne. Vi gikk verdens fineste tur, i sol og god temperatur, til Fossevatnet og videre over Vassberget. Utsikten fra Vassberget var helt enorm!

Jeg følte meg sterk og flott på toppen! Har ikke gått en så hard tur siden før jeg ble gravid med Freya.

Vi byttet på å bære Freya, siden den siste etappen opp til Vassberget var ganske hard.

Jeg blir så inspirert når jeg er ute i det fri. Stillheten, luften, alle de grønne markene og skråningene nå som det er vår. Jeg blir helt euforisk og full av livsgnist! I tillegg er det så godt å få bruke kroppen i terrenget.

Jeg følte meg takknemlig og glad for for at jeg bor akkurat her, i Nordhordland. For at det er så vakkert rundt meg, og for at jeg har tilgang til alt dette helt gratis. Det er jo bare fantastisk.

Virkelig verdens beste start på denne uken!

Biblioteket i mitt hjerte!

På tirsdag var jeg på biblioteket og lånte med meg noen bøker. Er det noe jeg har stor elsk for her i livet så er det nettopp biblioteket. For et fantastisk sted det er, hvor man bare kan vandre inn og ta med seg bøker ut igjen. Hvor man kan kjøpe en kopp kaffe, sette seg ned i en komfortabel stol og lese alle landets store aviser, gjerne internasjonale også, til lukten av bøker og lesestoff og andre mennesker som summer rundt og småprater. Det er en sånn herlig atmosfære på bibliotek, jeg elsker det. Mitt favoritt sted i det offentlige rom, uten tvil. Jeg elsker hyllene med nye utgaver, hvor jeg finner novellesamlinger, dikt og romaner, med nåtidens temaer og samfunnsengasjement. Når jeg blir pensjonist skal jeg gå på biblioteket hver dag, og bare suge til meg all lærdom og alt lesestoff som finnes der.

Men akkurat nå er jeg småbarnsmor, og selv om det er relativt enkelt å gå på biblioteket med barna, og spesielt med Freya som bare henger fast på kroppen min i en ergobaby bæresele for eksempel når det er sol og jeg kan gå til biblioteket, så får jeg ikke nok tid til å lese ordentlig i disse dager. Det hender jeg sitter og leser mens jeg ammer! Som fungerer veldig fint. Eller jeg leser litt på kveldstid, når Freya sover lett inntil brystet mitt etter å ha ammet, og mannen min ser på “the walking dead” med ørepropper. Når Freya sover på dagtid pleier jeg å bruke tiden til å rydde eller skrive selv. Det blir sjelden til til lesing da.

Uansett, det er en tid for alt her i livet. Selv om denne fasen innebærer at jeg ikke får lest så mye som jeg kanskje ønsker, så setter jeg utrolig pris på de stundene jeg faktisk får lest. Og at biblioteket alltid ligger der, klart til at jeg kommer på en visitt når det måtte passe meg.

IMG_3811

November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600

The food of Greece

Tidligere i sommer dro vi til Hellas, ellers nærmere bestemt Kreta, på en aldri så liten 2 ukers ferie. Etter å ha bodd i landet med flest utflyttede grekere i hele verden, nemlig Australia, i over et tiår, har jeg blitt så vanvittig glad i gresk mat (og det til tross for at jeg aldri hadde satt min fot i Hellas før i fjor sommer). Så nå drar vi mest til Hellas for å spise, det er liksom det som er planen og det vi gleder oss mest til når vi drar nedover. Det er jo selvsagt og kjekt med sol og varme, og ikke minst litt strandliv. Men maten, ahhh, ja, den er bare himmelsk. Jeg elsker de freshe og smakfulle salatene, de reine smakene av hvitvin og olivenolje fra all sjømaten, som grillet octopus, calamari, blåskjell og kongereker, de deilige dippene med nystekt brød til forrett, som tsatsiki, taramusalata (kaviar dip) og eggplant (aubergine) dip, fylte zucchini blomster, moussaka, de store, solmodne tomatene de bruker i den greske salaten, den lokal produserte fetaosten fra geitemelk, ah, ja det er sant, jeg virkelig ELSKER gresk mat!

IMG_0982 IMG_1182 IMG_1157 IMG_1021 IMG_1002 IMG_1210 IMG_1212

Lokale bringebær og egg

Like ved her jeg bor, finnes det en gård hvor de dyrker bringebær. Jeg gikk på barneskolen med hun som driver gården, og første gang jeg smakte bringebærsyltetøyet hennes var da jeg kjøpte det på et julemarked i desember i fjor. Siden har jeg vært hekta. På lørdag kjøpte jeg 4 glass bringebær av henne, pluss en liten kurv deilige bringebær rett fra markene hennes. Etter det, kjørte vi til en annen gård, hvor de har høner. Her kan du åpne en liten luke i låven, ta ut en 30 pakning med egg og legge igjen pengene som det koster i en kasse. Dersom man ikke har penger akkurat da, bare skriver en seg opp i en liten bok og kommer tilbake med penger neste gang. Som et slags honesty system, som jeg faktisk bare trodde eksisterte på film (og i Hardanger under plomme sesongen).

Jeg klarer simpelthen ikke skjule min entusiasme for denne typen livsstil. Jeg rett og slett elsker det.

bringebær

En etterlengtet bestemor

Lykken er…

  • Å ha en bestemor som kommer helt fra Australia for å tilbringe tid med seg
  • Å kunne våkne om morgenen, ha fri fra barnehagen, og vite at bestemor er i huset
  • Å løpe rundt i en grønn by, mate duene, nyte sommeren
  • Å være snart 2 år, med en bursdag like rundt hjørnet
  • Å være så inderlig elsket, av mange personer, på tvers av kontinentene

IMG_0848

Ingen er som deg

Det er ingen som gjør meg så glad som deg, gutten min.

Det er ingen som får hjertet mitt til å smile mer enn deg, vakre deg, når du kommer mot meg og skal fortelle meg hva som skjedde i barnehagen i dag.

Det er ingenting som er så fullkomment som de øyeblikkene hvor vi er nære, og du legger deg inntil meg, fordi du trenger det, og fordi jeg er mammaen din.

Det er ingenting som gjør mer vondt i meg enn når du gråter, etter at du har slått deg, eller noe gikk galt.

Det er ingenting i verden som kan måle seg med tiden jeg er sammen med deg, når jeg får se deg vokse, utvikle deg litt mer hver eneste dag, bli litt klokere.

Å se deg forstå litt mer av denne verden i lever i for hver dag som går, og se at du er trygg i den.

Å se deg vite at du er elsket, at vi alltid passer på deg, at du er fri til å ta stegene litt lenger bort fra oss, fordi du vet at vi alltid er der, at vi aldri forsvinner fra deg.

Det er ingenting i verden som føles bedre enn å overgi meg til kjærligheten jeg har for deg, gutten min; å se verden gjennom nettopp denne kjærligheten har gitt meg meg ro i sjelen, og mykhet i hjertet.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with f2 preset IMG_0751

Grå kveld

Det er slik jeg husker den. Sommeren.

Kjølige, friske kvelder, med våt asfalt etter en regnbyge. Havet som ligger grått og ensomt foran meg. Å gå langs en stille vei, se inn i mørke hus som ligger tett i tett bortover. Det er ingen som har lys på inne i huset i juni, selv på de mørkeste kveldene. Det går i mot årstidens uskrevne regler, i mot midtsommerens budskap om at det er dette, nettopp dette, vi har ventet på gjennom alle de mørke vinterdagene. Fargerike sommerblomster som vaier lett i vinden utenfor inngangen til de fleste husene. Den syrlige lukten av dem i luften. Fleecejakken tett inntil kroppen min, som varmer godt fra den kjølige, våte luften. Ønsket om at det skal være ordentlig sommer, mer enn 13 grader i alle fall. Våt asfalt og lett bris i håret. En og annen mygg i luften. Skydekket over meg, flekkete i hvitt og grått. Tungt, ingen blå himmel, ingen håp. Den stille, ensomme veien, ingen biler, rolige tider. Ingen mennesker å se noe sted, verken innendørs gjennom hus vinduene, eller utendørs. Pene hager som ikke brukes. Nye sommermøbler, uten puter.

Det er slik jeg alltid vil huske den. Sommeren.

drops-690570_960_720

1 2 3