18.01.2013

For 4 år siden giftet jeg meg med den fineste mannen jeg vet om, som også er min aller beste venn.

Her er noen bilder fra bryllupet vårt i 2013, som ble holdt på en vingård i vindistriktet the Yarra Valley, utenfor Melbourne.

Sandra-Matt-206Sandra-Matt-245Sandra-Matt-170Sandra-Matt-203Sandra-Matt-213Sandra-Matt-97Sandra-Matt-114Sandra-Matt-9Sandra-Matt-37Sandra-Matt-57Sandra-Matt-20Sandra-Matt-226Sandra-Matt-62 Sandra-Matt-66 Sandra-Matt-71 Sandra-Matt-209 Sandra-Matt-246 Sandra-Matt-333

Sandra-Matt-374 Sandra-Matt-394 Sandra-Matt-400 Sandra-Matt-422 Sandra-Matt-442 Sandra-Matt-443 Sandra-Matt-446

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880

Tilbake til det som engang var

Nå er vi i Australia. Vi har for lengst feiret første juledag, som er den store dagen her. Vi har feiret et nytt år, og sett fyrverkeri fra sengen med en sovende, liten gutt i armene. Vi har gått tur i 35 varmegrader, og smurt solkrem på legger og lår. Vi har ligget i parken og tittet opp på trærne, lurt på hvordan himmelen kan bli så blå, og løpt etter små barne bein som bare vil utforske mer og mer av omgivelsene. Vi har drukket kaffe på kule kafeer, og ledd når vi har oppdaget at alle rundt oss er så unge. Vi har gått ned en sidegate, og plutselig kjent en vind av minner strømme på. Minner fra en svunnen tid, som nå plutselig føles så ufattelig lenge siden. Et sekund verker det litt i brystet ved tanken på alle disse øyeblikkene som nå er borte for alltid. Man innser det aldri før det er for sent. At det er over. På samme tid, siger det inn en rolig glede jeg ikke visste bodde i meg. Over hvor utrolig fint livet mitt har vært, og hvor bra det var at jeg satte meg på flyet til Australia den gangen jeg bare var 19 år gammel. At selv om det ikke alltid har vært enkelt, og det til tider har vært noen tunge tak, så er det de gode minnene som kiler meg i magen, og fyller sinnet mitt med varme.

Vi har hilst og klemt og pratet, med slekt og med venner. Vi har ledd og vi har grått litt, fordi det er så utrolig rart å være tilbake her. Så rart å vite at verden her nede lever parallelt med vår verden hjemme i Norge. At alt finnes her og lever sitt eget liv, selv om vi aldri ser det, og ikke bor her lenger.

Å kjenne på den følelsen at selv om Australia er fantastisk, selv om alt her er så fint og vakkert, så er det noe som mangler. For selv om alt er kjent rundt oss, selv om alt er ved det samme som det alltid har vært, så er nærheten til det borte. Alt hører fortiden til, og det er ok. Det er ok nå.

Hjertet vet visst så alt for godt at det er Norge som er hjemmet vårt nå.

IMG_6735

 

Av og til

Av og til ønsker jeg at jeg stepper ut av huset mitt en tidlig, sol-full morgen. At døren låses automatisk bak meg mens jeg åpner porten og kommer ut på veien. At jeg tripper nedover gaten og kjenner at varmen fra solen allerede er sterk i ryggen. Jeg krysser veien, i skjørt og topp, mens en tynn cardigan ligger og hviler vesken. Jeg stikker ned en sidegate, den som er litt raskere, og trekker pusten dypt mens jeg smiler litt. Tenker at disse øyeblikkene, de må jeg huske den dagen jeg er tilbake i Norge og vinteren står på som verst. For selv om jeg er trøtt, og jeg skal på jobb, og det bare er en vanlig tirsdag i dag, så nærmest dirrer luften av spenning. Det er alle tingene inni mellom som gjør det, alle de små magiske øyeblikkene som følger en dag. Jeg er utendørs, det er sommer, og trærne er grønne, og jeg tenker at det huset der borte, det hadde det vært fint å bodd i. Kanskje en dag?

Jeg nærmer meg togstasjonen, stopper for en kaffe på hjørnet like ved. Jeg blir smilt til, snakket med, jeg venter mens jeg blar i dagens avis, sniffer inn lukten av ny brent kaffe og bacon, får med meg kaffen ut døren og traver opp på perrongen mens toget ruller inn på plattformen. Jeg smetter inn døren, er heldig og finner en sitteplass innimellom alle de andre som er på vei til jobb denne morgenen. Ørepropper i ørene, musikken på, smugtitting på de andre passasjerene mens soundtracket til livet mitt ruller avgårde.

Det er bare en ny dag. En ny dag i et fantastisk liv.

IMG_1242

Til Australia

Om 4 uker reiser vi på ferie til Australia.

Om nøyaktig en måned kommer vi til å fly innover landskapet i soloppgang, og lande på Tullamarine flyplassen i Melbourne.

Odin skal for første gang sette sin fot på Australsk jord. Landet er hans, like mye som Norge er, han hører til der, like mye som han hører til her. På mange måter begynte livet hans der. Han bodde allerede i magen når vi flyttet til Norge.

Jeg skal vandre i byen som en gang var min. Byen som ligger rett ved hjertet mitt; den er så nær, så innmari nær og jeg kjenner den så godt. En gang i tiden var den mitt hjem, og jeg pustet inn alt som eksisterte rundt meg; tankene, ordene, energien, ideene. Jeg har vandret hver eneste gate, sett hvert eneste smug, løpt gjennom hver eneste bydel, kjent på friheten, og sugd til meg hver eneste bit av kreativitet. Jeg har observert, jeg har protestert, jeg har smilt til fremmede på trikken og ledd høyt, høyt, jeg har opplevd de mest fantastiske øyeblikk, kjent hjertet banke fort av spenning, jeg har lært harde lekser, blitt selvstendig, jeg har grått og tørket tårene mine alene i mørket.

I mange år var byen alt jeg ville kjenne. Jeg ville ikke forlate den, ville bare bli i den, fortsette berg og dal banen, rundt og rundt, og rundt, oppturer og nedturer, vind i håret, rolig før en rask, hard sving nesten tok pusten fra meg, så rolig igjen. Alltid noe nytt. Aldri det samme om igjen. Alltid nye dager, aldri like netter.

Melbourne. Bare navnet får en varme til å bre seg over meg. Byen med en million minner, byen jeg kjenner like godt som jeg kjenner meg selv. Byen som alltid sa velkommen, som tok meg inn, som viste meg hvordan livet virkelig er, som lot meg bli voksen, mens den nynnet sin helt unike melodi, og førte meg til den største kjærligheten.

Matt skal tilbake dit han vokste opp; i byen som alltid har vært hans. Han kommer til å peke på skolene han en gang gikk på, slik han alltid gjør. Han kommer til å møte venner og andre kjente; folk som har betydd mye for han. Han kommer til å få den følelsen en bare får når en er hjemme; nært og kjent, trygt og forutsigbart. Han kommer til å myse mot solen og vite at alt dette, det er og vil alltid være hans.

Familie. Som for første gang skal møte Odin. Et barnebarn, en nevø, en fetter. De skal bli kjent, bli komfortable. Hender skal leies, fang skal sittes på. Minner skal skapes, bilder skal forevige øyeblikkene.

Vi er klare. Klare for Australia.

Sandra-Matt-37

 

Where’s that hipster cafe and where’s my coffee?

When I was living in Melbourne, it was never a far walk to my nearest hipster joint to pick up a deliciously prepared coffee every morning. Nor was it ever a far walk to a cafe that served to-die-for breakfasts on the weekend, or somewhere to grab a bite when you got home after work and realised all you had in your fridge was a piece of cabbage and an old jar of strawberry jam. The last suburb I lived in was Yarraville, a place booming with everything delicious and of course ‘hipster’ (the two just seem to have a lot in common). Just walking into the village on a sunday morning was an epic journey in itself, and you could smell the fresh coffee beans roasting from well beyond the train station. After breakfast, I’d pick up a lovely sourdough loaf from the local bakery, along with a cheeky croissant or two, and walk home in the early afternoon sunshine, contemplating where to have dinner that night. Ah the choices, the choices.

Going into the city and picking between sushi or laksa, Chinese or italian, Vietnamese or traditional British, Malaysian or Indian, contemporary Australian or Greek – the food choices are endless, in the multicultural hotpot that is Melbourne. Hell, I’m sure you could even pick up more authentic Japanese cuisine than in Japan. Melbourne is just that kind of city. Everything is real. Everything is awesome.

Now, anyone that has crossed my path would well know that I have been an Australian convert for many years. I have praised the laid back lifestyle, the open-minded and witty people, the fact that wine seems to compliment pretty much every meal (even breakfast at times), not to mention the rich multicultural society that gives Australia some of the best food and restaurants in the world (without a doubt!). And don’t get me started on the weather. I’ve never been one for snow, cold winters and rain. In other words, Australia has been my absolute Mecca!

Now that I’m back living in Norway, I’m having issues accepting that these wonderful things are suddenly gone from my life. Don’t get me wrong – Norway is great. It’s just different. For example, it’s hard to get a decent cup of coffee out of any major city. Sometimes it can even be hard to get a good one IN a major city . ‘Single, or double’ the waitress asks looking at me like it’s the most commonly asked question in the world. For some reason, coffee isn’t small, medium or large over here. All they want to know from me is whether or not I’d like a single or double shot of coffee. The size, or amount of milk poured in, is not even remotely up to me. One time, I got a coffee served in a soup bowl. I was confused to say the least. Another trend seems to be to serve a cafe latte with a plastic straw.  I guess the reasoning behind it is that it’s a coffee with much more milk therefore aligning it with the milkshake family.

Then there’s the food. Now I do love my Norwegian food, and I do getamungstit with both liver pate and brown goat’s cheese. It’s just that no matter where you live, it’s nice to change it up once in a while. Like go to a proper Italian restaurant for a wood fire pizza, or how about Greek for fried saganaki, and I’m simply hanging for some authentic Chinese dumplings. However, this is simply a no-can-do over here. These immigrants just aren’t around to set up their restaurants. Instead, we have a few Pakistani kebab stores, and a few Chinese restaurants that have clearly done the whole Norwegian interpretation of their food (making it more suitable to the Norwegian pallet), except all it does is break the heart of someone who actually knows how Chinese food is meant to taste (and let me tell you there’s much more to it than simply throwing in a bit of oyster sauce). So, you may ask, what’s all this whinging about? Why don’t you just try and make this at home? Just try and re-create some great Mediterranean or Asian dishes in the comfort of your own kitchen. Yes, of course, that is all completely possible, and it’s just what we’ve been trying do. It would just be nice, every once in a while, to have the option to go out. Other than that, I suppose we can always fly straight to Rome for pasta, or Paris for cheese. It is, after all, just a few hours away.

There is obviously a lot on offer in Norwegian cities. I’m sure Oslo has a wide selection of cafe’s and restaurants, and so does Bergen, which is the town I live close to. However, out here in the suburbs, around 30 kilometres from Bergen town, it is simply just not happening. There are supermarkets, check, shopping malls, check, petrol stations, check, but no hipster cafes or cool coffee bars. No wine bar down the road, or excellent Mediterranean restaurants close by. Sometimes this new mother would have loved to leave the house with my baby-in-pram, head down the road and immerse myself in an inspirational coffee house. Forget for a moment that my hair is unwashed, tied up in a hopeless bun, because I didn’t have time to wash my hair today; hungry and coffee craving, because it was just too hard to butter up a sandwich at home with an infant in tow; to see other new mothers there, with their jumpers on inside-out, no make-up and that desperate look on their faces saying ‘I need a coffee, and you better make it a strong one!!’

kaffe2 kaffe3 kaffe

 

 

that christmas feeling

Christmas is that wonderful time of year, when everything slows down for a little while and you finally have time to find yourself again after work and life has taken its toll for another year. Christmas is muggy, overcast weather, with a shower or two, and temperatures over 30 degree celsius. Christmas is quiet streets in an otherwise crowded, noisy city. You stop in the street and look around for a second, feeling like the only person in the world right here, at this moment.  Suddenly everyone seems to be away, perhaps at their beach house or interstate, and you walk into your local cafe to find it strangely deserted and for the first time in the whole year you have a proper chat to the owner, who smiles and cheers and makes cafe lattes while you read the Sunday Age and munch on freshly baked banana bread. Christmas is walking to your local shopping village to buy cold meats and fresh bread, the silence around you as intense as the muggy, hot air, and the only sound to break your thoughts is a train in the far distance. Christmas is looking up and smiling at the people passing you on the street, because it is, after all, Christmas, and that season where everyone comes together, just for a little bit, to share in on the universal need for belonging and peace. It is stopping at all your favourite shops in the street, because you finally have the time to do so, unlike the rest of the year when you rush into the most important ones because time is never on your side and you always have to be somewhere else, really, and what about all the preparations for the week to come…..

Christmas is sitting in a backyard watching relatives play cricket, smelling the sweet scent of beer and wine, mixed with fruit cake and perhaps a turkey or ham on the go for dinner later. Christmas is havaiana thongs and shorts, sunnies and hats, singlets and 30+, cricket on telly, eskis and prawns and a dog running amok in the yard. It is seeing a girl in a pretty dress pick up a big bag of ice from the servo in the late, muggy afternoon. Christmas is laughter and hugs, inner peace and time to reflect, lazy days waking up after 9 am, watching Australian classics on SBS ’til late and sleeping with a thin blanket in the warm, balmy summer nights. It is waking in the morning and saying ‘I love you’ and then saying it another three times that day, just because you can.  Christmas is breakfast at 11 am, lunch at 3.30 and dinner at 9, all while not really keeping an eye on time at all.

Christmas is seeing friends you hardly saw all year, coming together for an annual catch up, and realising that your friendship is what you always thought it was – strong. It is counting your blessings as your realise how many great people are in your life, and how good the coming year will be if you manage to hold on to this realisation.

Christmas is beers at the pub and walking home in the dark, strangely full of life and anticipation, knowing that this special feeling will stick around way into January and the new year to come.

I hope everyone has a magical Christmas, regardless of whether it is white or warm!

rufus.

On this lazy, sunny Saturday afternoon, I’m finding myself obsessed! with Rufus’ new album ‘ATLAS’.

Their chilled electro vibe makes me dream of Mediterranean beach sunsets, or an island in Thailand, sipping a cocktail with my feet in warm, soft sand.

Rufus are btw full of Australian goodness, and based in Sydney. I think I love them!

rufus2

rufus3

1 2