Døgnville

Det absolutt verste med å reise til andre tidssoner, er opplevelsen av døgnvillhet i tiden etterpå. Jeg husker første gangen jeg dro til Australia og hvor sprøtt det var å våkne klokken 04:00 om morgenen og være helt lys våken. Det har blitt mange turer frem og tilbake gjennom årene, og nå som vi attpåtil reiser med to små barn, har dette med døgnvillhet virkelig blitt “next level”.

Scenarioet er som følger: Vi er tilbake i Norge, det er vintermørkt ute, men barna våkner fra kl. 02:00 og utover, og sovner gjerne kl. 17 om ettermiddagen. Det er umulig å vekke dem når de har sovnet, de faller helt i koma. Det må jobbes med, draes ut, det føles som om man tar to steg frem men så plutselig tre tilbake, og enn så lenge er det bare å innfinne seg i dette limboet hvor vi står opp til alle herrens tider på natten for å underholde unger som ikke sover. Det er mørkt i alle hus rundt meg, men jeg sitter her kl. 04:30 i stuen vår, med kaffekoppen og planer om frokost, mens de to små leker rundt meg, og venter på at fantorangen skal begynne på tv om to timer.

Og det verste av alt? Det finnes egentlig ikke noe kur mot døgnvillhet. Australias tid er 10 timer foran Norge. Regelrett vil det si at når det er dag her er det natt der og vice versa. Bali tidssone ligger 6 timer foran Norge. Det er med andre ord ikke rart barna vil starte dagen kl. 03:00, kroppsklokken deres er nemlig minst 9 om morgenen på det tidspunktet. Så inntil ting begynner å normalisere seg, er det bare å trøste seg med kruttsterk kaffe og å fortsette å legge seg kl. 20.

 

Hjemme igjen

Nå er vi tilbake i Norge. Det første som slo meg da jeg kom inn i huset vårt, var den sterke lukten av tre, hvor hvite veggene våre er, og hvor mange flotte ting vi egentlig har på kjøkkenet (inkludert en viss rancilio kaffemaskin som vi har savnet ekstra mye).  I nesten 3 måneder har vi vært borte. Vi reiste først til Bali, så videre til Australia og Queensland, før vi satte kursen ned til Melbourne hvor Matt sin familie kommer fra. Det var også her jeg bodde lengst i Australia. Etter dette hadde vi et stopp på Bali på vei hjem igjen også. Jeg har ikke blogget så mye under reisen. Jeg unngikk dette bevisst fordi jeg ikke ville stresse med det, men heller leve i nuet og virkeligheten. Jeg ville ta inn tingene som de skjedde, og heller skrive om det senere. Jeg blir enormt sliten av å være på internet, og må liksom ta disse tingene i mitt eget tempo. Det var også travelt med barna stort sett hele tiden, så egen-tid var det generelt sett lite av.

Det er litt deilig å være hjemme igjen. Jeg var ikke helt sikker på hvordan det skulle bli å komme hjem til november-mørket, men nå som jeg sitter her, grytidlig på morgenen fordi alle er døgnville og våkner kl. 04:00, med te-kopper og kaffekopper om en annen, så er det egentlig ganske fint. Og det er nesten noe herlig med november mørket, hvis en bare lar det omslutte en og ta det med seg inn i en fin liten dvale. Barna leker rundt meg, og vi er hjemme igjen, vi klarte å gjennomføre en stor reise sammen, til tider var dette krevende, men mest bare utrolig kjekk. Det er er en slags tilfredshet i det som jeg tror jeg vil kjenne på i lang tid fremover.

I fjor på denne tiden hadde jeg en nyfødt baby i armene mine, jeg sov mye og ammet, jeg var rolig i kroppen og lot instinktene ta over. Kanskje er det også litt på grunn av dette at november har blitt en så fin måned for meg.