Regn rekorder og andre ting som ikke er greit

Juni, du juni. Denne måneden har ikke vært helt enkel, med masse masse regn, regn-rekorder visstnok, og jeg lurer på når vi skal slutte å få alle disse rekordene, det er en ny en hvert eneste år, regn, regn og atter regn. Jeg vet ikke om det har vært alt regnet, eller det at mormor døde tidligere i vår, eller alle de tidlige morgenene med barna, og dernest alt for lite søvn, men juni har bare vært tråkig, som å trakke i tjære, den har vært slitsom. Kanskje tidens humør er en kombinasjon av alt, og jeg kjenner at jeg lengter etter sol og varme, etter lette dager, som stryker varsomt forbi, og etterlater seg duften av sol på huden når man kryper til sengs om kveldene, jeg lengter etter å trippe rundt uten sokker, på gulvet, på terrassen, etter å sitte på terrassen lenge nok til å kjenne at det er sommer, og ikke måtte haste inn igjen og stenge døren etter meg, fordi det bare var 14 grader selv om solen er ute. Jeg lengter etter et høytrykk inni meg, som tåler å stå opp klokken 6 om morgenen og likevel være glad. Jeg lengter etter å akseptere at mennesker kommer og går i denne verden, og at døden skal skje med oss alle. Men himmelen stormer over meg, vinden er sterk i kastene, regnet øser ned, og lavtrykkene står bare i kø der ute.

Vestlandet, livet, det er så hardt av og til.

Vi hadde fint besøk fra Berlin i midten av juni. Tommy fikk tilbringe en helg på det regnfulle vestlandet

Selv om været var dårlig, så var maten vi lagde sammen veldig god!

Jeg fikk gått meg en fjelltur en sjelden ettermiddag solen kom frem, og skogen var så utrolig fin den dagen

Ellers har jeg slått et slag for god, hjemmelagd brunch når været er for dårlig til å være ute. Favoritten om dagen er eggerøre med basilikum og revet parmesan. Helt hinsides godt!

 

Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?