Jeg mistet mormoren min for snart 3 uker siden. Sorgen har vært så lammende, så bunnløs. Den ruller innover meg som bølger, og hjertet mitt føles tungt i brystet.

Sorgen har vært så vanskelig å uttrykke. Den sitter mest som en stein i magen og et sår i brystet. Den finner ikke alltid ord, den klarer ikke alltid gjøre noe konstruktivt. Den har bare tårer. Massevis med tårer.

Mormor var 83 år, men en utrolig sterk dame. Hun har overlevd så mye i sitt liv. Krig, hjerteinfarkt, slag, kreft, diverse operasjoner. Derfor forstod jeg ikke at det var siste gang jeg pratet med henne, når jeg stod der ved sengen hennes på legevakten dagen før hun døde. Jeg forstod ikke at det skulle bli siste gang øynene hennes smilte mot meg, at det var siste gang jeg skulle få høre stemmen hennes. Jeg var helt sikker på at hun skulle komme seg gjennom dette også.

Sjokket var stort når jeg dagen etter fikk telefonen om at hun var død. To timer senere satt jeg igjen ved sengen hennes på legevakten, denne gangen holdt jeg hånden hennes som ble kaldere og kaldere, og gråt mot de blafrende stearinlysene som stod på nattbordet.

Alt føltes uvirkelig. Hun kan ikke ha gått bort. Ikke nå. Ikke slik. Ikke uten et farvel.

Jeg har tenkt mye på hvor utrolig heldig jeg er som har hatt en mormor. Og hvordan vi ofte ikke forstår hvor heldige vi er før personen er borte. Jeg ser tilbake på bilder av ett-årsdagen til sønnen min. Da var hun her, i stuen hos meg, pent kledd og med leppestift. Hun vil aldri få komme i ett-års dagen til datteren min.

Vi var så heldige. Og nå er hun borte.

Å miste en mormor er så sårt. Hun er kvinnen som bar frem min mor, som igjen bar frem meg. Det er så nært. Mormor er en kvinne i alle leddene av kvinner, som skaper verden. Å miste henne, og å akseptere at livet hennes er over, er så utrolig vanskelig.

I ettertid er det så lett å klandre seg selv. Jeg skulle besøkt henne mer, ringt henne mer, jeg skulle sagt til henne at jeg var glad i henne når jeg så henne på legevakten dagen før hun døde. Listen av ting jeg kunne sagt og gjort er endeløs.

Men jeg vet samtidig at hun vet at vi elsket henne. Og at vi synes hun var den fineste mormoren noen kunne tenke seg.

Jeg er så glad jeg tok dette bildet på 83-års dagen hennes, i romjulen 2016. Her er fire generasjoner kvinner representert; mormor, mamma, meg og min datter.