Størst av alt er kjærligheten

Jeg husker fremdeles hvordan det føltes første gang hun lå inntil meg.

Jeg fikk henne på brystet umiddelbart etter fødselen, det var naturlig, fint, akkurat slik det skal være. Jeg husker hvordan hun føltes inntil meg; klam, litt våt, men varm og levende mot huden min. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, jeg bare holdt henne så tett jeg kunne, lot morsinstinktet styre handlingene mine. Jeg husker lettelsen, gleden og kjærligheten jeg følte, alt var enormt, alt var fantastisk.

Den første natten lå jeg med henne i armene alene på barselavdelingen, halvt sovende, halvt våken, i en slags transe av ekstrem lykke, høy på kjærlighet, vel vitende om at livet hadde gitt meg enda en dimensjon, at hjertet hadde utvidet seg enda en gang, og at dette var mulig, selv om det er vanskelig å fatte på forhånd.

Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, snuse på henne, hun var perfekt for meg, og jeg forstod ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten henne helt til nå. Hun var kjent for meg, som om jeg alltid hadde visst om henne, at hun skulle komme, men på samme tid, følelsen av dette store, og ukjente, dette nye, men mest fantastiske, og følelsen av at det er dager som dette, øyeblikk som dette, som står ut som de vakreste i livet mitt.

IMG_3412

 

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *