Barnedåp

Søndag 19 februar hadde vi barnedåp for Freya. Vi synes det er et fint rituale og i tillegg er det kjekt å samle familien til fest! Selve dåpen fant sted i Knarvik kirke, en utrolig fin kirke som har vunnet diverse arkitektoniske priser.

Knarvik-Kyrkje028

(Foto: Jan Lillebø, BT).

Freya brukte dåpskjolen som jeg selv brukte da jeg ble døpt. Farmoren min heklet kjolen for over 40 år siden, slik at alle i familien skulle kunne bruke den i anledning dåp. Odin brukte kjolen da vi døpte han for 2 år siden, med blå silkebånd. Er det ikke fantastisk? Jeg bare elsker den kjolen!

IMG_3513

Jeg bar Freya til dåpen. Jeg synes det var fint å kunne få bære jenta mi, som jeg tross alt hadde i magen min i 9 måneder, til dette ritualet. Odin var ikke like tålmodig under dåpsritualet, som dere kan se på dette bildet.

IMG_1656

Etterpå hadde vi dåpsfest med kjempegod tapas lunsj på Westland Hotel, som var så god at jeg helt glemte å ta bilder.

Noen bilder av bordet

IMG_1702

IMG_1697

Og gavebordetIMG_1706

Verdens fineste kort, laget av Freyas kusine på 11 år.IMG_1707

Det var selvsagt duket for kaffe og kaker etter lunsjen.IMG_1728

En fantastisk fin dåpsdag for Freya, som vi tar med i hjertene våre videre.

 

Husmor logistikken

Her er en tekst jeg skrev forleden, når jeg følte meg sånn cirka 100% som en husmor. Den er skrevet med en god porsjon ironi, fordi jeg elsker å sette ting på spissen! God lesning 🙂

En gang for ikke så veldig lenge siden, reiste jeg verden rundt på kontinuerlig basis. Jeg gjorde yoga i India, så på buddhister og templene deres i Laos, gikk på fullmånefester i Thailand, sjekket ut verdens eldste tempelruiner i Kambodsja og besøkte hver eneste strand som fantes i Australia, for å nevne noe. Så skjedde det noe. Jeg ble mamma.

To barn har blitt født i løpet av en toårsperiode. Jeg løper nå mellom barnehagen og amming, mellom Rema 1000 og apoteket, og i tillegg har jeg begynt å merke noe vesentlig i det siste: jeg har forandret meg.

Det hele begynte med at jeg satt i en sosial settting hvor husvask ble diskutert, og istedenfor å fnyse av temaet, hørte jeg plutselig stemmen min høyt og tydelig si: «jeg bruker den engangs moppen fra JIf, den er utrolig god til å vaske vekk middags-restene fra gulvet med.» To sekunder senere sitter jeg der, totalt forvirret over mitt eget utsagn og med en sterk følelse av at jeg ikke er meg selv, mens seks andre mødre/venninner sitter og venter på at jeg skal utdype dette høyst interessante temaet. Hva skjer?

Jeg kjenner det har tatt over sinnet mitt nå. Diverse husmor logistikk. Husk milo til ullvask, hvordan få vekk flekker fra tøy, hvordan lage kvikke og næringsrike middagsmåltider med en hånd, alltid ha grovbrød med leverpostei i hus til kveldsmaten, hvordan holde huset ryddig nok til at det i det minste er hyggelig å være der, hvordan lettest få smuler opp fra kjøkkengulvet uten å støvsuge, ha klar sunne snacks for sønnen min i det han kommer hjem fra barnehagen, hvordan faktisk holde seg til en handlerunde i uka, planlegging, planlegging, planlegging, frysing av brød, frysing av alt egentlig, bretting av kilometer på kilometer med tøy, alltid ha nok bleier i skapet, lette snacks tilgjengelig for foreldre med lavt blodsukker, ja dere skjønner tegningen.

Og jeg kjenner ofte på at siden husmor logistikken som regel er mer enn nok å å holde styr på for et menneskehode, gjør det direkte vondt i hjernebarken dersom jeg våger å la tankene mine flyte til andre, mer kreative ting. De hjernecellene mine som en gang var både eventyrlystne og spontane, er nå kraftig bedøvet og tilsidesatt, og som et resultat befinner jeg meg konstant i et slags tanke-maraton hvor planlegging og rydding alltid står øverst på listen. Hjelp!

Hvem er denne nye meg? Jeg som en gang reiste verden rundt, som tok risikoer og aldri var redd, som lo av ulike sikkerhetstiltak, og bare skulle være ung for evig? Jeg har nå blitt redusert til en hverdags kjerring som iherdig tørker opp smuler, rester og dritt fra gulvet etter ungene mine. Jeg er fremdeles «bare» 33, men likevel er det som om jeg på magisk vis har entret en annen verden, og på grunn av disse ungene mine, har jeg nå blitt en snusfornuftig, sikkerhets-opptatt og hverdagslig mamma-figur. Jeg føler meg faktisk eldgammal, og er opptatt av helt håpløse ting, som økologisk bomull, samsoving og siste forskning innen barneoppdragelse. Hvordan skal dette gå egentlig? Når skal jeg finne tilbake til meg selv? Frie, bekymringsløse og ungdommelige meg?

Det tar kaken når jeg har en venninne på besøk, med ungene sine selvfølgelig, og vi bruker to timer på å snakke om ungenes leggetid! Resten av tiden bruker vi på å mekle mellom ungene, og prøve å snakke høyt nok til at vi hører hverandre gjennom lydmuren som til stadighet blir brutt av ungenes lek på stuegulvet. Ikke en eneste gang snakket vi om når vi var ute på en herlig middag i byen sist, eller om vi planlegger noen spenstige reiser til Asia. Det går simpelthen kun i unger og hverdags pjatt! Jeg lurer på når denne koloniseringen av hjernen min skal ta slutt. Eller er det bare i å innfinne seg med at dette maset kommer til å fortsette helt inn i pensjonsalderen?

Men, det hører vel også med til historien at jeg har lært mye av den nye meg. Hun er ikke så verst egentlig, denne dama, som nå har ansvar for to små mennesker. Hun har, takket være ungenes ankomst, nådd nye høyder innen effektiv jobbing og multi-tasking, og hun smiler fortsatt etter netter med kun 5 timers søvn (ikke sammenhengene vel og merke). Hun er ti tusen ganger mer tålmodig, denne nye meg. Hun er emosjonell og gråter av alt mulig, favorittprogrammet hennes er “fødeavdelingen”, og hun blir kjempesint når hun leser om urettferdighet. Hun er en mamma med alt det som mamma rollen innebærer, og det nytter ikke å se seg tilbake nå.

Det er vel egentlig bare å forberede seg på at livet har tatt nye veier, vel vitende om at når alt kommer til alt, så kan verken historiske tempelruiner i sør-øst Asia eller strandferier i Australia måle seg med hverdags gleden disse små barna mine gir meg, helt gratis, hver eneste dag. (Helt sant).!

 

pust i bakken

Akkurat nå sitter jeg ved macén min på kjøkkenet, med en god kopp kaffe, og bare nyter at mine to små ligger og sover i stuen. Odin er hjemme fra barnehagen på andre dagen siden han ble syk natt til tirsdag. Nå er han på bedringens vei, og det merkes på energi nivået, så han er nok fin og klar for barnehagen i morgen. Jeg prøver å motstå fristelsen til å rydde, og heller bare nyte kaoset med tog-baner, lego og bøker overalt. Å bare være i det, livet i denne småbarns-heimen, og la barna få sette sitt preg på den og gjøre den til sitt eget lille univers. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg prøver å gi slipp, prøver å la ting få utfolde seg akkurat slik de skal.

Min gode Freya er snart 3 måneder, og prater, smiler og ler.

To små skatter som jeg er så uendelig glad i.

Processed with VSCO with b1 preset

Barselvisitt

Den fineste typen barselvisitt, er når fine tanter kommer med nybakt kake og flotte, hjemmestrikkete presanger. Jeg har to slike tanter, som kom for å hilse på Freya på mandag. Odin og jeg hadde laget vafler til besøket, og så kom tanten min med den flotteste barselkaken. Jeg rakk ikke å ta bilde av selve kaken, men her er et bilde av et restestykke som jeg koste meg med dagen etter besøket. Kaken var av deilig sjokolade, og pyntet med rosa og lilla for å symbolisere at det ble en jente.

IMG_3307

Tradisjonen tro, hadde tantene mine med gaver til både store og små.

Odin fikk flotte, hjemmestrikkete Marius sokker

IMG_3309

I tillegg fikk han en kjempefin sangbok som vi skal bruke masse fremover.

Freya fikk disse flotte, hjemmestrikkete vottene

IMG_3311

Og dette fine, lille skjerfet

IMG_3310

I tillegg fikk hun en kjempesøt ulldress i størrelse 62. Akkurat passe til de neste par månedene

IMG_3312

Heldige oss som er i familie med så snille folk!