En forandring i luften

Juleuken bytter tema i disse dager og bringer tanker om nyåret. Vi slumrer rundt i heimen i en evig sjokolade-rus, og vet at det snart må ta slutt. Men enda er det noen dager igjen. Noen dager hvor vi fremdeles fråtser i julekaker, pinnekjøtt og deilige desserter. Hvor det fremdeles er helt legitimt å være innendørs hele dagen, og å si at ingenting spesielt hendte i dag når andre ringer og spør. Det er jule-freden som er her, den ligger så tilfredsstillende over oss, stiller ingen spørsmål, krever ingenting. Stjernene blinker i vinduene, juletreet drysser kraftig men lyser så vakkert, rød duk på bordet, en julenisse på kaminen. Alt stresset med julegaver og matinnkjøp tidligere i desember er bare et som et vagt minne i bakhodet.

Snart nyttår. Snart 2017. Neste uke blir det andre boller. Mindre sjokolade-spising, absolutt! En høyst nødvendig avgjørelse. Mer trening, nye tanker, julen skal ut, vekk med barnåler og julenisser. Like mørkt ute, men solen har snudd. Vi går mot vår. Sakte men sikkert, går vi nå mot lysere tider og vår.

Men først: å nyte julefreden mens den fremdeles bor her, og ikke minst: nyte de siste dagene av dette fantastiske fine året som snart er slutt, 2016!

img_2851

 

So this is christmas

Julen i Norge får meg alltid til å tenke på julen i Australia. Og vice versa. Jeg er begge steder samtidig, åpner porene mine for begge opplevelsene, enn så ulike som de er. Jeg tuner meg inn på alt som er; følelsene, forventningene, tankene, varmen, kulden. Begge opplevelsene lever side om side i hjertet mitt.

Jeg skrev en gang et innlegg om julen i Australia, som du kan lese her.

img_6547

Moderskapet

Nå er Freya straks 4 uker gammel. Tiden har flydd. Det er selvsagt godt at hun vokser, men samtidig er det bittersøtt, som om hver dag hun er i verden er et steg bort fra fødselen, fra det store og magiske øyeblikket hun kom til oss, og jeg er redd for å glemme det, redd for å miste grepet om den magiske dagen, tirsdag 15 november, når jeg holdt henne inntil meg for første gang. Når jeg lå der i sengen på fødestuen, i stillheten som råder etter en fødsel, og så lyset skifte form der utenfor vinduet, gli mot mørket, november mørket, og jeg sa til mannen min “tenk at det bare er vi i hele verden som vet at hun er født”.

Første gang jeg fødte, var det som om år null startet der og da, og livet mitt før Odin ble til en eneste stor tåke i sinnet mitt, alt som betydde noe var at han endelig var her. Jeg hadde ikke trodd andre gangen skulle ha samme effekt, men så skjedde det noe magisk i det Freya ble født. Som om hver fødsel gjør meg ny, fordi disse små gjør meg til så mye mer enn jeg noen gang har vært uten dem.

Den første morgenen med Freya i verden, når jeg satt på barselavdelingens spiserom, så jeg opp på Ulriken som var helt opplyst i blå farger i vintermørket, og tenkte at “dette, det er det vakreste stedet på jord”, med henne sovende ved siden av meg i sin lille trille-seng, og brannen jeg hadde i hjertet da, bare ved tanken på henne, og to-åringen som skulle hente meg samme kveld, var ulikt noe jeg har kjent før i hele mitt liv. En kvinne smilte til meg fra andre siden av frokostrommet, kanskje hun så det, brannen i hjertet mitt, kjærligheten i blikket mitt. Jeg var ny nok en gang, og alt har skjedd her, under foten av Ulriken, og fjellet vet det ikke engang.

Alt inni meg, hver eneste celle og hver tanke, faller til ro i møte med moderskapet.

img_1323