Freya

Freya kom til verden tirsdag 15 november, kl. 14:38. En dag over termin.

Vi hadde ankommet kvinneklinikken om natten, det regnet masse slik det ofte gjør i midten av november, og fra fødestuen hadde vi flott utsikt over den regnfulle natten i Bergen by. Alle lysene fra husene i byen skinte mot fødeavdelingen. Litt magisk, nesten.

Natten ble til dag og det ble sakte, men sikkert lyst ute. Regnet lavet ned utenfor, riene kom tettere.

Rundt lunsjtider åpnet imidlertid himmelen seg, og blå himmel kom til syne. Jordmor åpnet vinduet, det var hele 11 varmegrader ute. Frisk, nesten vårlig luft åpenbarte seg inne på fødestuen. Solen tittet frem mellom by-fjellene. Byen lå badet i lys, midt i november.  Jeg så ut og fikk følelsen av at et mirakel var rett rundt hjørnet.

Freya kom til verden ikke lenge etterpå, og fikk umiddelbart ligge på brystet mitt.

Gleden er så stor, takknemligheten enorm og hjertet, ja, det så fylt av kjærlighet at det nesten brister.

img_2452

 

 

A weekend latergram

Sist helg var så rolig, og stille, så november-aktig, med korte dager hvor solen ikke varmer i det hele tatt, kuldegrader om natten, frostrøyk ut av munnen på gåtur, lange, fine frokoster sammen på kjøkkenet, havregrøt med blåbær og honning til lunsj, innendørs leking og husbygging i senga, en kjempefin lur sammen på sofaen, en gryte med kjøtt putrende på ovnen hele søndags ettermiddag, åpenbaringen av en liten gutt som forstår mer og mer for hver uke som går, som er en fryd å observere, å snakke med, som hele tiden overrasker meg med alt han kan og får til.

Kanskje dette var siste helgen vår som familie på 3?

Processed with VSCO with b5 preset img_2285 img_2295 Processed with VSCO with f2 preset

November

Det fineste med tiden akkurat nå:

  • å være i mamma permisjon og tilbringe dagene i en slags herlig vente tilstand, med de fine forberedelsene som hører med. Vasking av bitte små klær, organisering i hyller, pakking av føde-bag
  • å ligge lenge og kose med O i sengen om morgenen mens det enda er mørkt ute, stå opp og lage frokost med espresso og det hele, ha tid til at O leker i pysjen lenge, før vi omsider tusler opp til barnehagen
  • Tiden! Å ha tid til å leve, ikke haste noe sted
  • Å komme hjem igjen til et tomt, men varmt og lunt hus etter levering i barnehagen. Kjenne på stillheten før jeg lager meg enda en kopp kaffe
  • Å ha tid og energi til å reflektere over ting, lese avisen til lunsj og gå meg en liten tur i det kalde, men fine været
  • Å kjenne meg takknemlig for alt jeg har, hvor jeg bor, og for all tryggheten i livet mitt
  • Å se frem mot å hente O i barnehagen igjen, og smilet hans når han hopper opp i armene mine, kysser meg på munnen og sier “mamma”

November, altså. Min nye favoritt måned <3

img_2257

 

Om å skulle bli mamma for andre gang

Det kom plutselig over meg i natt. Sånn rundt klokken 04:00. Regnet tappet lett mot ruten. Mørket gjorde tankene mer dramatiske enn de kanskje egentlig er. Det har som regel den effekten.

Jeg så for meg den vesle gutten min i rommet ved siden av, sovende, drømmende. Og for første gang tenkte jeg ordentlig gjennom hvordan den neste måneden vil bli for han. Vil han forstå alt dette som skal skje? Hva vil han tenke når jeg plutselig er borte, på kvinneklinikken, og hvordan vil han reagere når han kommer på besøk der for første gang?  Vil han gråte når han må gå hjem igjen? Hvem vil gråte mest, meg eller han? Hvordan vil han synes det er at mamma har fått en ny baby? At han må i barnehagen, mens babyen får være med mamma over alt. Hadde aldri tenkt at tankene om alt dette skulle bli så vanskelige, men klokken 04:00 i natt, 13 dager før termin, lå jeg altså der.

Første gang jeg skulle bli mamma, handlet denne tiden mer om tanker om fødselen og det faktum at jeg ikke hadde peiling på verken babyer, barseltid eller amming. Nå tenker jeg mer på han som allerede er her enn hun som kommer. Hvordan vi skal tilrettelegge slik at ting blir mest mulig ok for han i alt dette nye. Han er enda så liten, bare 2 år, og tankene mine er helt og holdent fokusert på han og hvordan han skal få det greit med alt dette.

Men nok en gang er det alt dette ukjente som vekker meg i natten, akkurat slik som første gangen jeg skulle bli mamma. Denne gangen handler det om hvordan det blir å være 4, ikke 3. Et like ukjent territorium.

Jeg føler jeg nok en gang stor ovenfor ukjent hav. Jeg aner ikke hva som skjuler seg under bølgene.

img_2215