The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600

4 Comments på The music in me

  1. Siren
    Wednesday, 12. October 2016 23:13

    Sandra, naa vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne – faar nesten taarer i oynene (og lyst til aa danse!), her jeg sitter ved kontorpulten paa jobb. Proever aa legge musikk til de fine bildene dine (inne i hodet mitt : /. Tenker paa de stundene vi har “delt” musikk. Vet jo at det bare er en liten brokdel av musikk livet ditt, men det har vaert noen fine stunder. Skal sorge for aa hoere mange kjaere laater i de forst kommende dagene, thank you beautiful girl, for a beautiful post <3

    Reply
    • Sandra
      Thursday, 13. October 2016 09:14

      Herlig at du forstår dette, Siren, og det er klart vi har delt mange stunder i lag, med musikk, dansing, frihet!
      Cluet tror jeg, nå som vi er “voksne”, er å finne tilbake til musikken i en travel hverdag, og ikke minst, aldri, aldri slutte å danse!! 🙂 🙂
      God klem til deg xxx

      Reply
  2. Susanne
    Friday, 4. November 2016 07:00

    Hei vennen, dette var et favorittinnlegg <3 Så utrolig godt skildret – det er liksom din gave – du er så god til å sette ord på ting 🙂 Har allerede lest meg langt tilbake her på bloggen 🙂 Håper formen er bra i dag. Her er begge barna hjemme, vi skal på kino ved Nasjonalteateret.

    Reply
  3. Sandra
    Saturday, 5. November 2016 11:37

    Takk fine deg! Ja, det blir en del flashbacks fra fortiden innimellom her, og det beste jeg vet er å skildre det akkurat da. Det blir mer av det her på bloggen min. God helg til deg og familien xxx

    Reply

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *