Mandag

Mandag våknet jeg til første dagen i mamma permisjon. Det føltes veldig bra, selv om jeg hadde hatt en litt urolig søvn den natten. Magen begynner å bli stor, og jeg kjenner utrolig mye spark og bevegelse gjennom natten. Babyen våkner til bare jeg forsiktig snur side i sengen, sparker fra seg litt, før den omsider legger seg til rette igjen. Av og til ligger jeg bare våken og kjenner alle dens bevegelser; den stryker liksom fingrene inntil magen og strekker seg mot meg, prøver å nå ut til meg, fortelle meg at den er der. Den er så levende inni meg, så med på det jeg holder på meg, og jeg prøve å forestille meg et lite ansikt med åpne øyne og en kropp inni meg. Tenk at babyen nå er helt ferdig konstruert, og bare bruker tiden der inne til å legge på seg inntil vi snart skal møtes. “Er du lei nå?”, spør folk, og det er klar det er tungt å være gravid, men jeg nyter det og.

Jeg leverte O i barnehagen, og kom hjem igjen til et helt stille hus. Det var så godt, og rart, og litt merkelig, etter helgens leven og aktiviteter. Jeg la meg litt i sengen, og kjente på roen, og den gode følelsen som det er, at jeg nå kan fokusere på å være mamma fremover, at det er min viktigste oppgave. Selv om jeg er veldig glad i å jobbe, så blir det ofte mange baller i luften nå som vi er en liten familie også. Det er derfor utrolig fint å vite at jeg nå skal være fulltidsmamma minst et år frem i tid, at jeg skal få både tid og rom til å kjenne på hvordan det er, og at jeg skal ha energi og god tid til både O og den som kommer.

Det er en god ting det, å få lov til å være mamma med hele sitt hjerte og hele sitt sinn!

img_2176

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *