Mandag

Mandag våknet jeg til første dagen i mamma permisjon. Det føltes veldig bra, selv om jeg hadde hatt en litt urolig søvn den natten. Magen begynner å bli stor, og jeg kjenner utrolig mye spark og bevegelse gjennom natten. Babyen våkner til bare jeg forsiktig snur side i sengen, sparker fra seg litt, før den omsider legger seg til rette igjen. Av og til ligger jeg bare våken og kjenner alle dens bevegelser; den stryker liksom fingrene inntil magen og strekker seg mot meg, prøver å nå ut til meg, fortelle meg at den er der. Den er så levende inni meg, så med på det jeg holder på meg, og jeg prøve å forestille meg et lite ansikt med åpne øyne og en kropp inni meg. Tenk at babyen nå er helt ferdig konstruert, og bare bruker tiden der inne til å legge på seg inntil vi snart skal møtes. “Er du lei nå?”, spør folk, og det er klar det er tungt å være gravid, men jeg nyter det og.

Jeg leverte O i barnehagen, og kom hjem igjen til et helt stille hus. Det var så godt, og rart, og litt merkelig, etter helgens leven og aktiviteter. Jeg la meg litt i sengen, og kjente på roen, og den gode følelsen som det er, at jeg nå kan fokusere på å være mamma fremover, at det er min viktigste oppgave. Selv om jeg er veldig glad i å jobbe, så blir det ofte mange baller i luften nå som vi er en liten familie også. Det er derfor utrolig fint å vite at jeg nå skal være fulltidsmamma minst et år frem i tid, at jeg skal få både tid og rom til å kjenne på hvordan det er, og at jeg skal ha energi og god tid til både O og den som kommer.

Det er en god ting det, å få lov til å være mamma med hele sitt hjerte og hele sitt sinn!

img_2176

Permisjons-fredag!

I går kom endelig min etterlengtede permisjons-fredag, og siste dag på jobb før mamma permisjonen offisielt starter på mandag. Det er rart hvordan denne datoen blir noe å jobbe frem mot, nesten på lik linje med termindato, som om verden begynner på nytt nå som jobb er ferdig, og jeg kan konsentrere meg om å hvile, vaske babyklær, gjøre klart baby rommet, og ikke minst gjøre de siste innkjøpene. Det er nesten uvirkelig å skulle kjøpe bittesmå smokker, og bleier i størrelse 2! Så vel som amme innlegg, og små ull bodyer som skal holde babyen varm den første tiden i november.

Da jeg var på kontroll hos jordmor i går (forresten en perfekt ting å gjøre på permisjons-fredagen), sa hun “nå kan du godt pakke fødebagen, slik at den er klar”. Vi snakket om fostervann og rier, og det hele begynner å bli mer virkelig, men det er også rart å vite at det skal skje, og det nå snart. Jeg er ikke ambivalent, men det føles uvirkelig, kanskje fordi tiden har gått så fort nå de siste månedene, og hodet ikke helt henger med kroppen.

Jeg føler meg for det meste veldig bra, selv om gåturene blir kortere, og behovet for å hvile blir større for hver uke som nå går. Jeg er heldig som har hatt et svangerskap uten komplikasjoner, bare med helt vanlige symptomer som trøtthet og litt bekkenplager dersom jeg styrer på for mye eller går en alt for lang tur. Jeg føler takknemlighet for kroppen min som nok en gang gjør en vanvittig god jobb og lar meg få produsere enda et etterlengtet barn, og for at vi skal snart skal få oppleve det største i verden: å bli foreldre til enda et lite barn, at vi skal få kjenne hvordan hjertet vokser og utvider seg i møte med dette fantastiske mirakelet, som man liksom ikke finner helt ord til å forklare.

Nå skal jeg nyte høstdagene ute, og kjenne på spenningen i luften, over at alt snart skal forandre seg. Snuse inn den kalde høstluften, og vite at snart er vi fire. Fire mennesker i verden som vil bety alt for hverandre.

Processed with VSCO with f2 preset

The weekend

Ohhh weekend, why must thy go so fast…..

Søndags kveld er her igjen, men det er ok, for nå begynner jeg nemlig den siste uken min på jobb før mamma permisjonen begynner på fredag!

Helgen kan summeres opp i mat, masse mat. Vi har laget deilige middager, enda bedre frokoster med surdeigs brød fra Colonialen i Bergen by og deilig kaffe fra vår beste venn, espresso maskinen fra Temperato.

Vi har vært på lekeplassen med venner, laget deilig lørdags pizza, sett på Sauen Shaun og Thomas toget, tegnet, lekt med togbanen, lest avisen, og bare kost oss, masse, masse.

Høsten er egentlig ikke så verst, altså.

img_2065 img_2076 Processed with VSCO with f2 preset Processed with VSCO with m3 preset

 

 

The music in me

Det er så utrolig hvordan det å høre på musikk kan føre en tilbake til en helt annen tid og sted.

For meg er det så utrolig mange album som liksom har blitt soundtracket til livet mitt der og da, i det nuet, i den tiden, da jeg hadde dem på øret, konstant. Og nå, i en helt annen tid, kan jeg sette meg ned i en god stol i stuen, høre på spotify og plutselig bli transportert tilbake til en svunnen tid, som om en port åpner seg foran meg, og jeg plutselig får tilgang til det følelseregisteret og de tankene som tilhører fortiden, men som likevel bor i meg, og som nå aktiveres, ved å høre på akkurat denne musikken.

Spesielt denne uken har det vært The Presets, og Rufus, begge australske grupper, som har gjort dette for meg.

Jeg ser meg selv for meg, små løpende rundt i Melbourne, til og fra jobb, sol i ansiktet, langt hår, i rask gange gjennom travle bygater, gjennom små, trange smug med kaffedrikkende mennesker sittende på bruskasser,  navigerende gjennom menneskestrømmer, ned i undergrunnen, sittende på toget, jeg ser ansiktet mitt gjennom vindusruten på toget, ung, drømmende, levende, jeg kjenner på lengslene jeg følte på den gang, på friheten, den utrolige friheten, og selvstendigheten, i forhold til andre mennesker, og meg selv, kanskje mest av alt til meg selv. Jeg ser meg selv på festivaler, dansende, jeg kjenner på drømmene, på følelsen av fremtiden, alt som lå åpent, alt som ikke var bestemt enda, men som bare lå der, som et vidåpent hav, og hvordan nuet var et sted hvor alle drømmene om fremtiden bodde.

Og hvordan ordene i tekstene føltes som om de var skrevet for meg, bare meg, fordi jeg fant trøst i dem, gjennom alt det gode, og vonde, som skjedde, hver eneste dag i livet mitt da.

Som om musikken blir, og alltid forblir, ens aller, aller beste venn gjennom livet.

img_0794 img_0800 img_0814 img_1110 img_1186 img_1218 img_1220 img_1560 img_1600