Inspirasjons-tyranniet

Hvis jeg må lese enda en artikkel, eller et blogg innlegg, hvor fasadene om et trendy, interiør-riktig hjem kombineres med 3 unger og fulltidsjobb, så spyr jeg.

Hva er det som skjer med verden? Skal man sluke alt det som dukker opp på dagens Internett, er jeg redd det er oppskriften på depresjon og ulykkelighet.

«Inspirasjon» kaller bloggerene det, og gjemmer seg bak fasader hvor babyer sitter på rene, eike-hvite gulv, i hvite (og selvsagt rene) klær, mens mor og far leser avisen, spiser croissanter og trykker på macen. «Slik har vi det hjemme» innlegg viser intet annet enn nypolerte hjem, fasjonable marimekko kopper og varm gjærbakst, rett fra ovnen så klart, mens 3 unger sitter pent på stoler og «hjelper mamma å bake». Vi lar oss «inspirere» av disse bildene, eller la meg heller si «torturere», for når 2-åringen min hjelper meg med gjærbaksten, er det alt annet enn inspirerende!

Men tro meg, jeg har gått veien selv. Da var jeg var nybakt mor for 2 år siden, med alt det som den situasjonen medfører, var jeg både opptatt av å ha et rent hjem og se ut som om jeg taklet alt dette nye helt perfekt. «Don´t worry, we´ve got this», tenkte jeg da besøkende ramlet inn i døren og jeg bare var sjeleglad for at jeg hadde tvunget mannen til å støvsuge klokken 11:30 kvelden før. Jeg prøvde meg på bakverk mens ungen sov og jeg i virkeligheten bare skulle hvilt litt selv. Og jodda, jeg endte riktignok opp med nybakte boller som jeg kunne poste et bilde av på instagram (se hvor flink jeg er!), men også en ekstrem frustrasjon over hvor sliten jeg var senere på dagen når jeg ikke hadde brukt tiden riktig til å hvile når jeg kunne!

Jeg har alltid vært en ryddig person, og hadde store problemer med å innse at det å få barn, innebærer å gi slipp på en hel del ting som ikke lenger er mulig (iallefall ikke for meg, om jeg skal ha energi til å ta meg av barnet og meg selv). Jeg leste «inspirerende» blogger og websider, jeg scrollet nedover instagram for enda mer «inspirasjon», og på den tiden, for 2 år siden, slukte jeg det meste rått. Jeg styrte og plukket i mitt eget hjem, prøvde febrilsk å holde det ryddig, og det er jo til en viss grad mulig når man har en baby (som ikke kan gå!). Jeg var fornøyd med min egen innsats og speilet meg selv gjennom all denne inspirasjonen jeg fant på nettet. Helt til ungen begynte å gå, å løpe, å kaste, og å leke her og der og over absolutt alt. Boblen sprakk. Knekkebrød smulene begynte å dukke opp på de mest umulige steder. Teppet i tv-stuen lukter råtten melk hvis du lener deg inntil. Bolia sofaen har til tross for et beskyttende teppe over seg, fått permanent skade. Ungen har tegnet på veggen OG på Strings hyllen i stuen. Hjemmet mitt, en gang inspirerende, ble mer og mer brutt ned for hver dag. Og veikrysset kom: hva i helsike skal jeg gjøre?

Jeg besøkte noen venner, som bor i et helt vanlig hus, med helt vanlige møbler, og 2 barn. De har voksduk på bordet, og spiser helt vanlig, norsk mat. For en befrielse! Barna leker overalt, og foreldrene er ikke redde for verken hybelkaniner eller andre utysker, men lar hjemmet være et sted hvor barna får totalt utfolde seg. De driter i interiør, eller i trendye saker. Det ble vendepunktet for meg. Nå er det nok!

Så nå har jeg sluttet å surfe nettet for «inspirasjon». Nå har jeg sluttet å kjenne den følelsen av håpløshet, når bloggerne displayer sine super-trendye hjem og rene gulv. Nå vet jeg at det meste av dette bare er fasader, og at det bak det hele antageligvis står en super sliten mamma eller pappa, som bare løper fortere og fortere i hamsterhjulet, rundt og rundt og rundt, og dessverre ikke klarer å stoppe.

Egentlig er det hele bare mest trist. For midt oppi jakten på perfeksjon, ligger en helt forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

Den har jeg heldigvis kvittet meg med nå.

img_1764 img_1765 img_1763

 

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *