Forandring

Det er som om det ligger i luften, som om det viser seg i horisonten der fremme, et sted, men jeg ser det ikke enda, vet bare at det skal skje, som den dagen du lå på sofaen og sov, i bare body og strømpebukse, og jeg satt meg ned med deg, strøk deg over kinnet, kjente varmen fra pusten din, vel vitende om at du i morgen skulle begynne i barnehagen, at et nytt liv skulle begynne, både for meg og deg, og at tiden ikke lar seg stoppe, selv om klumpen i brystet vil det.
Og jeg sørget over alle de dagene sammen med deg som nå var over, et avsluttet kapittel, ferdig, og jeg visste det så godt, kjente det så sterkt i hjertet, at vi aldri skulle komme tilbake hit, at jeg aldri skulle få se deg akkurat slik, på denne måten, så sårbar, så vandt til dette vesle livet, sammen med meg, vårt lille liv her, sammen, var nå over, og du skulle aldri kjenne det igjen, slik du hadde kjent det så lenge nå, og tårene brant i øynene, for å innse nettopp dette, gjør livet så innmari vondt, men også godt, å leve.

 

odin

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *