Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *