31 august

Så var datoen her, 31 august, og det ser ut til at september er like rundt hjørnet. Det er alltid noe spesielt med denne tiden, som om noe uoppgjort ligger i luften, som om det lave skydekket skjuler noe, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg lengter verken frem eller bak, jeg bare nyter nuet. Midt mellom sommer og høst, denne tiden går kvikt, men den er fin, den har med seg masse sopp i butikkene, og deilige, smakfulle rotgrønnsaker. Det blir tidligere mørkt, men det er noe godt i det, vi settler oss inn for kvelden, og skrur på varmen fra ovnene, som egentlig ikke har vært brukt siden april. Utelyset skinner utenfor huset, og når jeg går en sen kveldstur, er det godt å se alle lysene fra alle vinduene rundt omkring, vite at det er liv rundt meg, at folk lever livene sine, der inne, og at vi er sammen om det, dette med høsten og vinteren, vi deler det, alle sammen, og det gjør det på en måte så mye enklere.

Den lille i magen vokser, og sparker, og vekker meg midt i natten, men jeg synes det er ok, vet at før man vet ordet av det så er sparkingen over, så jeg nyter det, denne gangen nyter jeg det litt ekstra, fordi hvem vet når man får oppleve noe slikt igjen?

IMG_1596 IMG_0815

 

The food of Greece

Tidligere i sommer dro vi til Hellas, ellers nærmere bestemt Kreta, på en aldri så liten 2 ukers ferie. Etter å ha bodd i landet med flest utflyttede grekere i hele verden, nemlig Australia, i over et tiår, har jeg blitt så vanvittig glad i gresk mat (og det til tross for at jeg aldri hadde satt min fot i Hellas før i fjor sommer). Så nå drar vi mest til Hellas for å spise, det er liksom det som er planen og det vi gleder oss mest til når vi drar nedover. Det er jo selvsagt og kjekt med sol og varme, og ikke minst litt strandliv. Men maten, ahhh, ja, den er bare himmelsk. Jeg elsker de freshe og smakfulle salatene, de reine smakene av hvitvin og olivenolje fra all sjømaten, som grillet octopus, calamari, blåskjell og kongereker, de deilige dippene med nystekt brød til forrett, som tsatsiki, taramusalata (kaviar dip) og eggplant (aubergine) dip, fylte zucchini blomster, moussaka, de store, solmodne tomatene de bruker i den greske salaten, den lokal produserte fetaosten fra geitemelk, ah, ja det er sant, jeg virkelig ELSKER gresk mat!

IMG_0982 IMG_1182 IMG_1157 IMG_1021 IMG_1002 IMG_1210 IMG_1212

Matro

I sommer skrev jeg et bidrag til skrivekonkurransen “Matro”, som ble lansert av det norske mat og merke-varehuset mills, gjennom kvinneguiden.no

“Mills startet Matro-initiativet våren 2015, for å sette kostholdshysteriet på dagsorden, og hjelpe folk ta tilbake et sunnere og mindre komplisert forhold til mat. Flere lever så sunt at det blir usunt, og for mange er måltidet mer preget av stress, usikkerhet og dårlig samvittighet enn selve maten og trivselen rundt bordet. Matro handler om å senke skuldrene. All mat trenger ikke være lagd fra bunnen for å være både sunn og god.”

Da jeg var på Kreta i sommer, fikk jeg den gode nyheten om at bidraget mitt hadde blitt valgt som finalist i konkurransen.

I dag ble bidraget mitt publisert på kvinneguiden.no

Du kan lese det her 

IMG_1643

Sensommer

Det har vært en fin uke, og en slags sommer følelse har ligget i luften hele dagen, men når kvelden kommer, og lyset tar en annen form rundt 9-tiden, og senere når det plutselig er helt mørkt ute klokken 11, forstår man at det er sant. Høsten er nær. Rutinene har tatt over livene våre igjen, etter en lang sommerferie med sene kvelder, både for oss og lille O, og jeg kjenner at det på en måte er godt, hvordan man som foreldre trenger disse ritualene; faste leggetider og resten av kvelden til å sitte i en stile stue, titte ut av vinduet og se lyset skifte form, fundere, skrive, lese. O finner fremdeles gjenstander i huset som han forteller meg at tilhører ninni, bestemor fra Australia. Det er sant, og jeg aner ikke hvordan han vet det. I kveld, som alle andre kvelder denne uken, etter at jeg hadde sunget «bjørnen sover» mens han lå i sengen sin, fortalte han meg nok en gang om ninni som reiste avsted i et fly. Han vet dette, husker det så godt. Og han er bare akkurat fylt 2 år. Han forstår så mye, tar til seg alt som en svamp, funderer og tenker på ting, og husker. Mest av alt husker han så vanvittig godt.

Jeg veksler mellom å være klar for høsten og ikke. Noen øyeblikk tenker jeg at det skal bli godt, at det er noe deilig ved det å gå mot mørkere tider. At man kan gjemme seg litt i det, i mørket, ikke hele tiden være så eksponert, så utsatt, som man er i lyset. I andre øyeblikk får jeg panikk av det, orker ikke tanken på å gå inn i mørket, gi slipp på alt lyset, og alt håpet som ligger i det.

Denne høsten blir uansett annerledes, og jeg har derfor mindre panikk nå enn jeg har hatt tidligere år på denne tiden. I november kommer nemlig noen vi venter på. O blir storebror. Vi blir foreldre for andre gang. Jeg aner med andre ord ikke hvordan høsten skal bli. Mørk, ja. Regnfull, helt sikkert. Men den bringer også med seg dette store og ubeskrivelige, dette levende og mirakuløse, dette udødelige håpet som vi mennesker lever for. Disse øyeblikkene som gjør oss til alt det som vi er.

IMG_0949

Lokale bringebær og egg

Like ved her jeg bor, finnes det en gård hvor de dyrker bringebær. Jeg gikk på barneskolen med hun som driver gården, og første gang jeg smakte bringebærsyltetøyet hennes var da jeg kjøpte det på et julemarked i desember i fjor. Siden har jeg vært hekta. På lørdag kjøpte jeg 4 glass bringebær av henne, pluss en liten kurv deilige bringebær rett fra markene hennes. Etter det, kjørte vi til en annen gård, hvor de har høner. Her kan du åpne en liten luke i låven, ta ut en 30 pakning med egg og legge igjen pengene som det koster i en kasse. Dersom man ikke har penger akkurat da, bare skriver en seg opp i en liten bok og kommer tilbake med penger neste gang. Som et slags honesty system, som jeg faktisk bare trodde eksisterte på film (og i Hardanger under plomme sesongen).

Jeg klarer simpelthen ikke skjule min entusiasme for denne typen livsstil. Jeg rett og slett elsker det.

bringebær

Å ta farvel

Så kom dagen når bestemor fra Australia måtte reise igjen. Hun kom for nøyaktig 4 uker siden, og fylte huset med sine lukter og ritualer, sin stemme og sitt vesen. Vi hentet henne på flyplassen, en grå fredags ettermiddag i juli, og da hadde hun mistet håndbagasjen sin på den lange veien hit. Da vi omsider kom hjem til huset vårt, hadde strømmen gått. Det var den rareste dagen på den måten, siden strømmen aldri har gått i løpet av de 1,5 årene vi har bodd her. Vi satt i halvmørke i stuen, i grått juli regn, og spiste brødskiver og parmesanosten som hun hadde pakket med seg som gave til oss. Siden gikk det heldigvis bare oppover. Fine frokoster på kjøkkenet sammen, turer hit og dit, masse regn men også litt sol innimellom, 2 fantastiske uker sammen på Kreta, en liten gutt som våkner hver morgen og spør etter henne.

For et par dager siden gav den tanken meg vondt i magen. Hva skal jeg si når hun er borte? Vil han forstå det? Å leve så tett er så utrolig fint, men også slitsomt til tider. Fordi en vet at tiden må maksimeres, at den på et tidspunkt vil løpe ut. At alt som er vakkert nå, i dag, vil ved hennes avreise lukke seg inn historien og bli til minner, sammen med alle de andre minnene som utgjør livene våre.

Jeg har kvidd meg til å ta vårt siste farvel på flyplassen, til å se henne vandre gjennom sikkerhetskontrollen, for så å forsvinne. For i det hun forsvinner, stenges nemlig dette eventyret vi har delt de siste 4 ukene. Nå som hun er borte, har minnene gått inn i historien. Når hun var her i dag tidlig, lå alt fremdeles åpent. Det var en befrielse i det, og nå er alt borte. Sammen med alt man vil si ved en avskjed, men bare ikke makter. Fordi tårene tar over, ord blir overflødige, og en lang klem virker til å kommuniserer det som bør sies uansett.

Nå rydder vi bort sengen hennes, vasker sengetøyet og legger vekk tingene hun har brukt. Fremdeles henger parfymen hennes svakt igjen i luften. Regnet som har falt hele den siste uken har endelig lettet, og blå himmel kan skimtes innimellom de hvite skyene. Inni meg er jeg likevel tung i hjertet og i hodet ligger en trykkende nedbør.

Fordi hun var så nær, men nå er hun borte.

IMG_1431