En etterlengtet bestemor

Lykken er…

  • Å ha en bestemor som kommer helt fra Australia for å tilbringe tid med seg
  • Å kunne våkne om morgenen, ha fri fra barnehagen, og vite at bestemor er i huset
  • Å løpe rundt i en grønn by, mate duene, nyte sommeren
  • Å være snart 2 år, med en bursdag like rundt hjørnet
  • Å være så inderlig elsket, av mange personer, på tvers av kontinentene

IMG_0848

Snakkes, regnvær!

I disse ferietider kan kan man lese utallige artikler og blogginnlegg på nettet, hvor folk forteller hvordan jeg og alle andre virkelig skal kunne slappe av i ferien. Skru av mobilen, ikke dra på den tradisjonelle tvangsferden til  «syden» (please, kan vi ikke bare for gud skyld begynne å kalle et land for et land), ikke sjekk instagram annenhver time, gjør minst mulig, tilbring tid på hytta i striregn og kobl av, for helsike! Det er nemlig slik du skal kose deg i ferien, har forfatterne bak tekstene funnet ut, for alt dette andre er visstnok bare stress. Utenlandsferier skjer visst bare fordi folk skal ha noe å poste om på facebook, og familiebilder i strandkanten med is og badeshorts er visst bare løgn. Egentlig hater de hverandre, hele familien, og krangler så fillene fyker med en gang «kameraet er slått av». Det er visst ingen som er lykkelige, i følge tekstene, vi er egentlig alle bare superstressa og opptatt av neste status update på facebook, og det vi egentlig trenger denne sommeren er en familieferie hjemme, uten noe som helst formål, med minst mulige aktiviteter (for aktiviteter har vi jo året rundt!). Nei, slutt å lade mobilen, sitt deg ut i striregnet i hagen, og du vil oppdage at den virkelig lykken vil komme flytende på ei fjøl.

Særlig. Personlig kan jeg ikke vente på at utenlandsferien skal begynne. Og landet jeg skal til, har et navn. Hellas. Her skal vi spise masse deilig gresk mat, gå lettkledd under knallblå himmel, gå på stranden hver dag, og bare nyte nyte nyte den europeiske sommeren. Personlig hadde jeg ikke orket å tilbringe ferien hjemme, iallefall ikke på vestlandet, hvor det offisielt har regnet siden St. Hans. Det er nesten en måned. Få meg til helsike bort herifra, er alt jeg kan tenke på. I skrivende stund er det så grått ute at det er så vidt jeg ser huset til naboen. Ingen får meg til å tro at jeg blir noe lykkelige av å sitte her i huset mitt i 3 uker, mens ungen går med ull undertøy i juli og de eneste aktivitetene vi kan håpe på er en tur til Ikea, eller til lekeplassen. Spar meg for alt dette «barna trenger ikke mye i ferien» maset. Det er da ingenting galt med å forlate husets fire vegger, eller den fordømte hytta, og ta seg en tur ut i verden og se hva som skjer der? Om badeferie ikke frister, ta barna med til Berlin, Roma eller London i en uke da. Vis dem en annen kultur, gå på piknik i parker, ta dem med på restaurant og hopp av og på offentlig transport. Vis dem verden! Å forlate hjemmet, å forlate landet man bor i, ta inn et nytt land, sted eller by, ikke minst en ny kultur, gir ikke bare påfyll av energi, det gir oss perspektiver og uendelig glede. Vi går her og sturer nok innendørs året rundt, gjennom vindfulle høster og frostige vintre, gjennom iskalde vår temperaturer , og når sommeren endelig kommer, da skal iallefall jeg forsikre meg at familien min får oppleve noe fantastisk fint. Noe utenom det vanlige. Noe som gir oss påfyll til å møte vinteren igjen.

Det er ingenting galt i å ville ha store opplevelser i ferien, eller å ville reise, ha masse på programmet og oppleve verden. De som ikke ønsker det, er hjertelig velkommen til å sitte i yoga posisjon i striregn på hytta. Det er godt vi er forskjellige.

IMG_0853

Onsdags tanker

Sangen på radioen, en tilfeldig onsdag, trekker meg plutselig tilbake til farne tider. Til tider da jeg ikke ante at det var akkurat dette øyeblikket, denne tiden, som skulle vise seg å være den frieste tiden i livet mitt. At det er nå det skjer. This is it. Jeg ante jo ikke det da. Jeg vet heller ikke om det var mulig å ane det da. Slik er livet. Alt blir klart for en først når det er over.

Jeg savner det. Den tiden. Jeg gjør det. Men på samme tid er den så fattig. Jeg var så ung, så intetanende, så lite vant til livet, og dets utfordringer. Selv om jeg sitter her nå, i midten av en regnfull norsk sommer, på jobb, med papirarbeid foran meg, så er livet mitt totalt sett så mye rikere nå. Ungdommens tid er så angstfull, jeg savner ikke det, den er så rotløs, jeg vil ikke dit igjen.

Det gjør likevel vondt å vite at det er sånn livet er, at det kommer og går videre, helt uten noe forvarsel, går det bare videre. Det er ingen som advarer en, som sier til en, at det er nå du er ung, at det er nå du lever, kanskje er det noen som prøver å si det, men du hører ikke etter, klarer ikke ta det inn. Nå innser jeg, at mange ting vil aldri skje igjen, men nye ting åpenbarer seg hele tiden. Man kan bare ikke gå tilbake. Det er umulig å gå tilbake.

IMG_0414-2

 

Ingen er som deg

Det er ingen som gjør meg så glad som deg, gutten min.

Det er ingen som får hjertet mitt til å smile mer enn deg, vakre deg, når du kommer mot meg og skal fortelle meg hva som skjedde i barnehagen i dag.

Det er ingenting som er så fullkomment som de øyeblikkene hvor vi er nære, og du legger deg inntil meg, fordi du trenger det, og fordi jeg er mammaen din.

Det er ingenting som gjør mer vondt i meg enn når du gråter, etter at du har slått deg, eller noe gikk galt.

Det er ingenting i verden som kan måle seg med tiden jeg er sammen med deg, når jeg får se deg vokse, utvikle deg litt mer hver eneste dag, bli litt klokere.

Å se deg forstå litt mer av denne verden i lever i for hver dag som går, og se at du er trygg i den.

Å se deg vite at du er elsket, at vi alltid passer på deg, at du er fri til å ta stegene litt lenger bort fra oss, fordi du vet at vi alltid er der, at vi aldri forsvinner fra deg.

Det er ingenting i verden som føles bedre enn å overgi meg til kjærligheten jeg har for deg, gutten min; å se verden gjennom nettopp denne kjærligheten har gitt meg meg ro i sjelen, og mykhet i hjertet.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with f2 preset IMG_0751

Å gjøre det beste ut av en regnfull sommer

En gang i tiden var jeg som besatt av været (hence, flyttingen til Australia).

Jeg klarte ikke, orket ikke, fant meg ikke i, blei forbanna av, provosert av, luta lei av, REGN, REGN OG REGN hele tiden.

Er du fra vestlandet, så skal det ikke mye til for å forstå at dette er et problem med stor P!

Jeg følte livet gikk i en evig runddans med bedritne vintre, proppfulle av regn og vind, før våren og sommeren endelig kom, med lovord om bedre tider og tørr asfalt, men for så å bare regne vekk i et slags evig helsiken.

Jeg var så lei.

Over 11 år i Australia gjorde sitt. Jeg trodde aldri jeg skulle bo i Norge igjen. Det var som om kroppen min, sinnet mitt, vesenet mitt, alt bare fungerte bedre i et varmt, tørt og solfylt klima.

I 2014 flyttet jeg likevel frivillig tilbake til Norge. Tiden var riktig. Klimaet det samme.

Det hender jeg klager over været nå. Men det er betraktelig mye mindre enn før.

Jeg blir ikke lenger sur, oppgitt eller deprimert av dårlig vær. Istedenfor aksepterer jeg det. Jeg lar de negativene tankene i det jeg åpner gardinene en regnfull juli morgen passere fint gjennom sinnet mitt uten å ta særlig notis av dem, før de er ute av hodet etter et øyeblikk eller to, og jeg kan fortsette dagen min.

Hvordan er det mulig, spør du kanskje.

Jeg vet ærlig talt ikke helt.

Men jeg har en fantastisk liten familie. En utrolig fin mann, og vår herlige, lille gutt. Mer solskinn trenger jeg rett og slett ikke.

Når det regner en søndag i juli, klemmer jeg dem ekstra godt og lager pannekaker til frokost, før vi ser på tegnefilmer midt på dagen mens jeg snuser inn duften av hodet til ett-åringen min.

Er det mulig å bli lykkeligere her i livet?!

IMG_0740 IMG_0654