Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *